«Herregud, er alt traumer nå?!»

Det har gått en slags traumebevisst vekkelse over landet. Stadig flere tjenester innenfor barnevernet, skolen og helse- og sosialsektoren driver varianter av «traumebevisst omsorg» (TBO). Noen kaller det mer generelt for «traumebevisst praksis», mens andre igjen foretrekker ekvivalente begreper som «traumesensitiv» eller «traumeinformert». Byrådet i Oslo har besluttet at Oslo skal bli en «traumeinformert by» (Brøyn, 2020).

Selv om jeg er eksponent for tenkningen som ligger under, har jeg vært tilbakeholden med å bruke disse begrepene selv. Slik jeg tolker traumeforståelsen som ligger til grunn for TBO, orienterer den seg mer mot det allmenne enn det spesielle.

TBO fremhever blant annet de diagnoseovergripende reguleringsvanskene forbundet med komplekse traumer, og vektlegger tiltak basert på generelle utviklingsfremmende prinsipper. Og siden folk kan ha reguleringsvansker av mange andre grunner enn traumer, har egentlig disse prinsippene svært bred anvendelse.

Når ett perspektiv blir dominerende

Så hvorfor må det høres så smalt ut? Etter min erfaring er nettopp dét egnet til å skape både forvirring og motstand i tjenestene. Problemet kan komme til uttrykk i utsagn som:

• «Det høres spennende ut, men er neppe så aktuelt for oss. For tiden har vi ingen flyktninger her.»
• «Vi kan jo ikke legge opp miljøterapien som om hun er traumatisert, for det vet vi jo faktisk ikke!»
• «Jeg er ikke en sånn traumeperson, min kompetanse er tydeligvis ikke så mye verdt her lenger.»

De to første utsagnene illustrerer oppfatningen av at TBO er en spesialisert praksis eller metode for traumatiserte mennesker, som underforstått ikke møter behovene til de som ikke er traumatiserte. Jeg har ofte hørt dette i samarbeid med skoler, som lurer på hvor det vil føre hen hvis hele klasseledelsen skal innrettes etter den traumeutsatte enkeltelevens utfordringer. Traumebegrepet skaper en avstand man må bruke tid på å oppklare og overkomme.

Det siste utsagnet illustrer motkreftene som oppstår når ett perspektiv blir dominerende. Utbrudd som «Herregud, er alt traumer nå?!» blir da ikke bare betimelige og rettferdige, men også nødvendige. Det siste fordi en slik situasjon marginaliserer andre perspektiver vi trenger for å kunne danne oss et helhetlig bilde av mennesker. Hva om vi for eksempel overser en utviklingsforstyrrelse, eller en begynnende radikalisering?

Samtidig er det faktisk mer som handler om traumer enn vi trodde før. Traumefokuset har bidratt til å synliggjøre hvilket folkehelseproblem vold og overgrep utgjør, og har gitt kraft til arbeidet for å beskytte barn og unge. Det har også knyttet vansker belastet med stigma, til reelle levde erfaringer, og derigjennom gitt mennesker håp og verdighet tilbake. Og, som jeg kommer tilbake til; det kan gjøre oss til bedre hjelpere. Derfor må vi for all del ikke miste kunnskapen av syne. Men hvis vi ikke er oss bevisst det legitime i de nevnte motkreftene, kan folk bli så lei av traumer at det nettopp er dét som skjer.

Et allment utviklingsperspektiv

I stedet for å sette traumebegrepet fremst, som forgrunn, mener jeg kunnskapen om traumer bør presenteres som del av et mer allment utviklingsperspektiv. Traumer er kun én av de mange tingene vi vet påvirker utviklingen vår, og den kan ikke forstås isolert fra de andre. Jeg har inkludert en enkel figur jeg ofte tar utgangspunkt i når jeg underviser om dette.

Kurven i figuren ovenfor illustrerer vår normale utvikling mot en stadig mer autonom og kompetent fungering. Det fins mye etablert kunnskap om beskyttende faktorer – krefter som understøtter kurven. Noen kan være til stede allerede fra fødselen av. Tilsvarende fins det mye etablert kunnskap om risikofaktorer – krefter som presser kurven ned. Traumer er kun én av disse. Fordi den ofte ledsager andre risikofaktorer, og også lett undergraver beskyttende faktorer, er den avgjørende viktig å ha kunnskap om. Men den forklarer aldri alt. For eksempel kan en omsorgssituasjon føre til skjevutvikling på mange andre måter enn gjennom traumatisering.

I dette perspektivet kan man ikke sammenligne et traume som rammer ett menneske, med et ytre sett likt traume som rammer et annet. Konsekvensene vil avhenge av hvordan faktorene over og under kurven vekter seg for den enkelte. Det spiller også stor rolle når i livsløpet belastningene skjer. For en seksåring som utsettes for familievold, vil utviklingskurven kunne spore av på en helt annen måte enn for en tenåring som utsettes for det samme. Men uansett kan ikke vanskene forklares kun i lys av «traumet». Forskningen viser at de i vel så stor grad er produkt av hva som har manglet på undersiden av kurven.

I det som kalles traumebevisst arbeid, rettes derfor innsatsen like mye mot å kompensere for disse manglene, som mot de traumatiske erfaringene i seg selv. Og når fokus er på forhold som trygghet, tilhørighet og regulerende relasjonelle erfaringer, da blir skoler eller asylmottak like viktige «terapeutiske» arenaer som de mer spesialiserte tjenestene. Men som allerede antydet, er ikke dette noe «smalt» som traumeforskningen har kommet opp med. Det er ikke bare traumeutsatte som trenger å bli møtt på disse behovene. Det er allmenne behov som vi alle vokser på å bli møtt på.

En allmennpsykologisk kompetanse

Utfordringen er at det kan være kjempevanskelig å gi disse tingene til de som har komplekse traumeerfaringer. Fordi de så lett støter oss bort, ender vi ofte opp med å gi færre regulerende erfaringer til dem som egentlig trenger en «overdose» av dem. Slik jeg ser det, er det her gevinsten av nyere traumekunnskap først og fremst ligger: Den setter oss i stand til å klare det litt bedre.

Kunnskapen tilsier for eksempel at det jeg før kalte «problematferd» og kanskje tilskrev personens motivasjon eller intensjoner, kan være triggede stressreaksjoner på noe som oppleves truende ved meg. Eller er en funksjonell tilpasning til et liv i konstant vaktsomhet. Å forstå det slik kan fremme medfølelsen min og gjøre det lettere for meg å la være å avvise tilbake.

Kanskje tar jeg også grep for å redusere stressfaktorer og potensielle triggere i miljøet. Viktigst er kanskje likevel at kunnskapen setter meg i stand til å forklare sammenhengene for den det gjelder, på en måte som reduserer selvforakt og avmaktsfølelse.

Men etter min mening er ikke denne typen relasjonsarbeid en egen praksis eller metode. Det er en kompetanse, med en naturlig integrert plass i alle tilnærminger til å fremme menneskers utvikling. Den er strengt tatt heller ikke bare en traumekompetanse. En lærer som klarer å opptre regulerende overfor en traumatisert elev, vil også stå sterkere i møte med reguleringsvansker som skyldes naturlige ting som temperament eller pubertet. I stedet for å ankre arbeidet i en traumediskurs mange føler seg fremmedgjort fra, syns jeg dette allmennpsykologiske bør løftes tydeligere frem.

Det er verdt å merke seg at den australske psykologen Howard Bath, som inspirerte til den nevnte vekkelsen gjennom sine artikler og norgesbesøk, i etterkant har kommet til den samme erkjennelsen selv.

Han stiller seg i dag kritisk til å gjøre traumebegrepet til hovedsak, og har døpt modellen om fra «Trauma informed care» til «Transforming care» (Bath & Saita, 2018). Det hadde vært spennende å høre hans refleksjoner rundt den norske hovedstadens beslutning.

Kilder

Bath, H. & Saita, J. (2018). The three pillars of transforming care: Trauma and resilience in the other 23 hours. Winnipeg, Canada: UW Faculty of Education Publishing, The University of Winnipeg.

Brøyn, T. (2020). Oslo, en traumeinformert by. Bedre Skole: Tidsskrift for lærere og skoleledere, 32(2), 9–11. Lastet ned fra https://www.utdanningsnytt.no/fagartikkel-psykisk-helse-sarbare-barn/oslo-en-traumeinformert-by/243721