Den individuelle revolusjon er i full gang, og ifølge NRK, er trenden tydelig. De har fått kartlagt tall fra SSB – 1,4 millioner single over 18 år. Et rekordhøyt tall sammenlignet med tall tilbake fra 1980 frem til i dag. Andelen single i 1980 var 700.000.
Individualiseringen i samfunnet har pågått lenge og på mange ulike arena av livet. Forklaringer på en slik utvikling kan være mange og forskjellige. Det kan være at flere ønsker å leve i større valgfrihet, fri fra tradisjonelle samfunnsstrukturer og moralske prinsipper. Eller det kan være en sum av så mye annet, alt fra individuelle forskjeller til kulturelle sammenhenger.
Utviklingen betyr også at individene blir mindre bundne av klasse, stand og familie enn de var. Særlig har folk i velstående samfunn til felles at deres eget liv kommer i sentrum, og risikoenes byrder synes å falle på egne skuldre.
Individene må også konstant skifte mellom ulike, uforenlige måter å handle på i ulike sfærer, som forbrukere i markedet, som klienter i møte med byråkratiet og som venn, kjæreste og familiemedlem i de private relasjonene.
Internett – et ekstremt godt redskap for selvopptatthet
Internett tar stadig mer plass i livene våre og gir oss nye metoder for både kommunikasjon og individuell tilpasning. Ifølge Datatilsynet brukte gjennomsnittsnordmannen i 2018 hele 3 timer hver dag på internett.
Datatilsynet sier også at produktene, tjenestene og løsningene vi bruker i hverdagen høster inn flere opplysninger om oss enn noen gang før. Basert på analyse av innsamlede personopplysninger, blir produkter og tjenester tilpasset den enkelte.
Sosiale medier er en del av dette, og har tatt verden med storm. Som å helle bensin på bålet har det blitt utviklet ekstremt gode redskaper for selvopptatthet. Sosiale medier har nådd inn i de private hjem og til de fleste individer.
Lunefullt tilpasset hvert enkelt individ, gjennom enorme mengder data og metadata, kan utviklere tilpasse innhold som treffer individenes preferanser. Det blir som en individuell tilpasning av medietilbudet. Mer tid på skjermen, mer data om data, mer tilpasning, og mer alene.
Mange lurer på hvor langt utviklingen vil gå, og om det kan være skadelig for oss? Per Fugelli sier i et intervju at folkehelse er mer enn kropp – det er også sjel og sosialt fellesskap.
Individualisme i fellesskapet
I kontrast til individualiseringen står de gamle fellesskapsidealene fortsatt som sentrale deler av det norske samfunn. Det ene utelukker ikke det andre, og idealer om fellesskap og individuell frihet kan fint leve side om side. Men; paradoksalt nok som den individuelle tilpasning vokser frem som ideal, er idealet også med på å skape avstand mellom individer.
På tross av muligheten for at avstanden mellom mennesker vokser, så har den individuelle tilpasningen helt klart også noen fordeler. Den individorienterte utviklingen på livets mange arenaer vil trolig også kunne lette hverdagen for mange, og spare mange mennesker for mye unødig lidelse og frustrasjon.
De offentlige instanser vil kanskje klare å hjelpe borgerne sine på en bedre måte. Gjennom tilbakemeldinger fra brukere og økt kunnskap om ulike individuelle preferanser og personlighet, kan man kanskje lykkes i å tilpasse tjenestene bedre.
Hensynet til individet og dets preferanser og behov settes så høyt at man i Norge i dag har hjemlet i lov plikten til å utarbeide en individuell plan.
I forskriftene står det at en del av formålet med utarbeidelsen av en individuell plan er å bidra til at tjenestemottakeren får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Denne planen skal gjelde på tvers av tjenesteområder og lovverk for å sikre en best mulig og helhetlig oppfølging av individet.
Det å få tilpasset hjelp til rett tid, kan i mange tilfeller bety forskjellen mellom bedring og forverring, og for noen; forskjell mellom liv og død.
Personlighetsteori og terapi
Den individuelle samfunnstrend speiler seg også i terapiverden, og det kan se ut til at personlighetsteori kan bli i vinden igjen. Nordens største psykisk helse-konferanse har i år personlighet som hovedtema
Personlighet og individuell tilpasning går hånd i hånd. Nancy McWilliams, som er en av nøkkelforedragsholderne til årets Schizofrenidagene, skriver i sin bok Psykoanalytisk diagnostikk – Personlighetsstrukturer i terapiprosessen at fra helt tilbake i æraen av Freuds opprinnelige driftsteori ble det gjort forsøk på å forstå personlighet.
Klassisk psykoanalytisk teori har hatt to forskjellige tilnærminger til personlighet, begge er utspring fra en tidlig modell for individuell utvikling.
Den ene tilnærmingen forsøker å forstå personlighet på grunnlag av fiksering, altså hvilken modningsmessig fase den aktuelle personen sitter fast i. Den andre tilnærmingen, som ikke er i konflikt med den første, tilbyr en måte å forstå personlighet på gjennom bestemte typer forsvarsmekanismer. Altså hvilke typiske måter den aktuelle personen unngår angst på. Dette gir oss sett med ideer og metaforer for å forstå hva personlighetstyper betyr og handler om.
Kan vi anvende kunnskap om personlighet for å tilpasse oss individene som er i behov av pasient – og brukertjenester? Svaret er nok ja, og det gjøres nok allerede i varierende grad, men noe mer usikkert er hvor utbredt systematisk bruk av personlighetskartlegging er.
I den kommersielle verden er nok slike arbeidsmetoder enda mer utbredt. Det er naturligvis mye hemmelighold rundt spesifikke metoder og fremgangsmåter utviklere av sosiale medier og ulike markedsaktører bruker i konkurranse om å kapre brukernes oppmerksomhet.
Facebook som et pålitelig verktøy for personlighetstesting
En studie fra 2011 viser hvordan man kan predikere personlighet ut ifra hvordan individer bruker sine sosiale medier, i dette tilfellet Facebook.
De gjennomførte en studie hvor de undersøkte 167 Facebook-profiler og fant at de kunne predikere personlighetstrekk med utgangspunkt i ting som ble delt, hvordan man pratet og hva man pratet om.
Det teoretiske grunnlaget for analyse tok utgangspunkt i The Big Five Personality Inventory, som er en modell for personlighetsdimensjoner. Modellen har vokst frem som en av de mest forsket på, og best ansette, modeller for personlighetsstrukturer de siste årene.
I diskusjonen mener forskerne at informasjonen som fremkommer av analysene, kan brukes for å tilpasse blant annet annonser og annet innhold til det enkelte individ.
I en enda større studie ble det samlet inn tekst fra 66.732 Facebook brukere og resultatene ligner de ovennevnte. De oppdaget at de kunne få rik innsikt i personers mentale liv gjennom å analysere språket med bakgrunn i Big Five. I tillegg påpeker forskerne at metoden for innsamling av slik data kan både komplimentere og utvide tradisjonelle forskningsmetoder.
De trekker frem flere positive forskningsmetodiske konsekvenser en slik type datainnsamling kan ha, hvordan man fort og enkelt kan studere store folkemengder med stor nøyaktighet og uten spørreskjema-partiskhet. Studiene av det litterære språket viser seg også å være pålitelige kilder for analyse av personlighetstrekk.
Demokratiske og økonomiske incentiv
De fleste har kanskje hørt om metadata og de private aktørenes utnyttelse av disse, så det at det skjer er nok ganske allment akseptert allerede.
Det som skiller seg sterkest fra bruken av personlighetskunnskap i sosiale media-bransjen og helse- og omsorgsbransjen, er kanskje motivene bak. Den ene har økonomiske interesser, den andre har kanskje mer demokratiske og verdibaserte interesser.
Begge bransjer ønsker å treffe individenes preferanser. Finnes det lærdom å trekke fra den kyniske utnyttelsen i forbrukermarkedet, og har man i helse – og omsorgsbransjen blitt litt hengende etter?
Personlighetens rolle i terapi er noe dempet
John Norcross, avsluttet fjorårets Schizofrenidagene der årets begynner, da presenterte han sitt nyeste verktøy for kartlegging av behandlingspreferanser. Altså et verktøy som tar til sikte å finne ut hvilken terapiform og stil som sannsynligvis vil passe best for den enkelte pasient.
Verktøyet kalles The Cooper-Norcross Inventory of Preferences (C-NIP), og er utviklet av John Norcross og Mick Cooper. En slik nyvinning er kanskje et bilde på i hvilken retning personlighetsteorien bør utvikles.
Å matche personlighetsstrukturer med terapi er kanskje ikke noe nytt i terapiverden, men psykoanalytiske teorier og personlighetskarakteristikk har likevel fått en noe mer dempet rolle i psykisk helsefeltet de siste tiårene sammenlignet med andre tilnærminger. Noe av forklaringen kan være at noe av terminologien som brukes om personlighet kan oppleves som kategoriserende og fordømmende.
DSM – et offer for egen suksess?
Da den amerikanske diagnosemanualen DSM-III kom ut i 1980, ble det en braksuksess, også hos den generelle befolkningen. Den solgte en million kopier, mye mer enn hva som nødvendig til profesjonell bruk.
Psykiatriske diagnoser gikk fra terapirommet til sosiale begivenheter. Folk som tidligere likte å prate om sine siste drømmer, begynte å prate om hvilken diagnose som passet dem best ifølge DSM’s spennende kategorier.
Med den fjerde versjonen av manualen, som kom i 1994, forsøkte de å begrense noe av diagnoseutbredelsen i tidligere versjoner. De lyktes delvis på den voksne siden av den, men mislyktes i å begrense over-diagnostisering av barn med autisme, oppmerksomhetsproblemer og bipolar lidelse.
DSM er på mange måter et offer for sin egen suksess, og blir den dag i dag brukt og misbrukt i rettssystemet. Antall diagnoser øker, og medisineringen for dem. Den amerikanske psykiateren og tidligere redaktør for DSM, Allen Frances, etterlyser vitenskapelig gjennomgang og kritiserer den siste versjonen av DSM for å inneholde uprøvde diagnoser som gir normale problemer en psykiatrisk merkelapp.
Hvordan kan vi utvikle og anvende personlighetsteori på en måte som gir mening, og på en måte som ikke setter folk i kategorier eller virker foruroligende på andre? Norcross sitt verktøy er bare ett eksempel på en mulighet for hvordan vi kan gå frem for å tilpasse behandling og terapi.
I tråd med individualiseringstrenden får pasienten altså, i en slik setting, friheten til å velge fritt mellom ulike metoder og terapeutiske tilnærminger. I tillegg til pasientens preferanser, får man også muligheten for å sette lys terapeutens preferanser, og slik sett en mulighet for å tilpasse arbeidet til den enkelte terapeut.
Individet inn i fremtiden
Individualiseringstrenden fordrer også spisskompetanse, som igjen betyr oppdeling og fragmentering, kategorisering, differensiering og konkludering. Det kan nesten synes som om at generalistene er på vei ut av tjenestetilbudet vårt. Tradisjonelt har sosialarbeideren gjerne vært en generalist, en som ivaretar helheten.
Det er ikke sikkert alt blir bedre om alt tilpasses individet. En generalist vil se individet som en del av en helhet, som et menneske i et samfunn, i en familie, et nettverk og i en sammenheng. Ofte vil man ikke klare å gjøre alle fornøyde med individuelle spesialiserte tilnærminger, noen ganger er det kanskje til og med bedre om alle blir litt misfornøyde – til offer for en større helhet.
Unngår man å gå seg vill i det stykkvise og delte, kategoriserte og individualiserte, så representerer den individuelle tilpasning av helsetilbudet også fremskritt og økt kunnskap.
Brukere og pasienter får muligheten til å motta tjenester som er tilpasset det unike individet de selv er med de forskjellige preferansene de måtte ha, og tjenestetilbudet bedre kunnskap om å møte ulike individer på ulike tilpassede måter.
At faglige trender kommer og går som reaksjoner og motreaksjoner på hverandre, er en kjent trend i helse- og sosialarbeidet. På mange måter kan det også være et tegn på at det ene eller andre ikke utgjør en god nok arbeidsmodell alene. Vi må ta vare på generalistene i tiden som kommer, og begge perspektiver må tas med inn i fremtidens sosialarbeid.