Professor i psykologi Tor-Johan Ekeland skriver i bokkapittelet «Psykologi – den gode kunnskapen» om hvordan det dominerende narrativet om psykisk (u)helse og lidelse fører til økt patologisering i samfunnet.
Når menneskelige smerter blir sykdommer som trenger behandling, underkjennes smerten og lidelsen som en iboende del av menneskelivet.
Denne diskursen neglisjerer også menneskets mestringsressurser og viktigheten av å anerkjenne sin frihet og sitt ansvar. Det er tuftet på et naturvitenskapelig syn der mennesket reduseres til en biokjemisk organisme i et system der alt har en årsakssammenheng.
Problemet ligger nødvendigvis ikke i det naturvitenskapelige perspektivet som sådan, men derimot i naturvitenskapens forståelse av menneskelivets kompleksitet som noe absolutt.
«Det instrumentalistiske mistak»
Hans Skjerveim kalte denne totaliseringen for det instrumentalistiske mistak. Dette innebærer en objektivisering av menneskelivet, hvor menneskets subjektstatus blir revet vekk til fordel for det mer kvantitativt målbare.
Hovedfokuset blir årsaksforklaring snarere enn å forsøke å forstå mennesker som konfronteres med livsproblemer.
En forståelse av mennesker som deltagere i eget liv innebærer å anerkjenne deres subjektstatus. Å anerkjenne mennesker som tenkende, følende og handlende agenter i eget liv, impliserer å anerkjenne deres subjektivitet.
Sagt med andre ord: Mennesker er ikke tilskuere i sitt eget liv, men deltagende i møte med livets spenninger og utfordringer.
Menneskelivets radikale u-ferdighet
En humanisering av menneskelivet bør også anerkjenne dets iboende skjørhet og sårbarhet.
Vi er født inn i tilværelse med en mangel på selvtilstrekkelighet. Vi kan ikke velge bort denne utilstrekkeligheten. Denne mangeltilstanden definerer oss og gjør oss avhengig av hverandre livet ut.
Ifølge filosofisk-eksistensiell antropologi, utgjør denne u-ferdigheten at mennesket posisjoneres i en særstilling i verden og i naturen: Vi er kastet inn i tilværelsen med en utilstrekkelighet og mangel, som kan beskrives som et instinktivt handicap.
Dermed er vi på et vis dømt til å skape oss selv på grunn av en sosiologisk-biologisk mangel. Som selvbevisste vesener er vi ikke kun værende. Vi besitter en enestående evne til å gjøre vår væren til gjenstand for refleksjon.
Sårbarheten er der – alltid
Vi er vesener som tenker og undrer oss over eget liv og livets muligheter, vår plass i verden, og vi utvikler orienterings- og meningssystemer for å produsere orden og sammenheng i en uforutsigbar tilværelse, individuelt så vel som i fellesskap.
Kjernen her er den menneskelige tilværelsens skjørhet: vår verdenskonstruksjon – med hjemligheten, tryggheten og tilhørigheten – er kun et tynt ferniss, derfor er den stadig truet av kaoskreftenes dystre skygger – som meningsløshet, fortvilelse, ensomhet og håpløshet.
Ut fra dette perspektivet vil følelser av sårbarhet og utilstrekkelighet til enhver tid være tilgjengelig for oss, som et ufravikelig vilkår ved vår eksistens.
Vi trenger en eksistensiell infrastruktur
Når den dominerende diskursen innebærer å beskrive psykisk smerte, eller livssmerte, i diagnostiske kategorier og biomedisinske termer, blir resultatet at vi sitter igjen på et syltynt språk som ikke rommer menneskelivets variasjonsbredde.
Vi mangler et språk for det som ikke er optimalt, men som likevel ikke er sykt og patologisk. Her bør vi se til eksistensielle og mer humaniserende tilnærminger, med fokus på å utvikle en eksistensiell infrastruktur og en utvidet helsedefinisjon.
Ifølge professor i religionspsykologi, Valerie DeMarinis, trenger vi å slå et slag for en eksistensiell infrastruktur i vår samfunnsutvikling. En struktur som fremelsker eksistensiell funksjonalitet fremfor eksistensiell dysfunksjonalitet.
Overflod av ting, mangel av tilhørighet
Det som kjennetegner vår eksistens er at vi undrer oss, om hvorfor vi i det hele tatt er til, hvordan vi er, hvem vi er og hvordan vi bør leve vårt liv. Vi skaper nye fortellinger og måter å forstå oss selv, hverandre og verden på.
Derfor er det ikke tilstrekkelig for mennesker kun å tilfredsstille sine instinktive og biologiske behov. Mennesker streber etter å komme til rette med de spenninger og dilemmaer som preger eksistensen. Mennesker trenger tillit til livet.
Viktor Frankl mente at til tross for at vi lever i en tid preget av materiell overflod og velstand, lever vi likevel i en tid preget av eksistensielt vakuum. Han mente det var vår tids massenevrose.
Den høye forekomsten av depresjon, utenforskap, aggresjon, rusmisbruk og selvmord i moderne vestlige samfunn, kan ikke forstås uten å anerkjenne betydningen av det underliggende eksistensielle vakuumet og betydningen av mening og tilhørighet i livet, eller fraværet som sådan.
Storsamfunnet anerkjenner ikke våre grunnleggende behov
En hovedårsak er det store gapet mellom menneskets ufravikelig grunnvilkår og hvordan samfunnet innrettes, og hva som angår mulighetene for å dekke våre eksistensielle behov.
For å kunne forebygge eksistensielt vakuum, er ikke kunnskapsoppsummeringer basert på behandlings- og forskningsmetoder, som bunner i biomedisinsk grunnforståelse og økte bevilgninger i psykisk helsevern, tilstrekkelig.
Dette er også i stor utstrekning et spørsmål om de politiske rammevilkårene, og politisk vilje, og om hvordan storsamfunnet anerkjenner og betjener disse basale vilkårene ved vår eksistens.
Kall det eksistensiell helse
Et bredere fokus på en eksistensiell infrastruktur handler også om en utvidet helsedefinisjon, nemlig vår eksistensielle helse. Verdens helseorganisasjon beskriver helse som en «tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.»
Et slikt helsebegrep bør med fordel utvides med en eksistensiell dimensjon, for å tone ned en urealistisk og utopisk visjon om at fravær av smerte og lidelse er en idealtilstand som er mulig å realisere.
I så måte er begrepet eksistensiell helse konstruktivt fordi det innebærer mening, tilknytning, håp, transcendens og bevissthet om livets plastisitet. Det muliggjør smerte og lidelse i form av tap og utilstrekkelighet.
Språket åpner opp et mulighetsrom for en bredere forståelse av hva god helse innebærer, og kan øke evnen til å reflektere og ta stilling til ens egne meninger og verdier.
Et helsefremkallende – ikke sykdomsfremkallende – perspektiv
Eksistensiell helse er altså mer enn helse i en biomedisinsk forstand. Mennesker kan ikke, bør ikke, reduseres til kun biologiske funksjoner, nevrotransmittere eller diagnostiske kategorier.
Eksistensiell helse er knyttet til hvordan mennesker forholder seg til eksistensens dypstrukturer, paradokser og dilemmaer. Det handler om frihet, ansvar, valg, håp, sammenheng, å være betydningsfull, føle mening og ha tiltro til egne ressurser i en tilværelse preget av usikkerhet og uforutsigbarhet.
Kathie Eriksson, finsk professor i sykepleievitenskap, forfekter at helse har ingen betydning i seg selv om ikke livet har noen mening. Derfor må vi forstå helse som en del av livet selv.
I en mer utvidet helsedefinisjon, trenger vi ikke kun patogenetiske perspektiver, altså hva som fremkaller sykdom. Vi trenger også salutogenetiske perspektiver, hva som fremkaller helse.
Et viktig korrektiv til en terapeutisk kultur
Kunnskapsoppsummeringer innenfor livskvalitet og sosial bærekraft dokumenterer hvordan livskvalitet og psykisk helse, fordeling av livsvilkår, goder og velferdstjenester henger sammen.
God livskvalitet handler i stor utstrekning om å skape vilkår hvor enkeltmennesker kan føle seg betydningsfulle både i eget liv og i fellesskaper. En hovedutfordring dreier seg, som nevnt ovenfor, om å utvikle kompetanse og verktøy til å snakke med hverandre om menneskelivets utfordringer på.
Salutogenetiske perspektiver, med fokus på mening og tilhørighet, bør få en større rolle i et folkehelseperspektiv. Det er et sårt tiltrengt korrektiv til en terapeutisk kultur som bidrar til unødvendig forenkling, individualisering og patologisering av menneskelivet.
Alle kan bidra til et mer hjemlig samfunn
I møte med mennesker med livssmerter, gjelder det å gjøre det riktige, eller snarere å være noe for den andre?
I dagens samfunn hvor effektivitet, målstyring, prestasjon og produktivitet er blitt det dominerende mantraet, selv i psykisk helsevern, blir denne visjonen førende for hvordan vi møter lidende mennesker.
Våre tekniske ferdigheter, hva vi er gode på å gjøre, gis mer oppmerksomhet enn hvilke mennesker vi er. Når vi utelukkende definerer god hjelpekunst basert på våre tekniske ferdigheter, vår kompetanse, blir vi til handlings- og produktivitetsmaskiner.
Det mest verdifulle for mennesker i livskriser, er nærværet av et medmenneske. Et nærvær preget av en ikke-dømmende og anerkjennende holdning. Dette innebærer blant annet å skape en empatisk og trygg ramme, hvor man respekterer og anerkjenner en selvstendige annerledeshet, uten å intervenere med egne holdninger og perspektiver.
Det å være til for mennesker i sårbare og krevende livssituasjoner – å respektere de i sin egenart gjennom å sette den andres eksistens i sentrum – kan være et viktig korrektiv til forståelsen av omsorg der effektiv tidsbruk og produktivitet er overordnet målestokk.
Hvem tar ansvar?
En slik anerkjennelse av eksistensielle livsvilkår i vårt samfunnssystem vil kanskje kunne gi bredere forståelse og aksept for vår fundamentale sårbarhet og innbyrdes avhengighet.
Denne sårbarheten og avhengigheten muliggjør våre lidelser, smerter, vår angst så vel som våre ressurser, kilder til mening, samhørig og utviklingspotensial. En anerkjennelse kan således skape et narrativ som springer ut av erkjennelsen av at vårt liv er vevet sammen med andre menneskers liv.
Dette narrativet kan igjen dyrke frem en etisk fordring som er å vise omsorg for hverandre som vi er, med vår særlige sårbarhet, både i eget liv og i andres liv. Dette kan være et verdifullt korrektiv som ikke kun er livreddende, men endog livsfremmende.
Vi trenger en samfunnskultur som spiller på lag med dette humaniserende og depatologiserende narrativet. Spørsmålet er, hvilke samfunnsaktører er parate til å ta ansvaret for det?