I dag, 25. januar, ble TV 2 felt i Pressens faglige utvalg (PFU) på grunn av en ME-reportasje.
Det var Harald Eia som klaget dem inn for brudd på paragraf 2.3; Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.
Det er sikkert kjedelig for TV 2, men det er tristere for norsk kvinnehelse.
Oppdatert forskning
Norsk presse har dyrket stigma om Myalgisk Encefalopati (ME) og ME-syke med iver. Til tross for at den største metastudien gjort på ME-syke rapporterer om kun 5 prosent tilfriskning, er det kort mellom både artikler om folk som skal ha spist, tenkt eller trent seg friske fra ME og artikler om rabiate ME-aktivister.
TV 2-reportasjen om kvinnen fra Gjøvik som ble frisk av ME etter cellegiftbehandling for brystkreft, var et unntak. Her omtales ME som en biomedisinsk sykdom.
Reportasjen forholdt seg til ME slik mesteparten av ny forskning, WHO, diagnosesystemet vårt, og det amerikanske Academy of Medicin gjør: som en primært somatisk sykdom.
Kvinnen ble frisk som følge av cellegiftbehandling for kreft. For å gi fortellingen kontekst, intervjuet TV 2 de eneste i verden som forsker på kreftbehandling mot ME. De samme forskerne har påvist feil i cellenes energimetabolisme og feil i blodgjennomstrømningen hos ME-syke, og intervjues i samme reportasje.
En dobbeltrolle?
Eias innsigelser handlet om at en av journalistene i 2018 hadde en kort Facebook-fundraiser for ME-forskning. Innsamlingen skjedde etter journalisten hadde laget dokumentarfilmen «De bortgjemte» om ME-syke. Min tolkning er at journalisten i arbeidet med filmen ble berørt av pasientenes situasjon og ville gjøre noe bra.
At TV 2 la ut info om innsamlingen et par dager etter, var ikke nok for Eia (eller PFU).
Eia unnlater å nevne at kvinnen ikke var med i studien som omtales, han sier at framstillingen er tendensiøs, at journalisten hadde en dobbeltrolle som førte til at han ikke skrev «en normalt kritisk sak, som en uhildet journalist ville ha gjort», og at man kan spekulere i om journalisten tilhører en fløy i ME-debatten.
Ingen reaksjoner andre veien
Eia har ingen bekymringer over at Lightning Process (LP) hyppig promoteres som en ME-kur, eller at ME-pasienter stigmatiseres som aggressive aktivister. Ei heller over at forsker Silje Reme har uttalelser om at pasientene hun skal forske på «forsøker å ta oss», uten å kunne vise til verken domfellelse eller konkrete hendelser.
Mange med klassiske kvinnesykdommer blir ikke trodd av hjelpeapparatet. Det hefter stigma ved sykdommer som rammer flest kvinner, som ME, longcovid, fibromyalgi, kroniske smerter, POTS, PCOS og endometriose.
Stigmaet bygger på udokumenterte fordommer om destruktivt sykdomsfokus, lite hensiktsmessig personlighetsstruktur og manglende evner til å se sammenhengen mellom kropp og sjel. Retorikken rundt kvinnesykdommer er full av victim blaming og svulstige hypoteser om kvinnesinnet.
Hvilken fløy hører Eia til i?
Noen av disse fordommene ble presentert da jeg var gjest i Tore og Haralds podkast. Åpenbart var ingen av forskningsartiklene jeg sendte til redaksjonen lest, og i en mail framkom det at Eia synes alle henvisningene til forskning var masete.
I podkastepisoden poengterte Eia at ME er noe Tore og han aldri kan få, fordi ME rammer folk som skårer høyt på nevrotisisme. Han mente også at ME-syke ikke skjønner at vondt i kroppen egentlig er vondt i sjela.
Siden kaller han inn nevnte LP-forsker og professor Reme som et slags sannhetsvitne om ME-aktivister. Reme forsker på LP sammen med Leif Edward Ottesen Kennair. Kennair sitter i kvinnehelseutvalget sammen med Eia. Apropos «uhildet», kan man spekulere i om Eia tilhører en fløy i ME-debatten?
Hvilket signal sender det, når kvinnehelseutvalg-medlem Eia, melder den ene artikkelen med et biomedisinsk fokus på ME, til PFU? Fra mitt synspunkt sender det et signal om hva som er greit og ikke greit å skrive om ME i norsk presse, hvilken dekning som skal under lupen – og ikke.
Eia bør google ME istedenfor seg selv
I årtier har man psykologisert og bagatellisert lidelser som primært rammer kvinner. En stor studie av Leonard Jason fra 2022, undersøkte 238 studenter som fikk kyssesyken. De fant ingen korrelasjon mellom utvikling av ME og personlighet eller psykisk helse. Slike funn skrives det aldri om. At anklager om truende aktivister ble avvist i England, får heller ingen oppmerksomhet i pressen.
Hvis et kvinnehelseutvalg-medlem først skulle kaste seg ut i etikken i ME-debatten, skulle jeg ønske han fokusert på underrapportering av somatiske funn, strukturell vold, at kvinner forskes mindre på enn menn, at typiske mannesykdommer har høyere status og genererer langt flere midler.
I den nevnte podkast-serie, noen episoder tidligere, forteller Eia at han googler seg selv hver dag. Ingen fordømmelse fra meg for det. Hadde jeg vært berømt hadde jeg sikkert gjort det samme. Men hvis Eia en gang i blant hadde søkt på ME i medisinske databaser, i stedet for å google sitt eget navn, ville han funnet langt viktigere saker å kjempe for enn å melde den nær eneste ME-reportasjen med et biomedisinsk perspektiv i Norge, til PFU.
