«Let him have it.»
Utsagnet har blitt stående som et symbol på Derek Bentley. Etter 75 minutter i retten ble 19-åringen dømt for et drap han ikke begikk.
Bentley var utviklingshemmet, og led av epileptiske anfall – trolig som følge av en hjerneskade i barndommen.
Det britiske skolesystemet hadde avfeid han som lat og i opposisjon; han kunne hverken lese eller alle bokstavene i alfabetet, og da han skulle signere sin egen dødsdom, ble det tydelig at han ikke kunne det, heller.
En måned senere ble han hengt. «Let him have it» står igjen.
En barndom under bomber
Men for å forstå dette omdiskuterte utsagnet, som ble brukt mot Bentley under rettssaken, må vi tilbake til et krigsherjet London.
– Derek Bentley vokste opp under veldig fattige kår, sier Mia Tuft til Psykologisk.no.
Hun er nevropsykolog, og jobber til daglig med sjeldne, epilepsirelaterte diagnoser på Oslo universitetssykehus.
For to år siden ga hun ut boken Epilepsi. Et vindu inn i hjernen, sammen med nevrolog og tidligere medisinsk ansvarlig ved Spesialsykehuset for epilepsi i Sandvika, Karl Otto Nakken.
De to har òg publisert en artikkel om Bentley, som først ble trykket i Epilepsy & Behavior i 2017, og som forfatterne har lagt ut åpent på ResearchGate.
– Han og familien bodde i en slum i Blackfriars i London, hvor det var mange bombeangrep under krigen, fortsetter Tuft.
Bentley ble født i 1933, som den første av to tvillinger. Fødselen ble dramatisk, da hverken jordmor eller foreldrene visste om det andre barnet. Jordmoren hadde forlatt huset da barnet kom, og det døde like etter fødselen.
– Under et bombeangrep døde både den tolv år gamle søsteren hans, og bestemoren. Familien flyttet, og så ble Dereks skole bombet. De flyttet videre, før de endte opp tilbake i Blackfriars.
Bentley var et nervøst og tilbaketrukket barn. Både han og søsteren var i en periode isolert alene, uten foreldrene, ved Tooting Isolation Hospital, da de begge hadde vannkopper og skarlagensfeber.
Så, under en bombing i 1944, raste også leiligheten deres i Blackfriars sammen, da med den 11 år gamle Bentley fremdeles innendørs.
– Han lå i senga, og alt sammen raste ned over han. Men han hadde vilt flaks, og da de gravde han fram, var han uskadet. Men det var traumatiserende, sier Tuft.
Hodeskadene
Bentley presterte ikke godt på skolen. Lærerne beskrev han som lat, likegyldig, løsmunnet og the wise guy-type.
Men Tuft påpeker at han sannsynligvis var mer forsiktig enn det lærerne hans meldte om, og at hans læringsvansker muligens skyldtes en hjerneskade som gjorde det vanskelig for han å følge med.
– Han er i utgangspunktet beskrevet som en ganske forsiktig gutt, men det er lett å bli forvirret når man ikke forstår. Og det er jo kjent at når man aldri opplever mestring, er det emosjonelt trøblete.
Bentleys helse var nemlig en utfordring. Da han ble født, hadde han en alvorlig lungebetennelse, og han ble hasteinnlagt på sykehus. Der fikk han oksygentilførsel. Og da han var fire år og lekte ute med venner, falt han fire og en halv meter, og slo hodet mot betonggrunnen.
I sykehusrapporten som fulgte, kommer det frem at han blødde fra nesen, hadde et glassaktig blikk, skum fra munnen, og kramper. Tuft påpeker at han muligens hadde et akutt, epileptisk anfall, noe han ble behandlet for på sykehuset – samtidig som han fikk behandling for enda en lungebetennelse.
I kjølvann av skaden skal han ha opplevd mye hodepine og kvalme – sannsynlige tegn på en hjernerystelse.
– Det fantes ikke MR den gangen for å undersøke hjernen, så man har ikke dokumentert en hodeskade. Men han hadde flere epileptiske anfall, som fulgte han hele livet.
Som 15-åring fikk han nok en hodeskade, og da helsepersonell undersøkte IQ-en hans, fikk han en skår på 66. Det kvalifiserer til utviklingshemning. Leseferdighetene tilsvarte en mental alder på mellom fire og fem år. Han var altså analfabet.
«Umulig å lære han noe som helst»
Det fantes spesialskoler for utviklingshemmede da Bentley vokste opp på 1930- og 1940-tallet, men han fikk aldri noe slikt tilbud.
– Han falt nok mellom to stoler. Da han var 19, kunne han hverken lese eller alle bokstavene i alfabetet, og den mentale alderen hans var på rundt 11 år, sier Tuft.
– Han fikk aldri den hjelpen han skulle ha, legger hun til.
Tuft forklarer at med de hjerneskadene Bentley sannsynligvis hadde, ble trolig de eksekutive funksjonene hans rammet.
Eksekutive funksjoner er hjernefunksjoner som styrer våre kognitive ferdigheter, ikke helt ulikt en dirigent i et orkester. De sørger for at egenskaper som oppmerksomheten vår, konsekvenstenkning og problemløsningsevner fungerer som de skal.
– Når man har slike hodeskader, sliter man ofte med å komme i gang med arbeidsoppgaver, og man trenger hjelp til å gjennomføre det man skal. Men med disse kognitive problemene, er det lett å bli stemplet som lat.
Bentley fikk ikke hjelp. I stedet ble han tatt for tyveri som 15-åring, og dømt til et treårs opphold ved Kingswood Approved School i Bristol – en forbedringsanstalt.
Skolemesteren der erklærte til slutt at det var umulig å lære Bentley noe som helst, og han forlot skolen ti måneder før tiden, i juli 1950 – da i en bedrøvelig, mental tilstand.
Liten sykdom
Etter Bentleys andre hodeskade i 1948, slet han med nye epileptiske anfall.
Han ble i 1949 undersøkt med elektroencefalografi (EEG) – et apparat som måler elektriske impulser i hjernen. Da ble han diagnostiert med idiopatisk epilepsi, og petit mal, som er fransk for «liten sykdom». Det sikter til kortvarige generaliserte anfall, hvor man «faller bort» og virker fjern i noen sekunder.
– De testet IQ-en hans igjen da han var 16, og da fikk han en skår på 77, som ikke lenger kvalifiserer til utviklingshemning, men denne skåren er muligens ikke helt riktig, sier Tuft.
Hun utdyper at det ikke bare er en IQ-skåre som avgjør om en person får diagnosen utviklingshemming.
– En ser også på evne til å klare seg i dagliglivet på egen hånd. Evnen til egenomsorg var lav i Bentleys tilfelle. I den tiden han ikke bodde på forbedringsanstalten, bodde han hos foreldrene og var avhengig av hjelp fra dem.
Selv om Bentley ikke lyktes på skolebenken, ville han veldig gjerne jobbe. Da han ble skrevet ut av Kingswood, fikk han en jobb som flyttearbeider – et yrke han skal ha elsket.
Da var han rundt 17 eller 18 år.
– Men så fikk han ryggskader da han skulle bære et piano alene, så han måtte slutte. Etter det fikk han jobb som søppelplukker, men ble sagt opp etter fem måneder, sier Tuft, og fortsetter:
– Og det var det. Det var det han gjorde. Så var han under dårlig påvirkning fra vennene sine.
Og særlig én venn skulle bli skjebnesvanger for Bentley, nemlig den tre år yngre Christopher «Chris» Craig.
«Let him have it»
Bentley ble først kjent med Craig ved Norbury Manor School i 1948, og flere har påpekt at de to hadde svært dårlig innflytelse på hverandre.
Foreldrene til begge guttene skal ha forsøkt, forgjeves, å holde dem adskilt. Så kom den fatale dagen, 2. november 1952, hvor venneparet planla et innbrudd på et varehus i London.
– Chris hadde med en pistol, og Derek en knuckleduster og en kniv som Chris hadde utstyrt ham med, sier Tuft.
En knuckleduster, på norsk kalt knokejern eller slåsshanske, er et lite våpen med fire ringer som tres over fingrene, med en metallbøyle man griper om inne i håndflaten.
– Men innbruddsforsøket ble varslet før de fikk gjort noe som helst. Da hadde de klatret opp på taket på varehuset. Så kom politiet, og de to guttene ble sikkert oppskjørtet, sier Tuft.
Nøyaktig hva som hendte, er uklart. Ifølge politivitner klatret politibetjent (detective sergeant) Frederick Fairfax opp på taket, hvor han fikk grep om Bentley. Samtidig hevder vitner at Fairfax ba Craig om å gi fra seg pistolen.
Det var da Bentley ropte til Craig: «Let him have it».
– De ville ta noen
– Det ble til at Chris skjøt politibetjenten i skulderen, og Derek kom seg løs. Men politimannen klarte å få tak i Bentley en gang til, tross skadene.
Craig fortsatte å skyte rundt seg, mens flere politibetjenter klatret opp på taket. En av dem, Sidney Miles, ble truffet i hodet og døde momentant. Craig skøyt til magasinet var tomt.
– Deretter hoppet han fra taket, og skadet ryggraden og det venstre håndleddet. Det er et bilde som sirkulerte i avisene etterpå, av Chris som fraktes fra åstedet til sykehuset, forteller Tuft.
De to guttene ble arrestert umiddelbart etter skytingen, og 11. desember 1952 ble de stilt for retten.
– Når det skjer noe med politiet, blir det ofte fulgt opp i mye større grad, og det ble slått hardt ned på i denne saken, sier Tuft, og fortsetter:
– De ville ta noen, men det kunne ikke være Chris, fordi han var under den kriminelle lavalderen. Han fikk til slutt ti år i fengsel. Det kan ha vært grunnen til at Derek ble dømt i stedet.
75 minutter
Og et av hovedargumentene mot Bentley under rettssaken, var det nå symbolske utsagnet hans, «Let him have it».
For hva mente egentlig Bentley?
– Det var mye diskutert i retten, sier Tuft.
Det kan virke som at Bentley, med «Let him have it», oppfordret Craig til å skyte Fairfax. Men Tuft mener dette er usannsynlig.
– Etter min tolkning virker det mer sannsynlig at han mente det i direkte forstand, altså «Gi fra deg pistolen». Hvis man ser på Dereks mentale alder, ville han nok ikke snakket i en så overført betydning.
Rettssaken varte i 75 minutter. Bentleys forsvarere la vekt på epilepsien hans, hans mentale alder, som da var 11 år, og at han faktisk ikke skøyt Sidney Miles.
Videre påpekte de at Bentley ikke hadde vært involvert i kriminell vold tidligere, at han ikke hadde erfaring med våpen, og at han fra før av hadde en tendens til å unngå slåssing og vold.
– Retten vurderte allikevel Derek som tilregnelig, og mente epilepsien og hodeskadene ikke kunne forsvare at han var involvert i forbrytelsen, sier Tuft, og fortsetter:
– Men selv det utgangspunktet er skeivt. Spørsmålet var jo om Derek hadde begått et drap, og det hadde han ikke. Samtidig hadde han et veldig begrenset ordforråd, og han kunne ikke forsvare seg selv særlig godt.
Da rettssaken var omme, var begge guttene dømt for mord – og Bentley dømt til døden.
Grunnet hans språkvansker og mentale alder, klarte han ikke å signere sin egen dødsdom.
28. januar 1953
Bentleys skjebne havnet hos David Maxwell Fyfe. Han var en britisk, konservativ politiker, advokat og dommer, og Home Secretary under Winston Churchills andre periode som statsminister (1951-1955).
Fyfe hadde makt til å be dronningen om å justere dødsdommen til fengsel på livstid, men etter å ha vurdert saken, så han ingen grunn til å gjøre dette.
I avisene stormet det. Bentley ble støttet fra mange hold, og over 200 medlemmer av parlamentet signerte et såkalt memorandum om å oppheve dødsdommen.
28. januar, 1953 – for 68 år siden – var det demonstrasjoner i gatene utenfor fengslet der Bentley satt. Den dagen ble han hengt.
Fyfe, som rådet over Bentleys endelige skjebne, ble senere gjort til Baron av Dornoch, og deretter Jarl av Kilmuir, frem til hans død i 1962. Men saken om Bentley har i ettertid blitt stående som en av de største kontroversene i hans politiske karriere.
– Kontrasten mellom de to, Derek som vokste opp i fattigdom og ikke kunne forsvare seg selv, og Fyfe som hadde all makten, er helt enorm, sier Tuft.
«A Victim of English Justice»
I 1993 mottok Bentleys familie en benådning, i England kalt Royal Pardon, for at Bentley ble straffet med døden. Men Bentleys dom ble ikke opphevet (quashed) før i 1998 – 46 år etter at dommen falt.
– Historien om denne gutten er fryktelig trist, og en skjebne som var urettferdig fra ende til annen, sier Tuft.
GRAVSTEINEN: Derek Bentley ligger i dag gravlagt i Croydon i Sør-London. Foto: Steve Brown, Flickr.
Hun forteller at hun kom over historien om Bentley ved en tilfeldighet, mens hun studerte historiske personer som led av epilepsi.
– Det er for eksempel mange kongelige som var rammet av epilepsi opp gjennom, men Dereks historie var en helt annen. Han overlevde bombing og sykdom, men ble skjøvet til siden hele veien, og fikk aldri den oppfølgingen han trengte.
Tuft understreker at man kan leve helt fine liv med epilepsi.
– I dag lever vi i andre tider. Nå har vi gode tilbud for folk med utviklingshemning og språkvansker, som ikke fantes i like stor grad den gangen. I stedet ble Derek sendt til en forbedringsanstalt.
På graven hans står det «A Victim of English Justice». Skjebnen hans har inspirert Elvis Costello til å skrive låta «Let him dangle», og har også blant annet blitt til en bok og et teaterstykke.
I 1991 ble historien om Bentley filmatisert, nettopp under tittelen «Let Him Have It». I hovedrollen er det Christopher Eccleston som spiller Derek Bentley.
– Det er en historie som endte i urettferdighet, men som samtidig var urettferdig helt fra starten av. Det er sørgelig at det tok så langt tid for myndighetene å erkjenne Dereks uskyld, avslutter Tuft.