Hva skjer i emosjonsfokusert foreldreveiledning?

Spedbarn kommer ikke til verden med bruksanvisning. Foreldrenes hverdag handler i begynnelsen mye om å teste hypoteser rundt barnets behov. Hva er galt nå? Er det sult, søvn, temperatur, sykdom, behov for nærhet, eller noe annet? De fleste feiltolker innimellom og strever tidvis med å forstå. Som foreldre kan vi kjenne oss motløse når barnet gråter, og oppleve det som utfordrende å håndtere vanskelige følelser hos egne barn.

Å yte omsorg handler om å tone seg inn, fange opp subtile signaler på det som er viktig her og nå, og hjelpe til med å forstå og regulere følelser bedre. Det er ikke alltid at vi som foreldre forstår eller klarer å hjelpe, men både ønsket om å forstå og intensjonen om å hjelpe har en verdi i seg selv. Det å formidle at vi ønsker å være der, og hele tiden forsøker, er verdifullt.

Men når vansker i relasjonen mellom foreldre og barn varer over tid, eller hvis det er snakk om ungdom med en psykisk lidelse som gjør samspillet mer utfordrende, kan familien trenge profesjonell veiledning for å møte utfordringene på en god måte.

Barn og unge kan utvikle vansker av mange ulike årsaker. Det kan handle om genetikk, temperament, personlighet, erfaring, relasjoner eller sosiokulturelle faktorer. Det vi kan gå inn og påvirke er miljøfaktorer, rammene og relasjonene rundt barnet og familien.

En mulig innfallsvinkel til veiledning er å ta utgangspunkt i følelser, og hvordan vi hele tiden har potensial for å regulere hverandre gjensidig. Som forelder er man sitt barns viktigste støtte i dette.

De tvetydige følelsene

Jeg har også tidligere skrevet om følelser i Psykologisk.no. I den emosjonsfokuserte terapitradisjonen anses følelser som viktige fordi de sender signaler om hva vi trenger. Når vi er sinte, forteller sinnet gjerne om et behov for å beskytte oss eller sette en grense. Når vi er triste, forteller tristheten oss at vi trenger trøst. Følelser har således en meningskomponent ved seg. De sender signaler som det lønner seg å være nysgjerrig på. Videre vil følelser skape en handlingsimpuls i oss. Et eksempel her er hvordan sinne kan få oss til å lene oss forover, heve stemmen eller kjempe, eller hvordan skam kan få oss til å trekke oss vekk eller unngå.

Dessverre kommer heller ikke følelser med bruksanvisning. I det daglige kan det være vanskelig å forstå hva følelsene signaliserer, eller hvorfor de gir oss impulsene som de gjør. Noen ganger blir vi forvirret og kan ha helt andre følelser enn vi gir uttrykk for og handler ut ifra. Barnet som slår med døren kan vise sinne utad, men egentlig være trist. Man kan da ha nytte av hjelp til å forstå hva som skjer og hvilke behov barnet har. Trenger femåringen å være alene nå, eller ønsker han egentlig det tvert motsatte?

Barn har dårligere forutsetninger enn voksne for å skape mening ut fra egne opplevelser. Det handler ikke bare om hjerneutvikling, men også om at de har mindre erfaring med å sette egne tilstander i sammenheng med ytre faktorer. Dette er en ferdighet som fra første stund bygges opp gjennom samregulering i nære relasjoner.

Et lavterskeltilbud

Foreldreveiledning er et lavterskeltilbud som for mange oppleves som lite inngripende. Målet er å hjelpe foreldre og andre omsorgsgivere med å bli enda bedre i omsorgsrollen. De får enkelt sagt hjelp til å videreutvikle et kompetent blikk og grunnleggende foreldreferdigheter. Det finnes ulike former for foreldreveiledning, der aspekter vektlegges forskjellige avhengig av psykologifaglig ståsted.

I den emosjonsfokuserte tradisjonen tar man utgangspunkt i følelsene – både foreldrenes og barnets. Målet er ikke nødvendigvis eller for en hver pris å hjelpe barnet med å føle seg bedre, men å hjelpe barnet med å bli bedre til å føle. Vi trener på å se følelsen barnet uttrykker, og hjelpe barnet med å gjenkjenne hvordan følelsen sitter i kroppen; hvordan kroppslige fornemmelser og variasjon i intensitet henger sammen med ulike tilstander.

Foreldre får trening i å sette ord på følelsen barnet uttrykker, slik at det virkelig treffer, og gir mening for barnet selv. Å sette ord på en følelse er regulerende i seg selv, så lenge dette skjer når følelsen er aktivert.

Forskning viser at beroligende nevrotransmittere sendes fra språkdelene av hjernen når ordene passer med den emosjonelle opplevelsen. Kanskje henger det sammen med at når en følelse benevnes, så kan den oppleves som mer håndfast og konkret. Foreldre får hjelp til å utforske og gjette hvilke følelser barnet kanskje opplever, og formidle dette til barnet på en måte som også vekker dets egen nysgjerrighet på hvordan det hele henger sammen.

Følelser som tema

Videre er validering av følelsen et tema i veiledningen. Dette handler om å bekrefte og vise forståelse, selv når man ikke forstår bakgrunnen for følelsen i det hele tatt. Det er forferdelig vondt som forelder å høre barnet si «ingen vil leke med meg». Det er naturlig å ville svare «jo, husker du ikke Eva, som spurte om du ville være med henne hjem i går?» eller «Hva? Du er jo så snill, det er klart de vil leke med deg», som en slags beskyttelse. Når vi responderer på denne måten, står vi imidlertid i fare for å formidle at følelsene er feil, at de ikke er lov å uttrykke, eller at vi ikke tåler dem. Vi sier egentlig: «Ikke kom til meg med følelsene dine. Jeg orker det ikke.» Dette er sjelden noe foreldre ønsker å signalisere.

I emosjonsfokusert foreldreveiledning er det et mål å hjelpe foreldre med å utvikle større kapasitet til å tåle barnets smerte. Vi vet at barn som får hjelp til å identifisere hva de opplever, gi uttrykk for dette og gi mening til opplevelsen, har et fortrinn senere i livet.

I tillegg til hjelp med identifisering, benevning og validering av følelser, får foreldre hjelp til å gjenkjenne og møte behovet som hører til følelsen. Foreldre er ofte veldig gode på å møte barns behov så lenge barnet er i kontakt med primærfølelsen. Det er atskillig vanskeligere hvis det er en såkalt sekundærfølelse som kommer til uttrykk, som når sinnet egentlig bunner i frykt, eller når foreldrene forhaster seg for å møte behovet uten at de samtidig validerer primærfølelsen tilstrekkelig. Når foreldrene har øvd på grunnleggende teknikker for følelsesvalidering, kommer de også lettere i posisjon til å møte barnets behov.

Vi vet at du vil og tror at du kan!

Påvirkning i en relasjon går begge veier. Akkurat som at barnets tanker, følelser og atferd påvirker foreldrene, påvirker foreldrene barnet tilsvarende tilbake. Dette er kanskje ikke alltid like åpenbart når det gjelder følelsestilstander. Mange foreldre vet allerede hva de selv tåler og ikke tåler, hva de påvirkes av og hva som gjør dem sårbare. Vi tåler kanskje mer hjemme enn på butikken? Mer i helgene enn i en stressende hverdag på vei hjem fra jobb? Bevissthet om hvordan man selv er sårbar og ikke fungerer optimalt som forelder, kan hjelpe oss langt på vei.

En måte å formulere dette på er at ulike typer emosjonelle «følefeller» kommer i veien for optimal omsorgsutøvelse. Hva er det som hindrer deg i å virkelig møte barnet, uansett hvilke følelser det står i? Hva hindrer deg i å tåle, håndtere og å bruke de foreldreferdighetene du har? Gjennom veiledning hjelper man forelderen med å identifisere og anerkjenne disse «fellene», nettopp for å ikke la dem ta over styringa. Vi har alle med oss emosjonelle sår, enten vi forholder oss til det eller ikke. Det er likevel noe med å anerkjenne dette og forholde seg aktivt til det som gjør det lettere å stå i.

Mange foreldre som oppsøker hjelpeapparatet har en bestilling om å reparere noe hos barnet. Kan du hjelpe henne? Vi trenger teknikker! sier de. Det kan handle om utagering, sosial tilpasning, tilbaketrekking eller annet. Slike bestillinger tyder på at de kjenner seg maktesløse. Når ting virkelig går i stå, over tid, kan det se ut som at barnet alene er problemet, og det oppleves forferdelig vanskelig å ikke vite hvordan man kan være til hjelp. Det uttrykker en følelse av å ikke strekke til. Dette kan det være mange grunner til. Da er det først og fremst viktig å møte foreldrene i denne følelsen. Hvordan er det for deg å se barnet ditt streve? Hvem blir du når du ikke strekker til, og hva gjør du da? I emosjonsfokusert foreldreveiledning anser man dette som viktige spørsmål.

Foreldre flest er mer enn gode nok for sine barn. Når noe låser seg i relasjonen, kan det være små ting som skal til for å komme i et bedre spor. Hjelpere bør ha med seg en grunnleggende tro på at det er foreldrene selv som har størst potensial til å hjelpe sine egne barn, og derfor legge til rette for at familien i sin helhet inkluderes når den unge strever.