– Vi ble bedt om å være overdrevent negative til systemer som barnevernet. Hadde vi gode erfaringer med slike systemer, ble dette bare avfeid. Vi snakket mer eller mindre ut fra et manus, forteller Madeleine Fredheim (21).
Gjennom syv år var hun en del av Forandringsfabrikken. Dette er en organisasjon som jobber for å forbedre barnevernet, psykisk helsevern og andre systemer barn er innom. Stiftelsen – som kaller seg et kunnskapssenter – påvirker politikere gjennom blant annet rapporter og foredrag.
Siden Psykologisk.no først skrev om graverende arbeidsforhold ved Forandringsfabrikken, har en rekke personer med ulik tilknytning til virksomheten tatt kontakt. Elleve av dem er tidligere «proffer» i Forandringsfabrikken.
– Det ble et slags skuespill
«Proffer» er ungdommer som har erfaring med hjelpesystemene i Norge. Deres oppgave er blant annet å dele personlige erfaringer på scener rundt om i landet.
Psykologisk.no har i denne saken intervjuet ni eks-proffer. Mange er redde og ønsker å være anonyme, men tre personer velger i dag å stå frem med fullt navn. Madeleine Fredheim er en av dem.
PROFF: Her er Madeleine Fredheim på scenen for Forandringsfabrikken. Hun var med i et innslag på Dagsrevyen 23. januar 2018. Foto: Skjermdump, NRK.
Hun startet allerede som elleveåring, og i flere år var hun en aktiv proff som ble hyppig brukt på scenen. Men hun fikk sjelden snakke fritt om sine erfaringer:
– Vi ble tatt til side og skjelt ut dersom vi sa noe feil. Jeg følte meg manipulert og styrt av Marit. Hun bestemte hva alle skulle si på foredragene. Egne meninger forsvant, sier Fredheim.
Marit Sanner er daglig leder i Forandringsfabrikken, som hun var med på å grunnlegge i 2004.
Psykologisk.no har ved gjentatte anledninger den siste tiden forsøkt å få til et intervju med Marit Sanner og Forandringsfabrikken. Det har vi ikke fått. Sanner er forelagt konkrete spørsmål til denne saken, men har ikke hatt anledning til å svare på dette. Saken blir oppdatert med et eventuelt tilsvar, når vi mottar det.
OPPDATERING: Søndag kveld kl. 21:15 mottok Psykologisk.no tilsvar fra Marit Sanner. Det er publisert her.
Fikk kjeft for å bryte sammen bak scenen
Også tidligere proff Linn Maren Tovsland (24) forteller om klare instruksjoner på scenen. Hun var med i Forandringsfabrikken fra 2013 til 2018.
– I starten var det fint og ærlig. Men da Forandringsfabrikken ble større og Sanner fikk mer makt blant politikerne – da begynte showet. Jeg ble fortalt hva jeg skulle si. Det ble så unaturlig, det ble et slags skuespill, sier hun.
Tovsland og Marie Burchard (25), som også er tidligere proff, forteller at dersom noen var lei seg eller gråt bak scenen før foredrag, fikk de tilsnakk – problemene måtte de legge igjen hjemme. På scenen var det motsatt.
– Jeg slet en del med angst og panikkanfall, og Marit kjeftet ofte på meg for det. Det gjorde hun også da jeg en gang fikk panikkanfall før et foredrag. Men på scenen et øyeblikk senere spør hun varmt og omsorgsfullt om angsten, sier Tovsland.
Måtte pugge manus for foredrag
– Publikum får følelsen av at vi prater fra hjerterota, men det gjør vi ikke. Gikk du vekk fra «manus», kunne en ansatt bryte inn for å rette på deg eller gå videre til neste proff, slik at du ikke fikk snakke, sier en anonym kilde vi kaller «Victoria».
«Manus» brukes av flere kilder vi har vært i kontakt med. Det varierer om kildene beskriver det som et konkret manus, eller en innarbeidet historie man ikke skal vike fra.
EKS-PROFFER: Linn Maren Tovsland og Marie Burchard sier de kunne få kjeft for å bryte sammen bak scenen. Foto: Privat.
Burchard, som ble med i 2014, forteller at det i starten var lov til å snakke fritt på scenen under foredrag. Dette hadde forandret seg da hun forlot Forandringsfabrikken i 2019.
– Da jeg sluttet, var det sånn at vi måtte øve inn et slags manus. Vi måtte lære oss verdiene i organisasjonen. Jeg opplevde at jeg i mindre og mindre grad kunne snakke fra mitt eget ståsted og om mine egne opplevelser. Vi skulle heller gi råd som hadde kommet frem i undersøkelsene til Forandringsfabrikken.
– Fikk beskjed om å late som
Flere tidligere proffer forteller at de måtte tilpasse sine personlige historier slik at de rimte med hovedsvarene fra tidligere rapporter fra fabrikken. De fikk også beskjed om å bruke et barnlig språk.
Enkelte sier dessuten de har blitt bedt om å dikte opp både historier og personer under foredragene. En anonym kilde som i denne saken får navnet «Alex» kommer med et eksempel på dette:
– En gang fikk jeg beskjed om å trekke frem en voksen som hadde utgjort en forskjell i livet mitt. På det tidspunktet hadde jeg ingen voksenperson i livet mitt som stemte med den beskrivelsen. Da fikk jeg beskjed om å late som, noe som bare ble helt feil for meg, sier Alex.
En eks-proff forteller at hun har hørt sin egen historie bli fremført av andre proffer på scenen.
Flere eks-proffer forteller om hektiske dager med fullt kjør fra morgen til kveld under foredragene. Det ble så vidt tid til matpause. I pausene ble proffene drillet av en ansatt, som gjerne gikk gjennom hva som ble sagt feil, eller hva proffene burde legge til i historiene sine.
– Det var veldig høyt tempo, og vi ble utrolig slitne. Det å stadig dele personlige historier dro opp gamle minner. Vi fikk en kort debrief, men ikke noe særlig oppfølging i etterkant, sier «Emma».
– Ingen spurte hvordan jeg hadde det
Flere tidligere proffer forteller til Psykologisk.no at det var både krevende og belastende å dele sine personlige traumer foran publikum. Alex forteller følgende til Psykologisk.no:
– Når man bruker mange timer på å snakke om vonde ting som har skjedd i barndommen – eller i nyere tid – så gjør det noe med en. Jeg fikk aldri spørsmål om hvordan jeg hadde det. Jeg følte det kun handlet om innsamling av vonde historier, og ingenting mer.
Emma er en av de som har holdt mange foredrag i Forandringsfabrikken. Hun forteller at hun enkelte dager følte at hun ikke klarte å fortelle historien sin, fordi hun var så psykisk nedbrutt.
– Fortalte jeg dette til Marit, kunne hun presse meg til å fortelle likevel. Da fikk jeg gjerne høre om alle barna der ute som trengte at jeg gjorde dette. Det ble ofte insinuert at dersom man ikke ofrer litt og står på selv om man er sliten – så betyr det at man egentlig ikke bryr seg eller er engasjert nok.
Emma fortsetter:
– Marit kunne også si at mange av de andre proffene som hadde verre traumer enn meg, klarte å jobbe mer enn det jeg gjorde.
Måtte snakke om farens dødsfall
En tidligere proff vi har valgt å kalle «Sofie», mistet brått faren sin noen uker før hun skulle være med på foredrag. Hun ville ikke dele dette på scenen, fordi hun synes det var vanskelig å snakke om. Det skal Sanner ha vært klar over, ifølge to tidligere proffer.
– Likevel var det første Marit gjorde da jeg kom opp på scenen, å spørre om pappa. Hun ønsket at jeg skulle fortelle om dette foran mange fremmede mennesker, mot min egen vilje. Jeg husker ingenting av foredraget. Jeg aner ikke hva jeg svarte eller om jeg klarte å svare i det hele tatt. Det var så vondt etterpå, forteller hun.
Sofie fikk en følelse av at budskapet til Forandringsfabrikken var viktigere enn henne.
– Jeg følte at den smerten jeg bar på, ble utnyttet for å få frem følelser hos publikum.
«Hedda» forteller at det ble ansett som en «ære» å få holde foredrag på vegne av organisasjonen.
– De fikk ungdommene som holdt foredrag, til å føle seg ekstra spesielle. Men det var ubehagelig å skulle stå på en scene og fortelle om fæle ting jeg hadde opplevd i barndommen uten annen forberedelse enn pugging av såkalte «hovedsvar». Jeg følte også det var svært infantiliserende å skulle bruke barnespråk.
Følte seg presset til fortelle historier som stemte med hovedsvarene
Flere av eks-proffene Psykologisk.no har vært i kontakt med, forteller at Forandringsfabrikken har en forutbestemt «hovedfortelling», og at ungdommenes erfaringer blir tilpasset denne fortellingen.
RAPPORT: Madeleine Fredheim kjenner ikke igjen sin egen historie i denne rapporten. Foto: Forandringsfabrikken.
Forandringsfabrikken har publisert en rekke rapporter og flere lærebøker om barn og unge. Her presenteres hovedfunn fra deres undersøkelser – informasjon sentrert rundt såkalte hovedsvar.
Da Emma kom som ny proff inn i Forandringsfabrikken, merket hun fort at «kunnskapen» fra disse rapportene var godt etablert i miljøet.
– Det fantes en tydelig historie om hvordan det var å være barn eller ungdom i norske hjelpesystemer. Dette bildet sto sterkt hos Marit Sanner og andre proffer høyt oppe i systemet, sier Emma.
Hun legger til at historiene som gikk igjen i hovedfortellingen, for eksempel kunne handle om bruk av tvang, at diagnoser er dårlige, eller at ungdom møtes av kalde behandlere.
Emma forteller at hun som proff kunne føle seg presset til å fortelle historier som stemte overens med tidligere hovedsvar.
– I ettertid har jeg angret mye på hvordan jeg delte personlige erfaringer. Min historie skulle jo liksom romme alle hovedsvar, men det var enkelte ting jeg ikke egentlig hadde erfaring med. Og da ble jeg bedt om å legge på litt – altså snakke om ting jeg ikke egentlig hadde opplevd.
Jobbet gratis, mens andre fikk betalt
Flere tidligere proffer beskriver et miljø med sterk favorisering av enkelte ungdom, mens andre faller på sidelinjen. Utvalgte ungdommer fikk være med å skrive og lansere rapporter, og de fikk holde flest foredrag.
– Selv om de bodde i Oslo, ble de flydd ned en helt annen plass for å holde foredrag, i stedet for å bruke de lokale proffene som allerede var der. Du ser noen proffer går igjen, på alle bilder og i alle intervjuer, sier «Sigrid».
Linn Maren forteller at hun selv var en av favorittene til Marit Sanner.
– Jeg har en sterk historie, og hun kunne derfor bruke meg overalt. Hun trengte ikke overdrive noe, fordi historien min var så ekstrem fra før. Men jeg vet at hun har bedt tidligere proffer som er flinke til å uttrykke seg om å lage et show folk blir oppslukt av.
Linn Maren har også kommentert Forandringsfabrikken på TikTok:
@ linnmaren
Emma forteller at det var særlig ungdommene med de «riktige» historiene som ble favorisert.
– En venninne av meg fortalte noe på scenen som ikke passet inn i det etablerte bildet. Hun fikk ikke holde foredrag mer, sier hun.
Både Victoria og Sigrid forteller at de jobbet gratis ved Forandringsfabrikken, uten å vite at det var andre proffer som gjorde den samme jobben og fikk betalt for det. Madeleine Fredheim forteller at hun heller aldri ble betalt en krone, i løpet av syv år i fabrikken.
– Jeg la inn masse tid og arbeid for ingenting. Til slutt ble jeg aldri prioritert lenger, det var ikke lenger nytte for meg. Jeg føler meg brukt – at de brukte min historie for egen vinning, sier Victoria.
Kjente ikke igjen sine egne sitater i rapport
Kanskje mest alvorlig, mener Madeleine, er en historie om da hun var såkalt frontperson i rapporten «Rett og sikkert: Om anmeldelse, avhør i barnehus og rettssak. Fra unge som har opplevd vold eller overgrep».
Her figurerte hun på forsiden og fortalte om egne personlige opplevelser.
– Fortellingene er anonyme, men man kjenner jo igjen sin egen tekst. Jeg kjente igjen overskriften på innlegget mitt, men det var bare få ord og setninger som var mine egne. Alt annet var omformulert av Marit.
Disse opplysningene støttes fra flere tidligere ansatte i Forandringsfabrikken som har tatt kontakt med Psykologisk.no den siste tiden. Victoria har deltatt mye i en av bøkene Forandringsfabrikken har utgitt.
– Det var mange som deltok i boken, men det er ikke til å legge skjul på at Marit, «yndlingsproffene» og noen ansatte satt inne på kontoret og skrev siste utkast bak lukkede dører.
Det kommer tydelig frem at de tidligere proffene fortsatt er opptatt av at barn og unge skal bli hørt. Noen følte derimot at de ikke fikk brukt sin egen stemme som proff i Forandringsfabrikken.
– Det er veldig synd. Jeg trodde at mine meninger og ytringer endelig skulle bli hørt, men det har aldri vært mindre sant. Jeg har aldri hatt så lite å si som da jeg var med i Forandringsfabrikken. Det handlet aldri om mine egne meninger, avslutter Victoria.