Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) arbeider med å bedre kvaliteten på tjenester for mennesker med en samtidig ruslidelse og psykisk lidelse (ROP). Selv om hendelsen er knyttet til en pasient utenfor vår primære målgruppe, inneholder Ukom-rapporten minst sju læringsmomenter med overføringsverdi til andre deler av helsetjenesten, også vår.
1. Se helheten
Det er viktig å møte pasientens helseutfordringer på en helhetlig måte, gjennom en samtidig behandling av både den psykiske lidelsen og somatiske problemstillinger og ved parallelt å tilby aktivitet for å skape en meningsfull hverdag. I et bedringsperspektiv vil disse faktorene være gjensidig avhengige av hverandre.
Overdødelighet knyttet til somatisk uhelse er et alvorlig problem for mennesker med alvorlig psykisk lidelse. Ukom sin konklusjon om behov for økt somatisk kompetanse er derfor ikke ukjent.
Dessverre er det også slik at mange mennesker med alvorlige psykiske lidelser fortsatt har en hverdag med for lite meningsinnhold.
2. Fysiske omgivelser har betydning
En helhetlig tilnærming innebærer å vektlegge at pasientens fysiske omgivelser har betydning for pasienters tilfriskning. Det å ha en psykisk lidelse eller ROP-lidelse kan innebære at pasienten har et dårlig selvbilde, ofte forsterket av samfunnets stigmatiserende holdninger til slike lidelser.
Utslitte og lite egnede lokaler bidrar til å understreke pasientens følelse av manglende verdi. Tilpassede lokaler med god kvalitet vil signalisere det motsatte. I en kaotisk hverdag vil pasientens fysiske omgivelser kunne ha stor betydning for å gi håp og motivere pasienten til å ta i bruk egne ressurser for ny mestring.
3. Kontinuitet er avgjørende
Betydningen av stabile behandlingsrelasjoner for å oppleve bedring har helsetjenesten hatt kunnskap om lenge. Kontinuitet er alltid viktig, og særlig med tanke på oppfølgingen av de mest sårbare pasientene.
Det er derfor av avgjørende betydning å unngå involvering av et stort antall helsearbeidere. Forbedringsområdet som er avdekket i rapporten, har overføringsverdi til andre deler av tjenesten; pasienter i langvarige behandlingsforløp i rusfeltet, i psykisk helsevern og innenfor kommunale tjenester.
4. Pårørende er en viktig ressurs
Rapporten viser at pårørende opplevde et krevende samarbeid med enheten. De hadde en annen forståelse av situasjonen og opplevde seg i liten grad involvert i diskusjoner og beslutninger. Fortsatt forekommer slike historier for ofte. Pårørende opplever seg mer til bry enn til hjelp, og føler at deres erfaringer ikke vektlegges av helsetjenesten. Samtidig er pårørende for mange pasienter det eneste stabile nettverket de har.
Helsepersonell skal ivareta sin taushetsplikt, men taushetsplikten må ikke være noe helsepersonell «bruker» for å unngå vanskelige situasjoner. Hvis helsetjenesten involverer og samhandler med de pårørende, vil det sannsynligvis bidra til at man i fellesskap kommer frem til bedre løsninger. Pakkeforløpene som er innført i rus og psykisk helsefeltet, legger nettopp opp til en økt oppmerksomhet rundt dette.
5. «Den vet best hvor skoen trykker, som har den på»
Reell brukermedvirkning er en viktig tilrådning i rapporten, og et godt råd også når andre deler av tjenesten skal utformes.
Innenfor ulike deler av helsetjenesten ser vi ofte hvor sterkt ulike behandlingskulturer former sine medarbeidere, og hvor lett ting aksepteres fordi «slik har det alltid vært». I ettertid, når en tar et skritt til siden, kan en undres over at ingen har reagert tidligere.
Én forklaring kan være at helsepersonell opplever seg fanget i en travel hverdag, og uten opplevelsen av å sitte med virkemidlene til å skape endring.
Brukermedvirkning er et nøkkelord i denne sammenhengen. Det er viktig at helsetjenesten legger til rette for reell brukermedvirkning på et klinisk og et mer overordnet nivå av helsetjenesten.
6. Medikamentell behandling krever god kompetanse og oversikt
Medikamentell behandling har en plass i psykisk helsevern. Likevel er det ofte slik at en ved de mest alvorlige lidelsene ikke kommer i mål med denne tilnærmingen alene.
Det er fra både brukere og helsepersonell reist kritiske røster til effekt og bivirkninger av antipsykotisk medisinering. Det er nå en økt oppmerksomhet på preparatvalg, dose og behandlingslengde. Antipsykotiske medisiner forsvarer ofte en plass i akuttbehandling, mens en i langtidsbehandling bør arbeide mer målrettet for reduksjon og eventuelt seponering av antipsykotiske medisiner. Innføring av medikamentfrie behandlingsvalg understøtter en slik tenkning.
Der medikamentell behandling benyttes, viser rapporten betydningen av å ha en behandler som har oversikt over endringer og totalt gitte doser. Dette er overførbart til andre behandlingskontekster der mange pasienter fortsatt ikke får justert sin medikamentelle behandling tross endringer på andre områder i livet.
God medikamentell behandling krever at behandler er tett på med tanke på effekt og bivirkninger av medisinene. Historier fra praksis tyder dessverre på at det ikke alltid er slik.
7. Ta i bruk eksisterende kunnskap
God oppfølging innebærer å arbeide integrert med ulike tilnærminger for å tilrettelegge behandlingen på en måte som bidrar til at pasienten opplever økt mestring av hverdagen.
Å ta kunnskap i bruk er både et individuelt ansvar og et lederansvar.
Når bakgrunnen for pasientens situasjon er sammensatt, må behandlingen ivareta de sammensatte aspektene. I planleggingen må det tas utgangspunkt i pasientens unike situasjon og kobles på ressurser og kompetanse etter pasientens behov.
Rapporten viser utfordringer både på systemnivå og på et operativt klinisk nivå. Kunnskap om betydningen av integrerte behandlingstilnærminger er tilgjengelig, men tas ikke alltid i bruk. Dette er et individuelt ansvar og et lederansvar.
Særlig vil jeg peke på lederansvaret for å sikre gode rammebetingelser til å yte god behandling. Det er et lederansvar å sørge for at helsetjenestene leveres i tråd med den kunnskapen som finnes.