Siden boka kom ut våren 2015 har nye pasienter gitt beskrivelser som dette: «Hvordan kan jeg åpne meg for en terapeut som jeg overhodet ikke kjenner?» Flere pasienter preges av dyp, toksisk skam. De opplever at jeg med mine personlige beretninger i boka (og i enkelte artikler) fremstår som en terapeut de kan tørre å betro seg til; en de opplever er som dem.
Andre forteller at tilbakeholdenheten til tidligere terapeuter fikk dem til å tvile på om terapeutene likte dem. Og at de aldri torde å spørre. En pasient opplevde fremmedgjøring i en gruppeterapi der de to terapeutene stort sett spurte pasientene hva de følte og tenkte fremfor å være aktivt deltagende. Den høyt utdannede kvinnen følte seg seg ydmyket, og hun avbrøt terapien.
Jeg har ikke alltid hatt en personlig stil som terapeut.
Verken sterk eller «oppblåst»
Da jeg hadde vikariat i min første jobb i psykiatrien, var jeg helt uerfaren og hadde lite kunnskap om psykiatri. Som vikar opplevde jeg at jeg var på prøve. Var jeg flink nok, hadde jeg tillit nok til å få forlengelse i jobben? Selvtilliten min på denne tiden var i utgangspunktet verken sterk eller «oppblåst». Men jeg opplevde at jeg gjorde en bra nok jobb selv om jeg var uerfaren. Og: Jeg gikk inn i rollen «som meg selv».
Min første psykoterapiveileder var en litt ortodoks og streng mann. Han uttrykte en dag tvil om jeg var egnet. Dagene på jobb ble nå i stor grad preget av usikkerhet om jeg fikk fornyet tillit, samt en del opplevd skam. Istedenfor å ha tiltro til å være meg selv i møte med pasientene, ble jeg opptatt av å vise veilederen og overlegen at jeg dugde. Jeg spilte tydeligvis rollen bra nok, ettersom jeg fikk fast jobb. Men det veilederen sa ved avslutningen av tjenesten der, var litt bisart. Han sa at han hadde «måttet temme meg».
Dermed ble jeg både en temmet OG hemmet terapeut. I fremtidige veiledninger fikk jeg stadig ros for faglig dyktighet. Men hvor mye hadde jeg turt å vise usikkerhet fra mitt virke i terapirommet for veilederne? Og slik kunne ha blitt en bedre terapeut. Det var som et symptom ved posttraumatisk stresslidelse, PTSD – jeg fryktet å høre ordene: «Du duger ikke».
Leste seg opp på Irvin Yalom
Mange år senere: Jeg har blitt spesialist i psykiatri og er godkjent veileder i psykoterapi. Jeg jobber som avtalespesialist i privat praksis. Jeg er nå fri til å finne min egen faglige retning og form, men frykten for den første veilederens «dom» sitter fremdeles i ryggmargen. Det føles tryggest å følge hans og det etablerte miljøet sin grunnregel om nøytralitet om å ikke være for personlig.
En dag fikk jeg en ny kvinnelig pasient. Hun utfordret meg på flere måter. I den første timen la hun beina på bordet, og i de påfølgende timene ville hun gjentatte ganger ha meg med ut for å drikke øl. Jeg spurte henne om adferden hennes kunne være en måte å minske avstanden mellom oss på. Hun sa seg enig.
Noen uker senere fremmet hun et forslag om å endre måten vi jobbet sammen. Jeg var, for å presisere, fremdeles en hemmet terapeut med angst for ikke å følge retningslinjene om nøytralitet og tilbakeholdenhet. Min første veileder spøkte fremdeles i terapirommet.
«Jeg har lest om Irvin Yaloms terapeutiske stil», sa pasienten. «Han deler personlige opplevelser med pasientene. Og hvis de spør ham om personlige ting, for eksempel om han har barn, er det greit for ham å svare ærlig.»
Selv hadde jeg jo opprinnelig blitt opplært til ikke å besvare personlige spørsmål fra pasientene, men heller komme med et motspørsmål. For eksempel, hvis pasienten spurte hvor jeg skulle på ferie, skulle jeg replisere: «Hvorfor spør du om det?»
Avsluttet terapien på kafé
Jeg leste meg opp på Yalom. Han utdyper at grensen hans for det personlige i terapirommet går der hvor det han forteller pasienten også kan kunne gjenfortelles utenfor terapirommet. Han sier også klokt at «psykoterapi må oppfinnes på nytt for hver ny pasient» (Yalom, 2002).
Dette står i kontrast til ensretting av psykiatrien. Jeg erindrer at Riksrevisjonen i Sverige har regnet ut at Sverige har tapt flere milliarder på ineffektiv terapi etter at de innførte strikte retningslinjer om kognitiv terapi for alle pasienter (Newsner, 2015).
Jeg inngikk en avtale med denne pasienten om å prøve ut en form for terapi der hun kunne stille direkte spørsmål om meg og livet mitt – og at jeg skulle svare henne så ærlig jeg kunne. Grensen min gikk i tillegg til de nevnte reglene at jeg ikke kom til å dele problemer fra eget liv i terapien.
Jeg lovte også pasienten at vi kunne gå på kafé som avslutning av terapien. Det terapeutiske utbyttet ble bra for denne kvinnen, og jeg holdt kaffeavtalen vår. Både resultatet av terapien, og at jeg hadde følt meg mer levende og avslappet i terapirommet, fikk meg til å gå videre med denne terapiformen med andre pasienter.
Eksistensiell ensomhet i terapirommet
Nylig snakket jeg med en erfaren psykolog som fortalte meg at hun i mange år hadde rødmet hvis hun tillot seg å være personlig i terapirommet. Hun skammet seg for å bryte regelen om tilbakeholdenhet som hun var opplært i. Nå jobber hun med større grad av selvavsløring – og hun opplever at pasientene hennes får større utbytte av terapien. Og hun trives bedre.
Yalom skrev at han av og til misunte psykoanalytikerne og deres tilbakeholdende stil, men la til at selv om hans terapiform var mer krevende, hadde han det mye morsommere. Jeg vil legge til, for egen del, at jeg som terapeut opplever langt større grad av samhørighet – altså mindre ensomhetsfølelse. Slik opplever jeg også å bli en nærere – og en bedre terapeut for mange.
Helt fra jeg begynte å jobbe i psykiatrien har jeg vært overbevist om at selvfølelsesregulering er sentralt i livene våre. Det mener jeg ennå. Men først de siste årene har jeg virkelig erkjent at ensomheten har en hyppig følgesvenn; nemlig forlatthetsfølelse.
Erich Fromms uttalelse om at menneskenes skjebne er ensomhet er treffende. Og Yalom mener at vår eksistensielle ensomhet er et tema som bør inngå i enhver terapi. Dog har jeg kommet fram til at ordet ensomhet ikke er dekkende nok for mange pasienter. Jeg antar nå at en stor andel av pasientene mine har ulike grader av forlatthetsfølelse.
Ved å dele erfaringer fra eget liv, offentlig og i terapirommet, opplever jeg at jeg bygger bro til pasientene; det vi kan kalle bridging. Dette har redusert terskelen for flere til å komme i terapi. De opplever at vi er mer like enn ulike. For mange pasienter som kommer i terapi føler seg annerledes og mindre verdifulle enn andre. Dette til tross for at de lever et ’vellykket’ liv på viktige områder.
Mer gjensidighet, tillit og nærhet
Det er viktig å presisere at terapeuter kan bli fristet til ukritisk selvavsløring. Dette kan kunne frata den plassen pasientene har; å være sentrum i terapirommet. Og, vi må ha i mente at pasienter er forskjellige.
En pasient virket ubekvem med at jeg var personlig i terapien. Jeg konfronterte ham med observasjonen min, og han meddelte at han følte han måtte ta ansvar for meg hvis jeg fortalte fra eget liv. At han både måtte respondere og ivareta meg, utdypet han. Slik opplevde han sin rolle utenfor terapirommet, og slik hadde han opplevd sin rolle i barndomshjemmet. Men gradvis ble det naturlig for ham å høre om hvem jeg var og om mine livserfaringer. Og gradvis opplevde han mer gjensidighet, tillit og nærhet i terapirommet.
Som mange pasienter som ikke har fått uttrykt seg som seg selv i oppveksten, skjulte det seg bak denne mannens ansvarsfølelse både selvoppofrelse og strenge standarder for hvor flink og empatisk han burde være.
Å være tilbakeholden kan for mange terapeuter oppleves som både trygt og riktig.
Å være tilbakeholden kan for mange terapeuter oppleves som både trygt og riktig. Terapeuter må utvikle en ærlig stil som de er komfortable med og som er kompatibel både med personligheten deres og med den teorien de tror på.
Kanskje kan vi si det slik: For hver ny terapeut må terapien oppfinnes på nytt. Med økende erfaring og modenhet vil nok mange terapeuter også tørre å våge mer. Slik ble det for meg.
Kilder
Huseby, T. (2015). Alene naken. Hvorfor er vi redd for å være oss selv? Oslo: Cappelen Damm.
Newsner (2015, 10. november). Psykoterapeuter: Därför fungerar inte den svenska psykvården. Newsner.
Yalom, I. (2002). The gift of therapy. Reflections on being a therapist. London: Piatkus Books.