Hva inngår i den empatiske evnen?
Nå ser vi oftere at personlige begrep som tidligere ble brukt innen den private arena, høres jevnlig i faglige diskusjoner.
Det kan være at vi sier at vi «liker pasienten» og snakker om emosjoner (både egne og brukerens), eller forteller om personlige erfaringer i møte med brukere. Her har Tale Maria Krohn Engvik som «Helsesista», blitt et fenomen og et foregangseksempel på viktigheten av å vise seg fram som person; med både sine egne erfaringer og sitt privatliv. I tillegg til å være tilgjengelig for unge på ettermiddag og kveldstid. Dette er et eksempel på at innholdet i profesjonelt arbeid er i endring, og at slike praksiser vil også ha ringvirkninger for de begrep som etter hvert blir innlemmet i det faglige begrepsapparatet.
For å se på kjærlighetsbegrepets plass i sosialfaglig arbeid så må vi se på nærliggende begrep som omsorg, omtanke og empati og undersøke hvilken forskjell det er på kjærlighet og disse faglige begrepene.
Begrepene medfølelse og medlidenhet (som er knyttet til nestekjærligheten) har gjennom profesjonaliseringen av sosialt arbeid – og under sterk innflytelse fra psykologien – for det meste blitt erstattet med begrepet empati. Empati som begrep i relasjonen mellom terapeut og klient er sprunget ut i hovedsak fra psykodynamiske tilnærminger der evne til empati inngår i terapien, og er derfor grunnleggende i behandlingen for å kunne forstå pasientens opplevelsesverden og for å kunne oppnå et adekvat behandlingsresultat. Innen psykologisk forskning på dette området har det vært sentralt å beskrive hva som inngår i den empatiske evnen, og utforske hvordan evnen til empati både kan utvikles og måles hos den enkelte.
La seg styre av sine egne følelser
Det er i den sammenheng utviklet modeller og tester for måling av den empatiske evnen, som blant annet «Balanced Emotional Empathy Scale (BEES)» som har som hensikt å måle individuelle variasjoner i tendensen til å ha emosjonell empati med. Dette indikerer en instrumentell forståelse av empati som har få sammenfallende trekk med medfølelse og kjærlighet, som også vil være vanskelig å sette inn i adekvate målbare kategorier.
Selv om empatibegrepet innen sosialt arbeid ikke består av denne instrumentelle tilnærmingen, så blir empati i langt større grad sett på som et objektivt begrep enn medfølelse og sympati, som mer indikerer sentimentalitet og følelser. Emilie Kinge, som har skrevet om den «empatiske samtalen», hevder at medfølelse handler om å la seg styre av sine egne følelser og derfor egner seg lite i den profesjonelle relasjonen.
Denne sterke vektleggingen av empati i stedet for medfølelse finner vi også igjen i flere av sosialt arbeids interaksjonsmodeller, hvor empati inngår som et av trinnene i relasjonen mellom klient og sosialarbeider. Denne erstatningen av begrepet medfølelse med empati kan sees på som et forsøk på å distansere faget og profesjonen fra sosialt arbeids historie, som var basert på frivillig engasjement, nestekjærlighet og veldedighetsarbeid. Det å ty til psykologiens begrepsapparat ble et vellykket steg mot å styrke profesjonen med egne fagbegrep.
Empatibegrepet har samtidig blitt kritisert for å være for instrumentelt, og at det initierer en distanse til klienten der man isolerer sine egne følelser fra klientens. Feministen Nel Noddings, som har skrevet om omsorg i et kjønnsperspektiv, er kritisk til bruken av empati-begrepet i omsorgsarbeid. Hun hevder at det fjerner sosialarbeideren fra feministiske omsorgsverdier som omhandler nærhet, det å være intuitiv og vise sympati for den hjelpetrengende. Det er helt sentralt å ha egne følelser for den andre for å kunne bry seg oppriktig og for å kunne gi god omsorg, mener hun.
Kan skape et avhengighetsforhold til hjelperen
I hennes forståelse er det ikke uprofesjonelt å synes synd på den som har det vondt. Betydningen av sosialarbeiderens emosjoner i møte med klienter, som Noddings her peker på, ser vi har fått en større oppmerksomhet i de siste årene innen forskning i sosialt arbeid. Studier viser hvordan ulike emosjoner i sosialarbeider–klient-relasjonen har direkte innflytelse på hvordan relasjonen utvikles mellom partene, og at disse vil være utslagsgivende for om relasjonen oppleves som god eller ikke.
I tillegg til empati er omsorg blitt et hovedbegrep i sosialfaglig arbeid og ikke minst i helsefaglig arbeid. Til forskjell fra empatibegrepet har omsorg et direkte utspring fra nestekjærligheten, hvor begrepet caritas og care er en del av nestekjærlighetsbegrepet.
Nærheten som ligger i omsorgen for den andre, står i en klemme i utøvelsen av det profesjonelle arbeidet. På den ene siden innebærer nærhet stor personlig involvering som kan føre til at relasjonen går over til å bli «privat» og familiær, og på den andre siden har vi profesjonalitetens krav som omhandler nøytralitet og betydningen av å gi et rettferdig og likt tilbud til alle brukere av tjenesten.
Omsorgens ulike sider har også vært et tema hos Vetlesen, som hevder at det å være mottaker av omsorg, særlig i nære relasjoner med helse- og sosialarbeidere, kan skape et avhengighetsforhold til hjelperen – som ansees som eksperten, noe som igjen kan føre til passivitet hos mottakeren. Omsorgen vil da stå i et motsetningsforhold til faglige normer i sosialt arbeid, der selvstendiggjøring, hjelp til selvhjelp og målet om å bli uavhengig av hjelpeapparatet står sentralt.
Det finnes tydelige spor av kjærlighetsbegrepet
Noddings hevder at omsorgsbegrepet har blitt utvannet ved at det er brukt i utallige former og i ulike tjenester, og dermed har man gått bort fra omsorgen i sin opprinnelige, naturlige form som betyr «å sørge for en annen». Hun uttaler at reell omsorg og kjærlighet er knyttet nært til hverandre og argumenter for en egen omsorgsetikk som er grunnlagt på at mennesket har et nedfelt behov i seg for å være god mot andre. Her er likeverdigheten mellom partene helt sentral i omsorgsforholdet, ved at omsorgsgiver og omsorgstaker har et felles ståsted og enighet om omsorgen.
Diskusjonen om hvilke begrep som skal være hovedbegrep i sosialt arbeid kan sees på som en dragkamp mellom de grunnleggende verdiene som kommer fra nestekjærligheten og de som kommer fra behovet for profesjonalisering av sosialt arbeid. Det å definere et eget omsorgsbegrep tilpasset en profesjonell omsorg har vært viktig for utvikling av sosialarbeiderprofesjonen. I tillegg har ikke minst empatibegrepet vært sentralt for å utvikle egne metoder og arbeidsmodeller.
Likevel kan man si at sosialt arbeid fremdeles står i en mellomposisjon mellom de gamle omsorgsverdiene representert ved nestekjærligheten, og de faglige hovedbegrepene i sosialt arbeid som har vært viktige for å utvikle sosialarbeid til en egen profesjon i velferdsstaten. Disse to posisjonene kan også representere den kjente spenningen mellom nærhet og distanse til klienten, som er sentrale dimensjoner i sosialarbeiderrollen. Selv om kjærlighet ikke inngår som en del av sosialt arbeids fagterminologi, så finnes det tydelige spor av kjærlighetsbegrepet – ikke minst indirekte – gjennom oppfordringen om godhet, medfølelse og omsorg for klienten.