Bipolar er ikke noe man er, det er en lidelse man har

Personlig identitet er din unike opplevelse av hvem du er. Identiteten oppleves vanligvis som stabil, men endrer seg gjennom livet med endrede livsbetingelser, livsoppgaver, sosiale roller, verdier, preferanser, tilhørighet, prestasjoner, ferdigheter m.m. Store livsomveltninger, som å få en alvorlig sykdom, kan true identitetsopplevelsen.

En robust og trygg identitet tåler mer enn en sårbar identitet. Med robust mener jeg at følelsen av hvem man er og hva man står for, har en trygg indre forankring som er motstandsdyktig mot ytre påvirkninger.

For personer med en svak, uklar, skiftende eller negativ identitetsopplevelse kan en bipolar lidelse oppleves som ekstra belastende og forvirrende.

Minst tre vekslende selvbilder

«Hvilke av jeg’ene er jeg? Den ustyrlige, impulsive, kaotiske, energiske og sprø? Eller den sjenerte, reserverte, desperate, suicidale, fortapte og trette? Antakelig litt av begge, forhåpentligvis mye som ikke er noen av dem», skriver den amerikanske psykologen Kay Redfield Jamison (1996, s. 72).

Hun formidler at det kan være forvirrende for identitetsopplevelsen å ha bipolar lidelse. De fleste må forholde seg til minst tre svært forskjellige versjoner av seg selv: den man er i (1) normaltilstand, (2) (hypo)mani og (3) depresjon.

Når man er oppstemt, ser man på seg selv som genial, spirituell, dyktig og attraktiv. Det finnes ingen problemer, kun løsninger. Når man er nedstemt, tilsier selvbildet at man er udugelig, verdiløs, uinteressant og overflødig. Det finnes ingen løsninger, kun problemer.

Både selvbildet og synet på verden polariseres. Opplevelsen av en kontinuerlig og stabil identitet, utfordres.

I virkeligheten er de tre tilstandene ofte ikke så klart avgrenset, og det kan være vanskelig å vite hvor den ene tilstanden slutter og den andre begynner. Tilstandene kan gli over i hverandre. Grensene utviskes. Noen forteller at de etter mange år med sykdom ikke lenger husker hvem de var før de ble syke. Mange må også forholde seg til psykotiske tilstander.

Skille mellom normale jeg og sykdom

Å finne ut «hvilke av jeg’ene er jeg?» er en prosess der utvikling i sykdomsforståelse og selvforståelse løper parallelt. Prosessen kan sammenlignes med å rydde i et overfylt klesskap der alt ligger hulter til bulter. De mørke klærne skal ligge i hyllen for depresjon, de fargesterke i hyllen for (hypo)mani og de andre i hyllen for det normale jeg.

Noen plagg er enkle å sortere. Andre plagg må holdes opp mot hverandre og avveies: «Gjenspeiler dette meg på en dårlig dag, eller depresjon?» «Jeg er jo kreativ, så er dette meg eller hypomani?» Det er lettest å sykeliggjøre og ta avstand til de sidene man ikke ønsker å identifisere seg med. Det kan også være fristende å gi sykdommen skylden for personlighetstrekk og atferd man helst ikke vil ta ansvar for.

Noen blir etter hvert eksperter på å skille mellom hva som er ens normale jeg, og sykdom. «Dette er ikke mine, men depresjonens tanker – det er depresjonen som snakker.» På denne måten skaper man «luft» mellom eget selv og sykdommen. Å plassere sykelighet der det hører hjemme, kan verne om identitetsfølelsen.

Forstyrret identitetsutvikling – ung, ustabil og udiagnostisert

Mange utvikler bipolar lidelse i tenårene og tidlig i 20-årene. Disse årene er svært viktige for identitetsdannelsen. Det er da man finner ut hvem man er, og ønsker å være. Dette skjer i relasjon til kjærester, venner, familie, interesser, aktiviteter, skole, jobb og samfunnets forventninger.

Når man har bipolar lidelse, kan denne utviklingen forstyrres. Men ettersom det typisk går mange år før diagnosen stilles, er den egentlige forklaringen på ustabiliteten lenge ukjent. Dette gir rom for at personen selv og andre lager egne forklaringer.

Hvordan man tolker egen avvikende fungering, og hvordan man blir forstått av omgivelsene, har stor betydning for identitetsdannelsen. I verste fall vil forklaringene handle om defekter i personlighet – som at man er lat, slem, gal osv. Slike negative merkelapper er gjerne selvforsterkende og kan føre til selvoppgitthet, selvforakt og selvhat.

For noen kan det bære svært ille av sted med et selvdestruktivt og turbulent liv preget av store konflikter med andre, brutte relasjoner, rusmiddelmisbruk, tap av skolegang og selvmordsforsøk. Dette baner vei for en negativ identitet der man ser på seg selv som avvikende, defekt og livsudyktig. For personer med en negativ eller uklar/forvirret identitet vil det å få diagnosen være en mulighet til å omskrive historien.

I terapi kan hendelser forstås i nytt lys – som konsekvenser av en sykdom det var vanskelig å kontrollere. Ansvar kan omplasseres ved å attribueres til sykdommen (eksternalisering) heller enn å forstås som egenskaper ved personen og villet atferd. Dette kan bidra til å korrigere selvopplevelsen.

Parallelt med økt sykdomsforståelse og behandling trenger personen hjelp til å bygge en ny, tydeligere og godartet identitet. Dette kan være en omfattende, utfordrende og tidkrevende prosess avhengig av utgangspunktet. En turbulent forhistorie betyr mange vonde, forvirrende og konfliktfylte følelser av sinne, skam, skyld og sorg over det som gikk galt, og det som kunne ha vært.

Tap av identitet

Vi har til nå sett at sykdommens svingninger kan virke forvirrende på opplevelsen av hvem man er. Videre har vi sett at identitetsdannelsen hos unge mennesker kan påvirkes av sykdomshistorien og mangel på aldersadekvate livserfaringer.

Men også tapserfaringer kan svekke og endre den grunnleggende identitetsopplevelsen. Hvilke relasjoner og roller man har, og hvordan man fungerer, er viktige identitetsbyggere. Å tape noe som er høyt verdsatt, kan oppleves som å miste en del av seg selv. Tap kan føre til både sorg og depresjon. Sorg og depresjon er som søsken. Sorg er ikke depresjon, men kan føre til depresjon.

Når man sørger, tenker man på det som er tapt, og bearbeider betydningen av tapet. Over tid avtar tristheten, smerten og savnet. Båndene til det tapte løsner, man gir slipp, og realiteten aksepteres gradvis. Det åpner opp for nyorientering, ny tilpasning i livet og videreutvikling av identitet. Normal sorg er en sunn reaksjon.

Sorg forbindes vanligvis med det å ha mistet noen man er glad i gjennom død, eller å ha mistet nærhet til en levende person, som i kjærlighetssorg. Men man kan også sørge over andre tap. Sorg kan handle om tap i fortid, nåtid og framtid, og både om noe konkret som er mistet, og det som aldri ble.

Mulige kilder til sorg er uendelige. For én person kan den store sorgen handle om faren man aldri ble kjent med («hvit sorg»), for en annen kan det være bortfall av kroppslige funksjoner, mens en tredje sørger over tapt sosial status.

Sorg over tapt identitet

Livet innebærer små og store nederlag og tap. Dette gjør at sorg følger oss gjennom livet, om enn oftest i små doser av gangen. Heldigvis har livet også små og store oppturer og seire som balanserer ut de fleste nederlagene og tapene.

Når man har bipolar lidelse, kan man oppleve store tap som man ellers kanskje ikke ville opplevd. Tap som er en følge av lidelsen. Kanskje tvinger sykdommen en til å gi opp en drøm eller ambisjon man har jobbet hardt for. Kanskje må man slutte å jobbe og blir uføretrygdet. Kanskje blir man forlatt av en god venn eller kjæreste for noe man har gjort i en sykdomsfase. Kanskje har man blitt varig fysisk skadet av en ulykke i mani eller som følge av et selvmordsforsøk. Kanskje klarer man ikke å være den gode forelderen man ønsker å være. Kanskje har man mistet omsorgen for eller kontakten med egne barn. Ofte vil store tap som truer selvfølelsen og opplevelsen av mening, resultere i flere følgetap.

Store uønskede endringer er vanskelige å akseptere. Jo mer man har investert i det tapte, desto større blir sorgen. Noen tap forsoner man seg kanskje aldri med. Sorgen kan oppleves som en mollstemt skygge som følger en, og kan kompliseres ved at man klandrer seg selv for tapet eller føler skam.

Negativ selvfølelse kombinert med avmakt gir grobunn for depresjon. Sorg kan også kompliseres av tap som ikke oppleves som ugjenkallelige, som det å miste omsorg for barn. Vekslingen mellom håp og sorg gjør sorgen langtrukken og tærende.

Sorg og restsymptomer

Negative følger av bipolar lidelse kan altså skape tap som eroderer identitetsopplevelsen. Det er samtidig fare for at helsepersonell overser den sorgen mange pasienter med bipolar lidelse bærer på. Fordi det er vanskelig for mange pasienter å forstå og artikulere hvorfor de føler som de gjør, kan sorg over identitetstap forbli et taust tema i behandling.

I en relativ stabil fase kan nedstemtheten forstås som symptomer på depresjon, og eventuelt som et uttrykk for det «biologiske» ved bipolar lidelse. Symptomer i en relativ stabil fase omtales som «restsymptomer». I et psykiatrisk perspektiv forstås dette som at lidelsen fortsatt er «aktiv», som om det er underliggende og selvstendige biologiske sykdomsprosesser som fortsatt er virksomme.

Dette kan være en del av forklaringen, men restsymptomene kan også være uttrykk for sorg, avmakt og svekket eller negativ identitetsopplevelse. Dette bidrar til totalbelastningen av å leve med bipolar lidelse og kan igjen svekke motstandsdyktigheten mot nye sykdomsepisoder.

Å sørge over tap kan åpne opp for nye måter å forholde seg til seg selv, lidelsen og livet på. Det forutsetter bevissthet om og interesse for å utforske alternative fortolkninger av «restsymptomer».

Stigma og selvstigmatisering

«Ingen kan få deg til å føle deg mindreverdig uten ditt samtykke», skrev Eleanor Roosevelt.

Stigma er en sosialpsykologisk og sosiologisk betegnelse på negative holdninger og fordommer mot grupper av mennesker kun basert på trekk disse har til felles. Stigmatisering – eller stempling – kan føre til diskriminering, for eksempel at man holdes utenfor visse sosiale sammenhenger eller ikke får like muligheter i arbeidslivet. Dette kan skje åpent eller skjult.

Faktisk diskriminering – men også forventning om diskriminering – kan påvirke selvfølelse og identitetsopplevelse. Hvis man identifiserer seg med det man oppfatter som andres nedsettende syn på lidelsen, utvikles selvstigmatisering. Man skammer seg, føler seg ikke bra nok. Ved å la seg definere på en negativ måte og gi sykdomsidentiteten for mye plass blir det vanskeligere å akseptere og forholde seg konstruktivt til lidelsen.

Men man kan også velge å la være å la seg definere, som sitatet fra Eleanor Roosevelt illustrerer. En borrelås fungerer ikke uten mothaker. Bipolar lidelse er tross alt kun et navn på visse symptomer og sier lite om hvem man er som menneske.

Man er ikke bipolar, men har en bipolar lidelse. Å ha en sykdom gjør en ikke til et dårligere eller mindreverdig menneske. Hvis man i en sykdomsepisode gjør noe man ellers ikke ville gjort, gjenspeiler dette sykdommen, ikke ens personlighet. Hvordan man snakker og tenker om seg selv i relasjon til en diagnose, påvirker hvor mye og hvilken plass den gis i selvbildet, og hvordan man oppfattes av andre.

Språk har makt til å definere identitet. Det er mulig å være et stolt menneske selv om man har en sykdom som til tider forandrer en, og man har rett til å stå opp for seg selv og informere og ansvarliggjøre dem som måtte forsøke å redusere ens verdi som menneske.

Tør man det, vil det sannsynligvis øke både andres respekt og selvrespekten. Men det krever selvtrygghet, og forutsetter trolig at man har kommet et godt stykke på vei i prosessen med å forstå sykdommen, akseptere sykdommen og seg selv med sykdommen.

Kilder

Jamison K, R. (1996). Mitt urolige sinn. Oslo: Hjemmets bokforlag.