– Jeg ville forstå bedre hvordan det er å vokse opp med flere kulturer, og hvilke utfordringer og ressurser det gir, sier Hildegunn Marie Tønnessen Seip, født 1979 i Stavanger, til Psykologisk.no.
Stadig flere barn og unge får krysskulturelle erfaringer. De kan oppleve krysspress og utenforskap under oppveksten og i tidlig voksenalder, noe som skaper sårbarhet i identitetsutvikling og helse. Samtidig gir slike erfaringer særegne ressurser og kompetanse.
– Jeg koblet meg på det flerkulturelle musikkprosjektet Fargespill, som samler mange barn og unge med ulike bakgrunner, sier Seip, og fortsetter:
– Jeg ville se hva som skjer når de får en arena hvor annerledesheten deres blir forstått som en ressurs, heller enn et problem. Jeg har kombinert ulike metoder, og har både observert gjennom feltarbeid, intervjuet og samlet inn spørreskjemasvar, fra til sammen 200 barn og unge i fire norske byer.
I musikkprosjektet Fargespill inviterer lederne barn og unge til å dele egne sanger og danser, og veve dem sammen til nye og bejublede uttrykk. Mens de ellers kan oppleve det sårt å være annerledes, blir det her en styrke.
Fant styrke til å navigere mellom motstridende sosiale forventninger
Til daglig er hun førsteamanuensis og studiekoordinator for psykologi på Ansgar Høyskole. Fra før hadde hun mastergrad i psykologi, og hun sitter i formannskapet og bystyret i Kristiansand.
I september 2020 forsvarte hun sin doktoravhandling ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo.
– Jeg fant at Fargespill var en betydningsfull arena for mange av deltakerne, som opplevde dette som en kontrast til utfordringer og utenforskap ellers i hverdagen. Her slipper de å være «dummest i klassen» eller å føle seg «unorske» eller som en «byrde for samfunnet», forteller de meg. I stedet gir dette skapende fellesskapet dem muligheter til å øve seg på å dele det de kan, navigere mellom ulike kulturelle og sosiale forventninger, og være flere ting på en gang.
Storsamfunnet vil ofte plassere dem som enten/eller, men i en arena som Fargespill får de bruke sin spisskompetanse: å være både-og.
Deltakerne beskriver musikkfellesskapet i kontrast til andre arenaer hvor de kan føle seg utenfor, og snakker om dette som sitt «lykkested», noen timer i uka hvor de ikke trenger å føle seg «unorske». Flere sier de har funnet mot her gjennom depresjon og kriser.
– Aktiv deltakelse i kreative prosesser øker handlingsrommet deres, og kan støtte utviklingen av en integrert flerkulturell identitet. Funnene sier også mye om betydningen av å høre til i et varmt fellesskap, noe som kanskje er aller viktigst i krisetider, for eksempel når de unge opplever sykdom, krysspress og familiekonflikter. Da kan noen fortelle at Fargespill-gjengen betydde «alt» for at de skulle klare det, forteller Seip.
Kan ha overføringsverdi til andre sosiale arenaer
I sin avhandling drøfter Seip også innebygde dilemmaer i mangfoldsarbeid, som faren for at det å feire kulturforskjeller samtidig aktiverer stereotypier. I fellesskapene hun undersøkte, forhandles det stadig om kategorier og definisjonsmakt. De unge ler av generaliseringer, og gjør motstand med humor. Slik leker og danser de seg fri fra andres overforenklinger og krevende forventninger.
– Jeg tror vi trenger flere slike rause fellesskap, og flere arenaer der mangfold og kompleksitet ikke fryktes, men ønskes velkommen. Det kan det vokse mye kreativt, vakkert og viktig ut av, sier Seip.
– Det kan også gjøre det mulig for mennesker med alle slags bakgrunner å føle seg hjemme i samfunnet vårt. Tilnærmingene og metodene som byr forskjeller opp til dans kan overføres fra kulturlivet til skolen, arbeidslivet og frivilligheten. Kanskje kan jeg også oversette noe av det jeg har lært inn i engasjementet mitt som folkevalgt?
Doktoravhandlingen til Hildegunn Seip er tilgjengelig i DUO, det åpne forskningsarkivet ved Universitetet i Oslo.