I løpet av noen korte dager skulle jeg få folk på denne forblåste plassen til å snakke om noe de hadde holdt tett om lenge. Jeg var verken invitert eller spesielt velkommen.
Noen uker tidligere hadde jeg, som gravejournalist i NRK, fått innsyn i et oppsiktsvekkende dokument da jeg gransket høye selvmordstall i psykisk helsevern. En av sakene skilte seg ut. Pasienten og venninnen deltok i en lukket selvmordsgruppe, stod det i varselet om selvmord fra en psykiatrisk institusjon: Flere ungdommer (…) var med i gruppen. Noen hadde til og med tatovert dødsdato og utgått-dato.
Jeg leste setningene igjen og igjen før jeg febrilsk begynte å ringe rundt. Liv kunne stå i fare. Jeg ringte til kommunen institusjonen lå i, til det lokale helsevesenet og lensmannskontoret. «Hva var det som hadde skjedd?» Det ble først helt stille i andre enden, altfor lenge. Reaksjonen var den samme uansett hvem jeg snakket med, og jeg skjønte raskt at her måtte jeg trå varsomt og nøste saktere enn vanlig.
Delte sine mørkeste stunder
Midt i fellesferien to år tidligere hadde en jente på bare 15 år tatt sitt eget liv. Det var brått, brutalt og helt uventet for alle. Det lille samfunnet var i dyp sorg, for alle kjente jenta eller kjente noen som kjente henne. Men familien rakk ikke engang å begrave datteren før det skjedde igjen. En uke etter at 15-åringen tok sitt eget liv, gjorde den jevnaldrende venninnen hennes det samme. En tid senere tok en tredje jente i omgangskretsen sitt eget liv.
En av jentene hadde en skjult konto på Instagram, fortalte faren. Et eget univers ved siden av et tilsynelatende vanlig tenåringsliv. Her hadde jenta, med over 100 følgere fra hele landet, delt sine mørkeste stunder.
En lokal etterforsker hadde tappet mobilen hennes etter dødsfallet, og kunne fortelle at ungdommer som fulgte jentas konto, delte bilder og video av selvskading, selvmordstanker og forsøk på å ta sitt eget liv. Fem-seks lokale ungdommer ble identifisert og fikk tilbud om helsehjelp. Flere hadde tatovert jentenes dødsdatoer på kroppen.
Deretter henla det lokale politiet saken. De hadde verken kunnskap eller kapasitet til å identifisere alle i det som så ut til å være stort nettmiljø. De slettet alle data.
Ville stenge internett
I ukene etter selvmordene forsøkte kriseteamet i kommunen å få kontroll over ungdommene i det lille samfunnet. De unge avtalte å møtes på nettet og samlet seg på minnemarkering etter minnemarkering, hvor de sørget tungt.
Foreldre, lærere og helsesykepleiere var i villrede over hvordan de skulle forholde seg til de sterke følelsene. Det er kjent at selvmord blant unge kan smitte, og kommunen diskuterte i et internt møte om de kunne stenge ned hele internett for å stoppe den voldsomme dyrkingen av det som hadde hendt. De klarte ikke å nå inn til ungdommene og fikk dem heller ikke til å åpne seg for voksne.
I håndteringen la de voksne lokk på åpenheten om det som hadde rammet dem. Selvmordene og hva som lå bak, ble pakket inn i frykt og hastige tiltak. Nå, to år etter selvmordene, var de redd for historien som skulle bli fortalt, og fryktet at smitten blant ungdommene skulle blomstre opp igjen.
Tilbake i redaksjonen etter besøket i Brønnøysund skrev jeg likevel ferdig en artikkel om det jeg hadde funnet ut. Jeg kalte den «Det de voksne ikke vet», vel vitende om at jeg med denne artikkelen så vidt skrapte i overflaten. Reportasjeturen ga meg i grunnen flere spørsmål enn svar, og denne saken skulle vise seg å være mye mer omfattende enn de tre selvmordene i den lille byen.
Redd for avsløre hemmlighetene
Etter turen kvernet spørsmålene videre i hodet mitt: Hvem er de andre i dette nettverket? Hvor stort er egentlig miljøet? Hvordan kommer unge seg inn der? Og hvordan ser det ut på innsiden?
Hittil hadde jeg bare blitt gjenfortalt det lille foreldrene og politiet visste, men aldri sett innholdet med egne øyne. Og spørsmålet som plaget meg mest, var: Påvirker ungdommene hverandre til å skade seg selv eller i verste fall ta sitt eget liv? Jeg måtte finne ut mer.
Via en ung jente i miljøet fikk jeg i løpet av de neste månedene kontakt med et titalls jenter på innsiden. Flere av dem var syke og sårbare, så vi tekstet og mailet fram og tilbake i ukevis, men møttes aldri. Jeg fulgte deres tempo, listet meg inn i gruppa og bygget forsiktig opp tilliten. Alle sa det var på tide å belyse det de mente var det farligste ved nettverket, men mange var redd for å avsløre sine egne eller andres hemmeligheter. Redd for å bli frosset ut.
Jentene fortalte at det er hundrevis av norske jenter i miljøet. Jenter som sliter psykisk med spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordstanker. Flere truer med å ta sitt eget liv eller legger ut bilder og video av gjentatte forsøk.
Hvem er død i morgen?
Kildene fortalte om flere selvmord knyttet til den hemmelige gruppa og oppga, uavhengig av hverandre, navn på unge jenter fra hele landet som hadde tatt sitt eget liv etter å ha vært med i nettverket. Jentene fortalte hva det gjorde med dem. De bar på en konstant frykt, som gjorde det umulig å logge seg ut: Hvem er død i morgen?
Det hastet å få kastet lys på nettverket. Jeg begynte å lete bakover i historiene til de som hadde tatt sitt eget liv og fikk kontakt med familier over hele landet. De var i dyp sorg etter å ha mistet døtrene sine. Flesteparten ante ikke noe om hva slags miljø jentene hadde vært med i, men hjalp til så godt de kunne.
«Jeg har mobilen hennes her», sa plutselig en mor. Telefonen hadde ligget i en pappeske i gangen i to år etter at den 17 år gamle datteren hennes tok sitt eget liv. Moren hadde ikke orket å åpne den, i frykt for hva hun kunne finne. Nå var hun ikke til å stoppe.
Noen dager senere møttes vi. Sammen skrollet vi i timevis på den lille mobilskjermen. Vi kom ikke til bunns. Vi lette etter hva slags nettverk dette var, prøvde få oversikt over hvordan det var organisert og hva de ulike brukerne delte. Men 17-åringens profil ledet oss bare til en annen bruker og derfra videre til mange, mange flere. Det var helt umulig å få overblikk på denne måten. Det så ut til å være et mye mer omfattende miljø enn jeg hadde trodd.
«Ta den du», sa hun etter en lang dag. «Ta telefonen og finn ut så mye du kan.»
Jentene skyver hverandre mot kanten
Det jeg fant, var et digitalt fellesskap. Et nettsamfunn med minst 500 aktive, norske jenter fra 13–14 år og opp til slutten av 20-årene, med streng indre justis og et påfallende fravær av voksne eller profesjonelle hjelpere.
Et miljø hvor hundrevis søker sammen for å støtte og trøste hverandre og dyrke sine «interesser». Men samtidig står de i fare for å bli med i en ubevisst konkurranse om å ha det verst, i et slags opp ned-univers av likes og røde hjerter.
Det gjelder å ha spist minst, ruset eller skadet seg mest. Å bli innlagt eller ha de tyngste selvmordstankene eller flest forsøk på å dø. Det er denne typen innlegg som ofte får mest oppmerksomhet i nettverket. Mange ser det ikke selv, men ved å dele det mørkeste i livet påvirker de hverandre. De lar seg trekke ned av hverandres problemer og kan skyve hverandre sakte mot kanten.
Minst 18 jenter knyttet til miljøet har på få år tatt sitt eget liv. Mine undersøkelser viser at over halvparten av dem var under 20 år da de døde. Nettverket er langt fra hele forklaringen på hvorfor de tok sitt eget liv, men det kan være en farlig bidragsyter for unge som sliter fra før.
Det handler om liv eller død
«Vi har alle vårt», pleier folk å si. Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av det uttrykket, for i det ligger det også en slags advarsel om å ikke spørre mer, om å unngå det som er for privat eller personlig. Det blir for defensivt, for i dette tilfellet handler det om liv eller død.
Etter månedsvis på innsiden av nettverket, som journalist i et hav av anonyme, skjulte kontoer, kunne jeg fortsatt ikke forstå hvorfor unge jenter som sliter fra før, vil være en del av dette.
I 2020 døde 650 mennesker i selvmord i Norge. Selvmord tar flere liv blant unge enn noen annen dødsårsak, og flere av disse ungdommene har vært knyttet til nettverket.Internett kan ikke skrus av, selv om mange voksne i Brønnøysund ønsket seg det. Dette og lignende fellesarenaer på nett vil endre seg, det vil kanskje finne nye veier og plattformer, men det vil bestå. Drivkreftene kommer ikke til å forsvinne. Det gjør heller ikke unges behov for tilhørighet. Vi må ta det innover oss, for å bedre kunne forstå og hjelpe dem som kanskje trenger det mest. Vi har ingen å miste.