I morgen skal bystyret stemme over flere forslag som berører Oslo kommunes samarbeid med Forandringsfabrikken. Flere partier i Oslo, blant andre Høyre og Venstre, har den siste tiden gått ut i media med en knallhard ordbruk.
De peker ut meg som «elefanten i rommet», altså den som sitter med ansvaret for at Oslo kommune har samarbeidet med stiftelsen. Det er helt riktig at jeg som byråd ivret for samarbeid med Forandringsfabrikken, og det stemmer også at jeg jobbet deltid i stiftelsen fra jeg gikk av som barneminister i januar 2014 og fram til jeg tiltrådte som byråd i oktober 2015.
Jeg er glad for at de som nå har turt å si fra om erfaringene sine, er blitt hørt. Ut fra det de forteller burde det ha skjedd for lenge siden, ikke minst internt i stiftelsen selv. Erfaringene de formidler har gjort sterkt inntrykk på folk over hele Norge, også meg.
Barnas erfaringer var fraværende
Underveis skrev jeg også en bok, Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter, hvor jeg blant annet oppsummerer erfaringene jeg gjorde da jeg jobbet der. Jeg har med andre ord vært helt åpen om disse forholdene hele veien.
I boka så jeg for øvrig også på forskning og politiske dokumenter om vold og seksuelle overgrep, omsorgssvikt og traumer, og jeg så at barn og unges egne erfaringer ofte var fraværende i kunnskapsproduksjon og praksisutvikling.
Møtene med barna og ungdommene forandret meg, jeg forsto framfor alt at jeg som politiker hadde lyttet for lite til barn selv, spesielt de barna som har ulike merkelapper på seg som gjør at de sjelden blir hørt og sett.
Siden den gangen har jeg vært sterkt engasjert for at barn og unges stemmer skal bli hørt i langt større grad enn hva som har vært tilfelle fram til nå, noe også FNs Barnekonvensjon forplikter oss til å sørge for.
Ikke ukontroversielt
Jeg erfarte også at det å lytte til barn og unge ikke er ukontroversielt. Det utfordrer voksnes, også fagfolks, makt og posisjoner og kan skape vonde følelser, fordi det plutselig går opp for oss at det vi trodde var riktig ikke var så bra likevel. Det har jeg selv erfart, og den erfaringen deler jeg ganske sikkert også med andre.
Hva nå? Jeg forstår godt den bekymringen mange partier i bystyret i Oslo nå gir uttrykk for. Jeg støtter selvfølgelig at samarbeidet med Forandringsfabrikken nå fryses.
Hva som ellers vil skje, er opp til bystyret. Det som har kommet fram i Arbeidstilsynets rapport og i fortellinger fra både ansatte og proffer, er alvorlig og uakseptabelt, og skal nå med rette granskes av nasjonale myndigheter.
Opposisjonen støttet også Forandringsfabrikkens arbeid
Jeg skulle samtidig ønske at den borgerlige opposisjonen i Oslo kunne være litt mer ydmyke på vegne av seg selv og sine kolleger nasjonalt, fremfor utelukkende å skyte på andre.
Det de ikke nevner i sine angrep på meg i Psykologisk.no, er jo at deres egen regjering, og spesielt partiet Høyre – særlig representert ved statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie – aktivt støttet opp om stiftelsens arbeid.
De protesterte heller ikke da Forandringsfabrikken begynte å kalle seg et nasjonalt kunnskapssenter for barn og unges kunnskap. Snarere tvert imot: pengesummene fortsatte å øke, noe vi som hadde ansvaret for viktige systemer som skole, barnevern og helsetjenester i kommunene med rette tok som et godkjentstempel.
Vi var så takknemlige, for mange av oss, uansett partifarge, hadde et sterkt ønske om å få sikret at den hjelpa vi gir faktisk hjelper. Vi ønsket å kvalitetssikre tjenestene våre sammen med dem som har skoene på. Og de nærmeste til å si noe om hvordan ulike systemer og tjenester for barn og unge oppleves, er jo barn og unge selv.
Forandringsfabrikken har reddet liv
Min bønn til politikere, enten de befinner seg nasjonalt eller lokalt, er denne: ikke kast barnet ut med badevannet. Selv om det nå har kommet fram sider ved Forandringsfabrikkens drift som aldri skulle ha skjedd og som opplagt har vært til skade, så se også på hva som har vært viktig og betydningsfullt for både barn, fagfolk og dem som skal ta viktige beslutninger for barn og unge.
Forandringsfabrikken har reddet liv, det er det flere som forteller om. De har hjulpet mange ungdommer ut av skadelige tiltak i både offentlig og privat regi. De har gitt unge en plattform til å bli hørt, noe som for mange har betydd at deres oppfatning av seg selv har endret seg; fra å se seg selv som syk, farlig og ubrukelig for samfunnet, til å se at de også har en stemme.
At de kan bruke de vonde erfaringene til noe positivt, fremfor alt til å skape endring for andre. Slikt har en viktig terapeutisk effekt, noen har til og med beskrevet det som mer hjelpsomt enn mye av det de ellers har fått av hjelp.
Når vi nå lytter til dem som har hatt dårlige erfaringer, så la oss også lytte til dem som har hatt gode. Alle barn fortjener å bli behandlet med respekt, det innebærer også å slippe å bli definert av voksne.
Takk til de som ser på veien videre
Til slutt vil jeg takke Barneombudet og Nasjonal Institusjon for Menneskerettigheter (NIM) for å reise viktige spørsmål om veien videre. Selv vil jeg vektlegge følgende:
- Hvordan kan vi hente ut stemmene til dem som aldri vil tørre å snakke til et system med makt over dem?
- Hvordan kan vi hente ut kunnskapene fra mange unge på en gang, ikke bare noen få?
- Hvordan kan barn og unge som aldri blir lyttet til få en plattform som gir dem en oppreisning og et nytt selvbilde, i tillegg til et viktig fellesskap?
- Hvordan kan vi fortsette å skape forandring på barn og unges premisser, også når det de ber om utfordrer oss?
Noe av dette ivaretas allerede av andre i dag, men ikke alt. Det er en grunn til at Forandringsfabrikken ble så viktig.
