For de fleste praktiserende arkitekter er det fra før mange begrensninger, som tid og økonomi, føringer i lovverket, innspill og krav fra byggherre og entreprenør. Men lovverket gir også noen muligheter – for eksempel i forhold til krav om estetisk utforming av omgivelsene, og barn og unges oppvekstsvilkår (plan- og bygningsloven). For eksempel kan arkitekten anvende forskning på estetikk og omgivelser som et argument for å prioritere nettopp dette.
Vi tror at fokus på forskningsbasert praksis kan gi arkitektene mer tyngde når de står i skvis mellom lovverk og økonomisk profitt. Dette kan man få til ved å gi miljøpsykologi og annen arkitekturfaglig og tverrfaglig forskning på opplevelsen av omgivelsene mer plass i arkitektutdannelsen.
Miljøpsykologien
Arkitekturopprøret har satt søkelys på folk sine behov for skjønnhet i de bygde omgivelsene. Det er kanskje ikke lenger kontroversielt å hevde at mange av omgivelsene vi omgir oss med, har lav kvalitet på grunn av byggebransjens sterke profittfokus.
Men design av omgivelsene mangler også ofte et utgangspunkt i miljøpsykologisk forskning om hva folk foretrekker. Denne forskningen er nemlig nokså samstemt. Miljøpsykologien er læren om menneskers forhold til fysisk miljø, og den har flere interessante bidrag til arkitekturdebatten som pågår.
På grunnlag av miljøpsykologisk forskning har man vist at byggesaker kan avgjøres ikke ved skjønn, men ved at man baserer seg på et sett av arkitektoniske kvaliteter. Kvaliteter som er av en slik art at man kan slå fast på en entydig måte om de er til stede eller ikke. Videre viser forskningen at allmennhetens estetiske behov ivaretas svært godt ved hjelp av enkel preferanserangering av alternative byggeprosjekter.
Smak kan diskuteres – den er nemlig ikke så subjektiv
Til manges overraskelse viser den miljøpsykologiske forskningen at smak og behag ikke varierer i særlig grad, og at det man finner først og fremst er fellestrekk i folks estetiske preferanser.
I boken Psychology and the Aesthetics of the Built Environment skriver den San Francisco-baserte forskeren og arkitekten Arthur E. Stamps at skjønnhet i det bygde miljø kan måles enkelt i form av intensiteten i visuell nytelse, og at det finnes gyldige prinsipper som gjelder for mer enn en situasjon.
Han viser til at en metaanalyse av 277 preferansestudier med deltakere fra over 20 land i Europa, Nord-Amerika, Asia og Australia, bare viser små gruppeforskjeller i miljøpreferanser.
Kort og godt kan det konkluderes med at det er svært stor enighet mellom mennesker når det gjelder estetiske bedømmelser. Dette kan forklares med at mye av det vi foretrekker er nedlagt i genene våre. Omgivelser som i tidligere tider gav overlevelse hadde fruktbar natur, var lett å finne fram i, og hadde mulighet for utsyn og skjulesteder.
Hva liker vi?
Den kanskje mest kjente modellen for å forklare preferanser i omgivelsene er utviklet av de amerikanske miljøpsykologene Rachel og Stepen Kaplan. I boken The Experience of Nature: A Psychological Perspective forklarer de estetiske preferanser som et resultat av fire forhold ved omgivelsene enten dette er natur eller bygde omgivelser:
- Grad av sammenheng – altså hvor godt de ulike elementene i miljøet henger sammen eller passer sammen
- Grad av lesbarhet – altså hvor lett det er å finne fram i et miljø, å finne ut av hvor du er til enhver tid, eller hvor lett det er å finne veien tilbake til et bestemt sted
- Grad av kompleksitet – altså hvor sammensatt et miljø er, eller hvor mange ulike elementer det består av, eller hvor mange ulike ting det er å se på
- Miljøets grad av «mystikk» – noe som påvirkes av om hvorvidt man opplever at man kan finne mer av det man ser hvis man kan bevege seg innover i omgivelsene
Folk foretrekker: Høy grad av sammenheng, lesbarhet og mystikk, og moderate nivåer av kompleksitet i omgivelsene. Disse egenskapene legger i tillegg til rette for å tilfredsstille to svært grunnleggende menneskelige behov, nemlig behovet for å forstå omgivelsene og behovet for å utforske omgivelsene.
Arkitektur som oppleves som kompleks, mystisk og interessant å utforske, hvor bygningsmassen har en indre sammenheng, er den type omgivelser som vil være mest positiv for brukernes trivsel. Enkeltbygninger som bryter med et kvartals karakter, eller glatte, monotone fasader vil trolig ikke tilfredsstille noen av disse kravene.
Arthur E. Stamp sin forskning viser også at endel subjektive mål på visuelle detaljer som pynt/utsmykning rundt dører og vinduer, og opplevelse av kompleksitet (som kan måles på grunnlag av antall bøyninger/vinkler i bygningssilhuetten), er viktig for preferanse.
Videre viser studier at folk flest foretrekker natur og naturmaterialer i omgivelsene. Såkalt biofilisk design, design som etterligner naturen, kan svare på menneskers behov for kontakt med natur og levende planter og materialer.
Evidensbasert design
I de fleste fagfelt har man en forskningsbasert praksis, hvor brukerevalueringer av løsninger bringes tilbake i faget for videreutvikling av kunnskap. Slik er det i mindre grad innenfor arkitekturfaget. Det er sjelden at det gjøres brukerevalueringer av det som bygges, og disse erfaringene bringes ikke tilbake til de som skal utvikle omgivelser. Erfaringene bringes heller ikke tilbake inn i en evidensbase. For eksempel kan vi se for oss dette som en prosess hvor nye data bringes inn i designfasen. Den enkelte arkitekt og det enkelte kontor gjør seg nok mange erfaringer, men systematiseringen mangler.
Evidensbasert design (som særlig er i vektlagt i helsebygg) er et forsøk på å gi noen svar på hva slags forskning man kan ta utgangspunkt i ved planlegging av omgivelser. Evidensbasert design gir ikke alle svar, for man finner ikke et en-til-en-forhold mellom arkitektoniske løsninger og opplevelse på samme måte som for sammenhengen mellom en medisin og helbred.
Likevel vil det kunne gjøre det mulig for arkitekten å vise til forskning på hva som er gode omgivelser for mennesker. En målsetting kan være at de bygde omgivelsene skal bidra til å øke sosial og miljømessig bærekraft. For eksempel: Løsninger som folk er fornøyd med, har et langt livsløp og er slik sett miljøvennlige.
Den frie arkitekten og den visuelle allmenningen
Arkitektrollen har endret seg over tid. Vi har inntrykk av at arkitekter i dag ofte havner i skvis mellom økonomi og lovverk. Byggebransjens profitthensyn er relativt sterkt førende for hva som blir bygget. I dag er form vektet mye mer i retning av økonomisk bærekraft, enn sosial og miljømessig bærekraft.
En grunn til at evidensbasert design ikke er særlig utbredt innenfor arkitekturfaget, er kanskje at arkitektur også er kunst. Dette er et viktig perspektiv, formspråket bør alltid være i utvikling og ikke stagnere. Likevel må hensynet til kunstnerisk utvikling hele tiden vektes mot et brukerperspektiv.
Utfordringen med kunstperspektivet er at det formgitte befinner seg i den «fysiske allmenningen», det vil si alle offentlig tilgjengelige områder – altså areal som tilhører samfunnet. Dette innebærer alle fysiske steder hvor man faktisk kan befinne seg – for eksempel parker, naturområder, veier og torg.
Arkitekturopprøret har satt søkelys på folk sine behov for skjønnhet i de bygde omgivelsene.
Evidensbasert arkitektur, i kombinasjon med brukermedvirkning, kan gi arkitektene mer tyngde til å stå imot byggebransjens profitthensyn, og føre til bedre folkehelse i den visuelle allmenningen.