Vi har omtrent 4000 uker på jorden. Hvordan bruker du tiden du har fått tildelt?

Vi har fått de mentale evnene til å legge nærmest uendelig ambisiøse planer, men praktisk talt ingen tid til å sette dem ut i livet.

«Dette tidsrommet som vi er blitt skjenket, jager så raskt og hastig forbi at alle, unntatt noen ytterst få, oppdager at de når slutten på livet akkurat idet de gjør seg klare for å leve», klaget den romerske filosofen Seneca i et brev som i dag er kjent med tittelen Om livets korthet.

Innenfor så å si enhver meningsfylt tidsramme, som samtidsfilosofen Thomas Nagel har skrevet, «vil vi alle være døde hvert øyeblikk». Det følger av dette at tidsstyring i bred forstand burde være en hovedprioritet for oss alle.

Alle våre gjøremål

Man kan hevde at tidsstyring er det livet koker ned til. Likevel er den moderne disiplinen som kalles tidsstyring – i likhet med dens hippere søskenbarn, produktivitet – en deprimerende sneversynt affære, som fokuserer på hvordan man skal tråkke seg gjennom flest mulige arbeidsoppgaver, eller lage alle måltidene til hele uka i en eneste stor ladning på søndager.

Det hersker ingen tvil om at slike ting til en viss grad er viktige. Men de er neppe det eneste som betyr noe. Verden er full av vidundre, og likevel støter vi sjelden på en produktivitets-guru som synes å ha vurdert tanken på at hele poenget med alle våre frenetiske gjøremål i siste instans nettopp kan være å oppleve flere av disse vidundrene.

Spørreundersøkelser viser med all mulig tydelighet at vi føler mer tidspress enn noensinne. Artig nok viser likevel forskning fra en gruppe nederlandske akademikere at slike spørreundersøkelser muligens undervurderer omfanget av travelhetsepidemien – siden ekstremt travle mennesker har det for travelt til å delta i spørreundersøkelser.

I den senere tiden, med en voksende oppdragsøkonomi, har travelhet fått en ny innpakning som hustle – ubønnhørlige arbeidsmengder definert ikke som en byrde som skal holdes ut, men som et herlig livsstilvalg man kan skryte av på sosiale medier.

I virkeligheten er det imidlertid snakk om det samme gamle problemet, tatt ut i det ekstreme: presset etter å stappe stadig økende mengder aktivitet inn i hardnakket ikke-økende mengder av daglig tid.

Smartere, raskere, bedre

I mange år nå har vi druknet i råd om hvordan det fullt optimaliserte livet skal leves, i bøker med titler som Ekstrem produktivitet og Firetimersuken og Smartere, raskere, bedre samt nettsider fulle av hverdagstips – såkalte life hacks – for å skrelle bort sekunder fra hverdagens oppgaver. (Legg merke til den pussige antydningen i begrepet life hack om at livet ditt best kan betraktes som en slags defekt innretning som trenger litt målrettet mekking for å hindre at den yter under pari.)

Det eksisterer tallrike apper, og dingser man kan gå med på kroppen, som maksimerer gevinsten du får ut av arbeidsdagen, treningsøktene og til og med nattesøvnen, samt måltidserstatninger som Soylent, som eliminerer tiden du sløser bort på å spise middag. Det fremste salgsargumentet for tusenvis av andre varer og tjenester, fra kjøkkenutstyr til nettbanker, er at de vil hjelpe deg å oppnå det bredt bejublede målet om å skvise mest mulig ut av din tid.

Problemet er ikke at slike teknikker og produkter ikke fungerer. Det er tvert imot at de gjør det – i den forstand at du får gjort mer, skynder deg til flere møter, frakter barna til flere fritidsaktiviteter, genererer mer profitt til arbeidsgiveren din – og likevel, paradoksalt nok, bare føler du deg enda travlere, enda engsteligere, på en eller annen måte enda tommere som resultat.

I den moderne verden, påpekte den amerikanske antropologen Edward T. Hall en gang, føles tiden som et ustoppelig samlebånd, der vi får stadig nye oppgaver så snart vi rekker å få unnagjort de gamle, og der det å bli «mer produktive» bare synes å få samlebåndet til å gå fortere. Eller eventuelt bryte helt sammen: I våre dager er det vanlig å finne rapporter, spesielt fra yngre voksne, om en altomfattende, dyptliggende utbrenthet, kjennetegnet av en manglende evne til å fullføre selv de mest grunnleggende hverdagsoppgavene – den lammende utmattelsen til en «generasjon av fininnstilte verktøy, konstruert helt fra fosterstadiet for å bli slanke, strømlinjeformede produksjonsmaskiner», for å si det med samfunnskritikeren Malcom Harris, som selv tilhører generasjon Y.

Ingen oppnår balanse mellom jobb og fritid

Produktivitet er en felle. Blir du mer effektiv, skynder du deg enda mer, og prøver du å rydde skrivebordet, fylles det bare med enda mer ræl. Ingen i hele menneskets historie har noen gang oppnådd «balanse mellom jobb og fritid», hva nå enn det skulle være, og du oppnår det garantert ikke ved å prøve å kopiere de «seks tingene suksessrike mennesker gjør før klokken sju på morgenen».

Det vil aldri komme en dag når du endelig har fått alt under kontroll – når flommen av e-posten har blitt demmet opp; når huskelistene har sluttet å vokse; når du oppfyller alle forpliktelsene både på jobben og hjemme; når ingen er sinte på deg for at du ikke har rukket en frist eller har unnlatt å ta ballen på strak arm.

Det vil aldri komme en dag når du som fullt optimalisert menneske endelig vil kunne vie deg til de tingene livet egentlig skal handle om. La oss begynne med å innse at slaget er tapt: Ingenting av alt dette vil noen gang skje. Men vet du hva? Det er en kjempegod nyhet.

Et menneskes gjennomsnittlige livsløp er absurd, skremmende, fornærmende kort. Men det er ingen grunn til å leve i konstant fortvilelse, eller panikkslagen angst for at du ikke gjør det meste ut av din begrensede tid. Det er tvert imot all grunn til å puste lettet ut.

For det du kan gi opp troen på, hvis du vil, har uansett alltid vært umulig: jaget etter å bli det optimaliserte, uendelig kompetente, emosjonelt uovervinnelige, fullt og helt selvstendige mennesket som er det offisielle glansbildet av et godt liv.

I stedet får du sjansen til å brette opp ermene og gi deg i kast med alt det fantastiske som faktisk er mulig.