I Vestland kan vi miste 130 døgnplasser i psykisk helsevern nå som Støre-regjeringen har bestemt at fritt behandlingsvalg avvikles. På landsbasis er det snakk om opp til 500 døgnplasser. Ordningen gir pasienter rett til å selv velge behandlingssted for undersøkelser og behandling i spesialisttjenesten, også ved private klinikker som har avtale med det offentlige og som er godkjent av Helfo.
Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og flere Ap-politikere viser blant annet til den såkalte Englegårdsaken fra Sørlandet når regjeringen argumenterer for å avvikle disse behandlingsinstitusjonene. Dette er historien om et brødrepar som fikk herje på i «beste sendetid» med en katastrofal rusbehandling som aldri skulle sett dagens lys.
Vi kan alle være enige i at dette tilbudet skulle vært avskiltet for lenge siden.
Kjerkol går imidlertid lengre og påstår at ordningen har gjort det «veldig enkelt å etablere private behandlingstilbud på det offentliges regning, med minimal kontroll». Det er uredelig av Kjerkol å fremstille det som om enhver privat aktør kan sidestilles med Englegård-brødrene.
Når brødrene fikk drive videre til tross for bekymringsmeldinger og lovbrudd, er det tilsynsmyndighetene som må strammes opp. Når Kjerkol nå legger ned andre private aktører som tilbyr behandling med god kvalitet, bommer hun fullstendig på mål.
Ideologisk styrt
Både i det private og i det offentlige er det variasjoner i kvaliteten på behandlingen som tilbys, og det ville vært absurd om helseministeren gjorde et tilsvarende grep mot offentlige institusjoner som følge av at enkelte av disse ikke var av tilfredsstillende kvalitet.
Avviklingen virker etter vår mening å være ideologisk styrt, all den tid helseministeren ikke synes å ha en plan for hvordan døgnplassene skal erstattes. Det gjør også saken langt mer alvorlig at regjeringen velger å utrede behovet for døgnplassene i etterkant av at de har blitt nedlagt.
I en kommentar til Bergens Tidende sier statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Ellen Rønning-Andersen (Ap), at «det ikke er gitt at man har behov for det samme antallet døgnplasser år etter år» og videre at de skal «sørge for gode overganger, og gi pasientene som er klare for det god oppfølging».
Men de av oss som jobber med pasienter innenfor rus og psykiatri, er smertelig klar over at behovet for økt sengekapasitet lenge har vært prekært. De siste 20 årene har antall døgnplasser i psykisk helsevern for voksne blitt halvert. Dette har skjedd samtidig som befolkningsveksten øker, og pasientene blir flere og sykere.
Særlig høy dødelighet
Antall innleggelser går imidlertid opp, men liggetiden går ned. Pasienter som akuttinnlegges, får bli på døgnpostene i rundt en ukes tid før de skrives ut til poliklinisk behandling. Våre ansvarlige politikere har lagt opp til et system som skaper såkalte «svingdørpasienter». Behandlere står i en daglig knipe i valget mellom hvem som er syk nok til å legges inn, og hvem som er frisk nok til å skrives ut.
Redusert kapasitet på døgnavdelingene smitter over i poliklinikkene. For i takt med at døgnplasser har blitt lagt ned, har antall polikliniske konsultasjoner skutt i været. Situasjonen oppleves så dramatisk at en rekke psykologstudenter i vår ropte varsku etter å ha gjennomført praksis i spesialisthelsetjenesten.
Presset på spesialisthelsetjenesten ser ut til å vanskeliggjøre rekruttering av både nye og erfarne psykologer. I en rapport fra Helse Vest viser frafallsstatistikken for psykologspesialister seg å være alvorlig. Psykologspesialistene oppga «arbeidsmengde, ledelse og forhold knyttet til pasientbehandling/pasientsikkerhet» som viktigste årsak til at de sluttet. Stadig flere psykologer pakker ned kontorene sine for å heller jobbe helprivat.
Statssekretærens uttalelse i Bergens Tidende om usikkerhet rundt neste års behov for sengeplasser, virker altså for oss å være fullstendig virkelighetsfjern. Hun kan umulig ha forstått hvor syke pasientene som er innlagt på døgnavdelingene rundt om i landet, faktisk er.
Både alvorlig psykisk lidelse og rusavhengighet kan være dødelige lidelser for de som ikke mottar adekvat behandling, og statistisk sett forkortes livet for disse gruppene med 15–20 leveår.
Det er en særlig høy dødelighet blant mennesker som har en alvorlig psykisk lidelse i kombinasjon med helseskadelig rusbruk. I Norge dør over 300 mennesker som følge av overdoser hvert år. Å møte disse menneskene med et tilbud om poliklinisk behandling en gang i uken, er en hån.
Politiske feilgrep
År etter år nedprioriteres rus- og psykiatripasientene til fordel for somatisk syke pasienter i budsjettene. Men våre pasienter skal ha samme krav på kvalitet og tilgjengelighet i sin behandling, som mennesker med alvorlige somatiske sykdommer.
En kan vanskelig se for seg en tilsvarende situasjon ramme alvorlige kreftsyke, der 500 sårt trengte sengeplasser faller bort, uten at ansvarlige politikere en gang har lagt en plan for hvordan tilbudet skal erstattes.
Helseministeren må forstå at de 500 døgnplassene som Norge nå mister, benyttes av reelle mennesker med langvarige hjelpebehov, og at vi nå er i en situasjon der den stadige nedtrappingen av døgnplasser har ført til at mennesker med alvorlige diagnoser får dårligere behandling.
Politiske grep i rusfeltet og psykiatrien kan ikke være ideologisk fundert. Vi trenger faglig ansvarlighet og politikere som har kunnskap om behovet i befolkingen, slik at ikke ugjennomtenkte beslutninger som dette, får fatale konsekvenser for menneskers liv og helse.