Brukermedvirkning er en aktiv del av behandling, tjenesteutforming og forskning. Konseptet har en selvfølgelighet ved seg som er forståelig fordi brukermedvirkningen er en lovfestet rettighet, fordi tjenestene har plikt til å involvere brukere i undersøkelser, i behandling og i valg av tjenestetilbud.
Brukermedvirkningen er rasjonelt begrunnet og forankret i allmenn demokratisk, menneskerettslig og etisk teori: «Ingenting om oss uten oss» er et privilegium som ikke bare gjelder pasienter og pårørende på feltet psykisk helse og rus, men alle mennesker.
Brukermedvirkning er hentet fra flere sterke tradisjoner
Om vi skal gå genealogisk (studier av enkelte slekters opprinnelse og sammenheng) til verks, henter brukermedvirkningen på feltet psykisk helse og rus sin begrunnelse fra flere sterke tradisjoner – som borgerrettsbevegelsen, fra 1960-årenes kritikk av velferdsstaten og fra menneskerettighetstenkningen, men også fra demokratiseringen av arbeidslivet, fra brukeren som konsument eller forbruker, fra tradisjonen fra utdanningsfilosofen Paulo Freire (1921–1997), og empowerment-tenkningen.
FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne påpeker den universelle friheten som konvensjonens arbeid er tuftet på, i sin definisjon av diskriminering:
Med «diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne» menes enhver forskjellsbehandling, utelukkelse eller innskrenkning på grunn av nedsatt funksjonsevne som har som formål eller virkning å begrense eller oppheve anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen, på lik linje med andre, av alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller et hvilket som helst annet område. (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2013, s. 8–9)
Kritiske perspektiver på brukermedvirkning
Når man tar for seg kritiske perspektiver på brukermedvirkning som tema, er det viktig å etablere en forståelse av at dette ikke innebærer at brukermedvirkningens kilder og ideologiske røtter skal tas opp til ny vurdering.
Men kanskje går det an å vende tilbake til opphavet for å gjøre dagens praksis enda bedre, og brukermedvirkningen mer presis? Kritikk av en sentral del av ethvert fagfelt, det være seg somatikk eller psykisk helse, bør pågå kontinuerlig.
Og brukermedvirkning strekker seg nå langt utover 1:1-relasjonen mellom en pasient og en behandler. Brukermedvirkningens tre nivåer, individnivå, tjenestenivå og systemnivå, reguleres av ulike lovverk.
Ulike former for brukermedvirkning
Brukermedvirkningen er ikke nødvendigvis sikret selv om lovverket er tydelig nok. Brukermedvirkning skjer også på andre områder innenfor feltet psykisk helse og rus: Ethvert seriøst forskningsprosjekt må nå hake av for at brukerne er med i en eller annen form, enten som medforskere eller som utviklere av gode forskningsspørsmål, om de skal ha håp om å motta økonomisk støtte.
Nye stillinger har blomstret opp der medarbeidere med brukererfaring inkluderes i teamet rundt brukerne. Helsedirektoratet ser disse stillingene som en metode som kan ivareta brukerperspektivene og brukermedvirkningen. Disse ansatte har organisert seg i organisasjonen Erfaringssentrum og driver fram et nytt felt som er i en rivende utvikling. Nye studietilbud der du kan utdanne deg til å bli erfaringskonsulent, har nylig sett dagens lys.
Ethvert sykehus i landet har brukerråd og brukerrepresentanter. I spesialisthelsetjenesten og i kommunene er man utdannet og trent opp til å spørre etter og inkludere brukernes egne erfaringer og opplevelser for å forbedre tjenestene. Brukerorganisasjonene har vært gjennom en tungrodd oppstartsfase de siste 40 årene, men har nå mer eller mindre konsolidert seg.
Det er en lang vei igjen, men ingen stiller seg lenger uforstående til konseptet brukermedvirkning.
Hvem bestemmer hva brukermedvirkning bør være?
Antologien Kritiske perspektiver på brukermedvirkning løfter fram en rekke dilemmaer – ved å stille spørsmål, ved å gjøre de brukermedvirkningsgrepene som nå virker enkle, mer kompliserte. Michel Foucault har sagt at det å praktisere kritikk «is to make harder those acts which are now too easy» (Foucault, 2002, s. 456).
Vi kan ikke ta noe for gitt bare fordi flertallet tar noe for gitt. Manglende refleksjon hindrer utvikling på feltet, og det vil ikke gagne noen. En kritisk tilnærming er ikke forpliktet på å lansere løsninger, av og til kan en del av løsningen være å vise fram kompleksiteten og sammenhengene mellom teori og praksis (Feiring et al., 2017, s. 330).
Forandre for å bevare
Kritikk er å stille seg utenfor noe, for å se sammenhengen bedre. Når Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har stått tett på brukerbevegelsen, kan det hende at det oppfattes som en fallitterklæring at vi stiller oss utenfor for å invitere inn kritiske perspektiver på brukermedvirkning.
Det kan virke passivt og lite aktivistisk at vi ikke mener noe. Men dersom vi skal komme fram til en adekvat forståelse av brukermedvirkning, er det vanskelig å ikke stille spørsmålet om den virkeligheten vi ser og oppfatter, er den eneste virkeligheten.
En av utfordringene til bruken av begrepene «brukerperspektiv» og «brukermedvirkning» er at hver og en bruker er et eget univers, slik alle mennesker først og fremst er kun seg selv. Om tjenestene skal ta hensyn til en og en, blir det vanskelig å opprette et tilbud som er likt, for alle.
Men om ikke tjenestene er brukerorienterte, er det fare for standardisering og å miste den enkeltes behov av syne. Dette motsetningsfylte spennet blir ikke borte av seg selv. Det er denne komplekse virkeligheten alle som er en del av feltet psykisk helse og rus, befinner seg i.
Vi er alle produkter av vår tid, våre erfaringer, vår bakgrunn og våre opplevelser.
Kritikk er nødvendig for at noe skal gjøres bedre
Når kritiske perspektiver på brukermedvirkning er et tema, er det viktig å etablere en forståelse av at dette ikke innebærer at brukermedvirkningen skal reduseres eller fjernes, men at kritikk alltid er nødvendig for at noe skal gjøres bedre.
Et viktig premiss er at radikal (latin: radix, rot) kritikk er mulig å gjennomføre på en måte som bedre kan sikre at innholdet (i vårt tilfelle: brukermedvirkning) i det som kritiseres, kan føres tilbake til sin opprinnelige logikk og slik nyoppdages og gjenfinnes.
Slik kan kritisk tenkning av brukermedvirkning anspore til forandring, ikke for å rive ned, men for å bevare.
Kilder
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2013). Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
Feiring M., Knutsen, I. R., Juritzen, T. I. & Larsen, K. (red.). (2017). Kritiske perspektiver i helsefagene. Utdanning, yrkespraksis og forskning. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Foucault, M. (2002). Power. Essential works of Foucault 1954–1984. London: Penguin Books.