Jeg er et barn av Internett. Det har ikke eksistert en tid uten Internett i mitt liv. Det betyr også at jeg har lagd ganske mange piczo-hjemmesider med de styggeste GIFene man kan tenke seg og tilbragt utallige timer på MSN Messenger (R.I.P).
Jeg husker den første PC-en familien min hadde. Med en stor og tung skjerm som sikkert veide det tidoble av hva en dataskjerm veier i dag. Det var ikke mulig å ringe noen samtidig som man var på internett og det eneste spillet som var på den PC-en var et eldgammelt The Sims 1 og kabal. En verden uten iPader, smarttelefoner og tilgang til sosiale medier.
I dagens samfunn popper det opp den ene mammabloggeren etter den andre som ønsker å dele bilder fra sin hverdag og sitt liv. Det er ikke noe galt i det. Det jeg reagerer på er bruken av barn i denne sammenhengen og hvordan barn kan bli brukt i reklame og kommersiell setting. Noen bloggmødre har gått ut og sagt at de ikke har noe problem med å bruke barna i reklame i sosiale medier fordi barna er en naturlig del av deres merkevare.
Fritt vilt fra fødselen av
I en kronikk på NRK kan man lese om Selma på 14 år som fikk nok av at foreldrene la ut bilder av henne i sine sosiale kanaler. Selma er også en av de unge som har gått sterkt imot foreldrene sine deling av bilder av henne.
Hun er ikke et barn av influensere, men reagerer likevel på foreldrene sin deling av bilder. Det er sjelden vi får høre denne siden av saken, og etter hvert som influenserbarna blir eldre kommer nok flere av disse til å gå sterkt mot foreldrene sin ukritiske deling av deres privatliv i sosiale medier.
La oss se dette fra barnets perspektiv. Du er barn av en influenser som har hatt en av de mest leste bloggene i Norge og du har fått hele livet ditt brettet ut på internett siden du var et nyfødt lite barn. Nå er du ungdom og du har fått din helt egne mobil og dermed også tilgang til sosiale medier.
Du har vokst opp med foreldre som har delt barnerommet ditt, bilder av deg i bleier, videoer av deg sprellende i badekaret, bilder fra den gangen influensermoren din fikk sponset hele femårsdagen din, videoer fra den gangen du var tre år og var i trassalderen og klikka i vinkel fordi sokkene dine var feil farge.
Du har fått hele privatlivet ditt brettet ut i noen andre sine kanaler hvor du selv ikke har kunnet gi samtykke, fordi du var jo bare et søtt og uskyldig lite barn og en del av din forelder sin merkevare. Ingen personvern. Lite eller null privatliv. Du har vært fritt vilt siden du ble født. Du har ingen kontroll over ditt eget digitale narrativ og din egen historie.
Alle bildene av meg fra jeg var baby til jeg ble tenåring ligger sirlig limt inn i omtrent femten fotoalbum. Femten private fotoalbum som pappa har laget for å ta de frem i en privat setting. Det er ingen bilder av meg iført bleie på sosiale medier. Det er ingen bilder av meg som har raseriutbrudd. Ingen bilder av barnerommet mitt. Ingen bilder av hvilken skole jeg gikk på eller fra da jeg ble lagt inn på sykehuset med kyssesyken da jeg var fjorten år.
Ved å gjøre bildene til noe privat har jeg også fått muligheten til å dele det jeg vil selv. Dette er et perspektiv som jeg tror influensene glemmer. Ved å ukritisk dele bilder av barnerom, skole, tanker og følelser til dette barnet gir man andre et innsyn i en sfære som burde være barnets egen.
Egne interesser trumfer barnas personvern
Venstre har foreslått å få styrking av barns personvern inn i barneloven. Dette har kommet som følge av enkelte barnevernskritikere sitt arbeid mot barnevernet. I sin kamp mot barnevernet har flere eksponert sårbare barn som absolutt ikke burde vært eksponert.
Stikkordene her er sårbare barn. Det finnes mange sårbare barn som trenger hjelp fordi de har blitt sviktet av omsorgspersonene sine og/eller systemet rundt dem. Alle som jobber innenfor forvaltning, er underlagt taushetsplikt. Brudd på taushetsplikten kan i verste fall medføre tre år i fengsel. Taushetsplikten til spesielt barnevernet gjør det problematisk at folk, som for eksempel Rune Fardal, eksponerer barn og unge.
Man ser bare en side av en ofte veldig komplisert sak, ettersom den andre siden er underlagt strenge regler for personvern og ikke kan gi ut informasjon. Misforstå meg rett, det er problemer i barnevernet som må tas på alvor og det er ingen som sier at man ikke kan være kritisk til barnevernet som institusjon. Det er derimot bekymringsverdig at barnevernskritikere, som for eksempel Rune Fardal, fremmer sin egne politiske agenda på bekostning av barn og unges personvern.
Mor dømt for brudd på personvern
I 2019 kom det en dom i Høyesterett hvor en mor ble dømt for å ha delt sensitive personopplysninger om et sårbart barn. Moren offentliggjorde bilder og videoer av sin datter i ubehagelige situasjoner for en gruppe på Facebook med 5 000 medlemmer. Moren ble også dømt for brudd på personvernet ettersom hun delte private og sensitive opplysninger om datteren sin uten samtykke fra datteren selv.
Det ble slått fast i dommen at moren ikke handlet på vegne av barnets beste, et rettsprinsipp som står sterkt i barneloven. Dette er dessverre ikke veldig uvanlig i den digitale tidsalder, men det setter en presedens at en omsorgsperson har blitt dømt i en sak som handler om barns rett til personvern og privatliv.
Som fremtidig barnevernspedagog og medieviter er dette noe som bekymrer meg. Har barna som er under barnevernets omsorg egentlig noe personvern dersom omsorgspersonene i livet deres deler sensitive opplysninger på nett med andre ukjente mennesker? Fortjener ikke alle mennesker privatliv og personvern?
«Skal vi bare slutte å bruke barn i reklame da?»
En av de som har gått sterkt ut mot lovforslaget til Venstre er influenser Julianne Nygård. Nygård uttalte seg til Dagbladet den 8.januar om at dette forslaget mulig kan skade hennes bedrift og være ugunstig for gründere som trenger reklamemodeller for å få ut produktene sine.
Hvis det skaper problemer for deg at du ikke kan kommersialisere barna dine er det på tide å finne seg en ny jobb. Det er også rart at Nygård går så sterkt mot dette forslaget når det finnes influensere som Julie Valsø og Jenny Skavlan hvis barn vi ikke ser i deres sosiale medier og som fint klarer å lage karriere av å dele content fra sitt liv og sin hverdag likevel.
Barn er ikke et tilbehør og barndom er ikke noe som burde kommersialiseres. Barn burde få lov til å være barn, uten å måtte stille opp pent og pyntelig fordi influensermamma skal få tjene penger på å legge ut bilde av at de har på seg en pysj som de har blitt tilsendt. Hvilken verden er det vi lever i når barn blir merkevarer for foreldrene sine den dagen de blir født?
Barn har vært en del av reklamebransjen lenge, men forskjellen på barn i generiske reklamer for Cubus, Lindex eller H&M er at vi ikke vet noe om hvor barna bor, hvor barna sover, hvor barna er fra eller hva de heter. Vi vet ingenting annet enn hvordan de ser ut og hvordan klærne de har på seg sitter på kroppen deres. Barna er anonyme.
«Skal vi bare slutte å bruke barn i reklame da?» er et av de argumentene jeg har støtt på flest ganger i kommentarfeltene. Dette argumentet viser tydelig at dette er et tema som ikke alle helt har satt seg inn i og som lett kan misforstås.
Å diskutere bildedeling ikke et angrep
Et barn har ikke samtykkekompetanse på samme måte som en voksen har, fordi der den voksne har erfaring og kunnskap om de avgjørelsene som blir tatt, har ikke småbarn de kognitive evnene til å sette seg inn i kompliserte spørsmål som digitalt personvern og privatliv. Man kan, og bør, lære et småbarn hva samtykke innebærer så tidlig som mulig og at nei er en komplett setning.
Jeg har hatt muligheten til å skape min egen digitale identitet og verne om mitt privatliv. Det er ingen som har tatt denne avgjørelsen for meg og lagt ut bilder uten samtykke. Et småbarn kan ikke si «nei, jeg vil ikke at du legger ut dette bildet av meg på Instagram, sånn at alle kan se hvor søt jeg er i badebleie». Derfor burde man også holde dette utenfor offentligheten og heller i sin private sfære.
«Men du har jo ikke barn? Og du vet ikke hvordan det er å være stolt av barnet sitt og ville vise det frem» er et argument jeg møter på ofte når jeg diskuterer eksponering av barn i den digitale tidsalder. Nei, det er helt korrekt. Jeg lever i et samboerskap hvor barn ikke passer akkurat nå, men det betyr ikke at jeg ikke har noen barn i livet mitt i det hele tatt og omgås kun med voksne hele tiden. Det er feil.
Jeg tror også det er derfor akkurat dette med bildedeling i sosiale medier gjør at noen foreldre føler at man angriper deres oppdragelsesmetode og dermed insinuerer at de er dårlige foreldre. Det er absolutt ikke intensjonen med å ha en debatt om bildedeling i sosiale medier og barns personvern.
Jeg tviler heller ikke et sekund på at det er krevende å oppdra barn i en tidsalder hvor det er overflod av bøker, blogger, podkaster og diverse om oppdragelse og man får trøkka alt i fjeset hele tiden og hvor sosiale medier har skapt et falskt bilde av hvordan man skal være.
Influenseren er større enn lokalavisen
Jeg heier på åpenhet rundt vanskelige temaer og ser absolutt verdien av sosiale medier for å fremme dette. Influenser Julie Valsø delte med sine følgere at hun fikk fødselsdepresjon etter å ha født barn nummer to. Antallet kvinner som rammes av fødselsdepresjon har økt de siste årene og dette er absolutt noe som burde snakkes høyere om.
Det er viktig at det finnes stemmer i offentligheten som kan skape press på politikere og helsetjenesten for at tilbudet for nybakte mødre blir bedre. En konto på Instagram kan lett ha flere lesere og følgere enn en gjennomsnittlig lokalavis i Norge. Derfor blir det for lett å undervurdere makten sosiale medier har i dagens offentlighet og hvor mange man faktisk kan nå ut til.
Valsø har også vært åpen om småbarnstilværelsen ikke alltid er like lett, men hun gjør dette uten å eksponere barna sine og hva barna tenker og føler. Det er hennes kanal og det er hennes perspektiver følgerne får. Valsø er et godt eksempel på hvordan det er mulig å prate om barn i sosiale medier uten å vise frem barna.
Ta barna på alvor
Jeg har ikke en fasit, men jeg tror at Venstre sitt forslag om å ha en foreldreveileder på helsestasjonene og utarbeide et forskningsmiljø som tar for seg barn og digitale medier er et steg i riktig retning.
Personvern og sosiale medier er også noe som burde være en del av undervisningen på skolen, gjerne så tidlig som mulig fordi vi lever i et samfunn hvor sosiale medier tar stor plass. Som Venstre foreslår kan dette knyttes opp mot menneskerettighetene, nettopp fordi retten til personvern og privatliv er en menneskerettighet.
Jeg tror også at informasjon er bedre enn pekefingre. Det handler om digital identitet og muligheten til å bestemme selv hva man vil legge ut og ikke. Det handler også om at de fleste ikke ønsker å ha et helt fotoalbum liggende ute av seg selv fra en var barn.
På samme måte som voksne har rett til å verne om sitt privatliv og personvern har også barn rett til et privatliv og personvern. Da er det på tide at vi faktisk tar det på alvor.