Katastrofer endrer perspektivet vårt
Mange barn lærer fra tidlig alder at det er høflig å si «takk». Selv i kulturer der verbale uttrykk for takknemlighet ikke er forventet, forventes gjengjeldelse.
Praktisk talt alle språk har et ord som tilsvarer «takknemlighet», og alle de store religionene oppfordrer til å uttrykke takknemlighet.
Det motsatte av takknemlighet er følelsen av å være berettiget til noe. Vårt daglige liv i en pengebasert økonomi fremmer utakknemlighet siden det ikke er nødvendig å være takknemlig for en tjeneste vi betaler for. Hvis vi bor på et dyrt hotell, føler vi at vi har rett til et fungerende avløpssystem og rene laken og håndklær. Vi kjenner ingen trang til å være takknemlig for det, vi tar det for gitt.
Katastrofer endrer perspektivet vårt. Ofte blir foreldre, ektefeller, barn eller venner tatt for gitt. Men hvis de dør, særlig hvis de dør uventet, blir familie og venner klar over hvor avhengige de har vært av dem, og hvor mye de har mottatt fra dem. Den som nesten mister synet i en ulykke, føler seg gjerne svært takknemlig for å kunne se, selv om synet tidligere var noe man tok for gitt.
Takknemlige mennesker er lykkeligere
Psykologisk forskning har vist det vi alle uansett visste fra før: Noen mennesker er mer takknemlige av natur enn andre. En kjent måte å gjenkjenne denne forskjellen på er hvordan forskjellige mennesker reagerer på et glass som er fylt med halvparten av det vannet det kan romme. For de takknemlige er glasset halvfullt. For de utakknemlige er glasset halvtomt.
De fleste av oss er selvsagt både takknemlige og utakknemlige, eller optimistiske og pessimistiske, i forskjellige situasjoner. Og noen ganger er det viktig å være pessimistisk. Hvis jeg oppdager at bensintanken i bilen nesten er tom, er det bedre å forvente det verste og forsøke å fylle den snart, enn å bare fortsette i håp om at bensinen på magisk vis vil dukke opp, eller at bensinmåleren tar feil.
Siden omkring år 2000 har takknemlighet blitt studert vitenskapelig, takket være fremveksten av positiv psykologi. Psykologer har utviklet spørreskjemaer og målestokker de kan vurdere folks takknemlighet eller utakknemlighet etter. De kan også måle graden av velvære og lykke:
Studie etter studie har vist at folk som vanligvis er takknemlige, er lykkeligere enn de som vanligvis er utakknemlige: de er mindre deprimert, mer tilfreds med livet, godtar seg selv i større grad og opplever i større grad livet som meningsfullt. De er også mer generøse.
Takknemlighet kan trenes opp
Dette er korrelasjoner. Er lykkelige mennesker takknemlige fordi de er lykkelige? Eller er folk lykkelige fordi de er takknemlige?
Forskere innen positiv psykologi har foretatt eksperimenter for å prøve å finne svaret. I en av undersøkelsene ble deltakerne delt tilfeldig inn i tre grupper. I én gruppe ble folk bedt om å beskrive kort fem ting de var takknemlige for i uken som var gått. I en annen gruppe ble folk bedt om å beskrive fem ting som hadde plaget dem den foregående uken, mens den tredje gruppen ble bedt om å beskrive fem ting som hadde påvirket dem i forrige uke. Disse øvelsene ble gjentatt i ti uker.
I takknemlighetsgruppen, testgruppen, var det mange forskjellige opplevelser som førte til takknemlighet, blant annet samvær med folk de likte, god helse, å overvinne hindringer og rett og slett å være i live. Forskerne fant at:
Deltakerne i den takknemlige tilstanden var mer fornøyd med livet som helhet, og hadde et mer optimistisk syn på fremtiden enn deltakerne i begge de to andre gruppene [de som beskrev plager eller bare skrev om hendelser]. I tillegg rapporterte de som befant seg i den takknemlige tilstanden, om færre helseplager, og sa til og med at de brukte mer tid på å trene enn kontrolldeltakerne gjorde.
Andre eksperimenter som gikk ut på å regne opp det man var takknemlig for, ga tilsvarende imponerende positive resultater. I en annen form for undersøkelse ble en gruppe deltakere bedt om å skrive et takkebrev til noen som hadde hjulpet dem i livet, men som de følte de aldri hadde takket ordentlig, og deretter overlevere brevet personlig. Kontrollgruppen ble bedt om å skrive om sine tidligste minner. Sammenlignet med kontrollgruppen viste takknemlighetsgruppen en stor økning i lykke, som varte i minst en måned.
Det finnes i dag mange selvhjelpsbøker om hvordan man kan bli mer takknemlig, hvordan man kan lære å sette pris på det man har, og forbedre relasjonene til andre gjennom takknemlighet. Disse metodene virker. Ikke for alle hele tiden, men for mange, og svært ofte.
Hva er galt med takknemlighet?
Takknemlige mennesker er generelt lykkeligere enn utakknemlige mennesker, og blir som regel også bedre likt av andre. Finnes det i det hele tatt noen ulemper med å være takknemlig?
Kanskje det gjør det. Takknemlighet, i likhet med andre menneskelige følelser og tilbøyeligheter, kan bli utnyttet av andre. I vårt kapitalistiske samfunn har selskaper hatt mange insentiver til å lære av positiv psykologi generelt, og av takknemlighetsforskning spesielt.
Mange firmaer deler ut gratis kopier av selvhjelpsbøker basert på positiv psykologi til de ansatte. Noen spanderer treningskurs og motiverende foredrag. Å ha positivt innstilte, føyelige og takknemlige ansatte lønner seg. Og hvis ansatte må sies opp, kan man hyre inn eksperter i positiv psykologi for å prøve å få dem til å føle at å miste jobben er en stor karrieremulighet, slik at de føler liten eller ingen bitterhet overfor selskapet som har gitt dem sparken.
Forfatteren Barbara Ehrenreich er svært kritisk til slik praksis fordi hun mener den tilbyr løsninger i form av mental disiplin som går ut på å filtrere bort negative tanker, litt på samme måte som tidligere tiders kalvinister voktet seg for syndige tanker. Ehrenreich hevder at vi trenger negative tanker hvis vi skal kunne kjempe mot urettferdighet og miljøødeleggelser. Jeg er enig med henne.
Takknemlighet kan bli manipulert og misbrukt, akkurat som kjærlighet kan bli manipulert og misbrukt, men det er ikke noe argument mot betydningen av takknemlighet i seg selv. I det store og hele er det bedre å være kjærlig og takknemlig enn det motsatte. De fleste foretrekker å være sammen med kjærlige og takknemlige mennesker, fremfor det motsatte. Men å være tvangsmessig kjærlige og takknemlige kan gjøre oss blinde for fare og destruktiv menneskelig adferd, og hindre oss i å gjøre noe med dem. Vi må finne den riktige balansen.