Istedenfor å innse at vi stritter imot våre egne følelser, stritter vi imot mennesker som trigger følelsene våre. Vi stritter imot ektefellene våre, vi ignorerer det de sier og venter heller på at de skal si det vi ønsker at de skal si. Men denne avstanden kan føre til skilsmisse.
Han kunne ikke tro det var sant
En middelaldrende mann dukket opp på kontoret mitt, iført caps, shorts og sandaler, og fortalte ganske uengasjert at kona hans ville skilles. Nå hadde hun gitt opp – etter år med krangling, individuell terapi og parterapi. Selv var han fortsatt innstilt på å prøve.
«Jeg kan ikke tro at hun vil skilles», sa han.
«Du trenger ikke tro det for at hun skal tro det», påpekte jeg.
«Men jeg skjønner ikke hvorfor hun vil skilles.»
«Du trenger ikke skjønne hvorfor hun vil skilles, for at hun selv skal ville skilles.»
Han smilte:
«Jada, jeg skjønner det, men det gir bare ikke mening.»
«Det trenger ikke gi mening for deg for at det skal gi mening for henne.»
«Jeg vil ikke gi opp. Jeg vil at vi skal finne ut av det.»
«Kan vi akseptere at du vil det, men at hun ikke vil det?»
Ansiktet hans ble trist. Så sa han:
«Vi dro på dagstur med ungene her en dag. Og det var hyggelig – inntil vi begynte å krangle. ‘Du er sinna på meg, ikke sant?’, sa hun. Og jeg sa: ‘Jeg hater deg’.»
Fornektelsen hans begynte nå å slå sprekker.
«Du tenker vel sikkert at jeg fornekter situasjonen», sa han, «men jeg vil bare ikke gi opp.»
Fornektelsen slo sprekker
Dersom jeg hadde påpekt fornektelsen, ville jeg bare ha styrket oppfatningen hans, uten at han innså den selv. I stedet bestemte jeg meg for å speile fornektelsen – og håpet at når han så den hos meg, kunne det bli lettere for ham å få øye på den hos seg selv:
«Hvorfor gi opp?» begynte jeg. «Kanskje neste uke, neste måned eller neste år vil være riktigere. Kanskje det er viktig å slåss for ekteskapet.»
Han sukket, og erkjente: «Ja, vi har jo barna… og hun har ikke tenkt ordentlig gjennom hvordan det skal fungere.»
«Dere har barn, så hun har ikke tenkt nøye gjennom dette, og hun har bedt deg om å flytte ut i november. Kanskje det ikke er smart å gi opp nå.»
Smilet hans bleknet, og han sukket. «Det er flere år siden hun har hatt lyst på sex med meg. Hun sa vi kunne leve sammen, men uten sex, og det er jo veldig viktig for meg.»
«Men selv om hun ikke vil ha sex med deg lenger, og selv om hun vil skilles, så er det kanskje viktig at du ikke gir opp.»
«Da vi ble sammen, var hun alltid så varm og blid.»
«For et tap! Hvorfor skulle du forlate den blide jenta som stelte med deg og elsket deg?»
Han ble rød i ansiktet, og så bort. Tårene rant mens fornektelsen sprakk opp.
Å skyve bort følelsene
Avstanden skapte smerte, fornektelsen skapte lidelse. Han fornektet at kona følte slik hun gjorde, og dermed skadet han ekteskapet deres ytterligere. I stedet for å høre hva hun sa, hørte han bare sine egne ønsker. Ikke rart hun ville skilles: Han hadde for lengst skilt seg fra følelsene og ordene hennes – og giftet seg med sin egen fornektelse.
Skyldtes det fornektelsen at hun ikke ville ha et seksuelt forhold til ham? Han gikk og ventet på at en kvinne på skilsmissens rand skulle forvandles til en kjærlig kone, men dermed tvang han den virkelige kona ut av døren. Han straffet henne for at hun brøt med fantasien hans og forsøkte å presse henne til å bli den kvinnen han ønsket seg. Hun forlot ham fordi han allerede hadde forlatt henne for et ønskebilde.
Mannen fornektet at kona ville det hun ville, og jeg kunne ha motsagt ham, men da ville konflikten lett ha fremstått som mellom ham og meg. Ved å speile fornektelsen hans, fikk jeg ham til å innse motsetningen mellom fornektelse og virkelighet. Da slapp smerten frem. Han lukket øynene – men konas ønske om skilsmisse forsvant ikke lenger bare fordi han nektet å se det.
Det eneste som kunne ha fått henne til å ombestemme seg, var om han sluttet å skyve bort følelsene og ordene hennes. Hun hadde ingen grunn til å høre på ham så lenge han bare lyttet til sin egen fornektelse. Så hvorfor fornektet han virkeligheten? For å unngå sine egne følelser. Men var det verdt prisen?
Å akseptere seg selv
Vi mennesker er hekta på en imaginær opplevelse av ikke-meg, og av ikke-nå. Dette er en universell avhengighet. Vi bruker mat, narkotika, Internett, sex, berømmelse, arbeid og alkohol som verktøy til å kunne forlate den virkelige verden – til fordel for en imaginær verden der folk er slik vi ønskerat de skal være. Vi lengter etter en idealisert fortid eller fremtid. Men vi kan ikke oppleve gårsdagen i dag. Og istedenfor å være i det som er nåtiden, venter vi på det vi skulle ønske var nåtiden.
Vi tror at om vi bare levde i en annen tid eller et annet sted, ville vi ha funnet indre ro, hvile og tilfredshet. Når vi lengter etter dette ikke-jeget, og ikke-nået, blir vi hjemløse. Vi forsøker å unnslippe øyeblikket ved å spurte videre til det neste – men øyeblikket her og nå er det eneste hjemmet vi har.
Når vi lengter etter dette ikke-jeget, og ikke-nået, blir vi hjemløse.
Noe som kan bidra til at man finner seg selv, er å akseptere det man føler nå. Men det vil vi ikke. Vi vil ha det vi lengter etter, i stedet for å akseptere hva vi er.
Alt vi ikke liker, prøver vi å løpe fra og dytte bort. Vi rømmer fra frykten – fra fyrtårnet – det lyset som viser oss hvor vi skal dykke, inn i vår egen motstand. Ved å akseptere det vi frykter i oss selv, vil vårt indre og ytre smelte sammen.