De siste tjue årene har over 500 mennesker tatt livet sitt i Norge hvert år. I 2021 tok hele 658 nordmenn sitt eget liv. Om man regner ti etterlatte per selvmord så vil mellom 5000 og 6000 nye mennesker bli berørt i Norge hvert år.

Om vi tar utgangspunkt i tall fra NSSF, hvor den totale andelen selvmord i Oslo og Viken var 217 mennesker i 2020, kan vi anslå at over 2000 mennesker er berørte i Oslo og omegn hvert år.

Selvmord er med andre ord et betydelig samfunns- og folkehelseproblem, noe helsemyndighetene anerkjenner med innføringen av regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord 2020–2025.

Underliggende sykdom?

Den gjengse forståelsen av selvmord blir ofte knyttet til en biomedisinsk sykdomsmodell, noe som kan få en til å tro at selvmord utelukkende har med underliggende sykdom å gjøre, som for øvrig har manglende vitenskapelig validitet.

Det er imidlertid ikke psykiatriske diagnoser, sykdom eller den psykiske lidelsen «i seg selv» som tar liv. Til tross for at selvmordsforskningen tar utgangspunkt i en bio-psyko-sosial tilnærming, er det likevel slik at den biologiske sykdomsdimensjonen blir prioritert, standardisert og vurdert ved hjelp av selvmordsrisikofaktorer og sykdomslære.

Det målbare mennesket

En betydelig svakhet, og fare, ved en biomedisinsk forklaringsmodell av suicidalitet er at den fører til en objektivisering av menneskelivet, hvor menneskets subjektstatus, vår opplevelse av egenverd, lidelse, mening og fellesskap, blir svekket til fordel for det mer kvantitativt målbare.

Hovedfokuset blir en årsaksforklaring med mål om å finne hva som feiler en snarere enn å forsøke å forstå personen med sine livsproblemer i møte med eksistensens ufravikelige grunnvilkår – hvilke livssmerter man bærer på.

Med andre ord, gjennom sykeliggjøring og diagnostisering taper en verdifulle muligheter for å forstå menneskets valg og handlinger som meningsfulle uttrykk og responser på både uheldige eller skadelig samfunnsforhold og tilværelsens grunnleggende vilkår som sårbarhet, frihet, meningsløshet, dødelighet og eksistensiell isolasjon.

Vi kan også kalle disse vilkårene for eksistensielle begrensninger som rammer inn livene våre. Vi kan forstå disse grunnvilkårene som at:

• Ingen andre kan se og erfare livet gjennom våre sanser, gjennom våre øyne, noe som tilsier at vi alle, grunnleggende sett, er alene i verden.
• Vi er alle ansvarlige for oss selv, i forstand frie til hvordan vi velger å svare på våre omgivelser og det som skjer med oss. Dette innebærer å erkjenne «egenandelen» i livssmerten og lidelsen.
• Alt har en slutt. Livet er en syklisk runddans av fødsel og død. Døden som fenomen er noe som hører livet til, enten vi vil det eller ikke.
• Det perfekte og ideelle finnes ikke. Det er et fantasifoster. Vår søken etter det vil bare bekrefte vår ufullkommenhet.
• Meningen med det hele finnes heller ikke der ute, som et uforanderlig objekt eller en essens, som vi kan finne. Vi er med på å skape mening, på godt og vondt. Altså er både meningen og meningsløsheten noe vi skaper.
• Vi har en medfødt sårbarhet som henger sammen med livets åpenhet og skjørheten av vår eksistens, at vår stabilitet henger i en tynn tråd og stadig trues og kaos og rystelse. Hverdagslivets trygghet som vi opprettholder gjennom våre aktiviteter og prosjekter er et tynt ferniss, som stadig er sårbar overfor omveltninger.

Disse vilkårene, eller begrensningene, er fellesmenneskelige, og vil i løpet av livet gi seg til kjenne på hver sin måte for de fleste av oss. Ofte vil de rykke oss ut av en slags likevekt og trygghet. Det kan kjennes som et jordskjelv, som om at dagliglivets forutsigbare lag kollapser. Det kan overvelde oss, lamme oss og gi oss en dypt fortvilet følelse av avmakt.

Om vi ikke kjenner på omsorg og vilje til forståelse, kan denne intense eksistensielle smerten få oss til å ville flykte. Rus, alkohol, arbeid, shopping, porno, trening, spill og så videre, kan bli betraktet som fluktmuligheter.

Avhengigheten av disse kan forstås som en fluktmekanisme – et forsøk på å ta tilbake en slags kontroll og døyve den eksistensielle smerten som en konfronteres med.

Eksistensiell avmakt

Selvmord kan i dette lyset sees på som en fatal handling for å gjenvinne seg selv; gjennom å velge døden kan man paradoksalt ta tilbake kontrollen på livet. Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin Yalom forfekter at når vi ikke klarer å finne et sammenhengende mønster i livet, blir vi ikke bare misfornøyde, men føler oss også avmektige.

Å føle intens smerte uten opplevelsen av makt til å gjøre noe med den, kan føre til en uutholdelig fortvilelse og håpløshet. Den suicidale handlingen kan forstås som ikke selve fornektelsen av viljen til å leve, eller selve livet, men først og fremst et valg for å slippe fri fra lidelse eller en ulevelig livssituasjon.

Slik sett kan den suicidale handlingen forstås som et dypt menneskelig valg, en frihetens mulighet som frigjør den suicidale fra den eksistensielle smerten og det tyngende meningssammenbruddet som nettopp avstedkommer følelsen av avmakt.

Et samfunnsproblem

I boken «Notes on Suicide» skriver den britiske filosofen Simon Critchley følgende:

To be human is to have the capacity, at each and every moment, of killing oneself. Incarceration, humiliation, disappointment, disease – the world can do all of this to us, but it cannot remove the possibility of suicide. For as long as we keep this power in our hands, then we are, in some minimal but real sense, free.

Vi får et samfunnsproblem hvis vi utelukkende mener at eksistensiell smerte i konfrontasjon med livets grunnvilkår er noe som bør fanges i det diagnostiske nettet og den dertil individuelle medikaliserende behandlingsformen.

Kroppen som kommunikasjonsmiddel

Den argentinske psykoanalytikeren Anna Maria Rizzuto skriver om kroppen som et felt for metaforer og stemninger, som et kommunikasjonsmiddel når man ikke har et språk for vanskelige følelser og det eksistensielle, eller når språkrommet blir for reduktivt og tynt.

Selvskading er for eksempel en måte å uttrykke seg selv på, en måte å uttrykke følelser, stemninger, narrativer, sorg og smerte. Som en forlengelse kan også selvmordet ses på som en radikal kommunikasjonshandling, som et uttrykk for individets intrapsykiske og intersubjektive tilstand det ikke finner et anerkjennende språk og fellesskap for.

Ved å lukke forståelsen av selvmord inn i et sykdoms- og diagnosespråk, får det biomedisinske feilsøkings-perspektivet en dominerende stilling. Dette kan gjøre det mer krevende å snakke om skadelige samfunnsforhold og skape aksept for suicidalitet og den suicidale handlingen som en potensiell utvei.

Anerkjennelse av det selvdestruktive

På dette punkt trenger vi å utvide samtalen om hva som anses som normalitet og patologi i vår tilnærming til selvmord. Dette innebærer blant annet å skape og utvide språkkulturer som rommer og toner seg inn på menneskets eksistensielle dimensjon.

Selvmordets kraft berører livsnerven som også griper over i hva slags type menneskesyn vi legger til grunn og hvordan vi kan skape en fellesmenneskelig samfunnskultur hvor det er godt og betydningsfullt å leve for oss alle, med våre særlige sårbarheter.

Samtalen må forbi det diagnostiske og sykdomsfokuserte. På den måten åpner man opp for livets nyanser og kompleksitet, for nye muligheter til eksistensiell utfoldelse, for det som er smertefullt – men ikke sykt eller abnormalt.

På denne måten kan flere som bærer livssmerter finne en gjenkjennelighet i et språk- og livsrom som gir større anerkjennelse for det eksistensielle og menneskets (selv)destruktive potensial – løsrevet både fra moralisme og det sykeliggjørende blikket.