I høst gikk det hett for seg på Kristelig Folkepartis landsmøte.
Partiet var splittet på midten, folk var uenige om hvem som hadde rett, og partileder Knut Arild Hareide stilte et ultimatum: Få med seg flertallet i partiet, eller trekke seg som leder.
Slike splittelser kunne vært unngått ved hjelp av pragmatisk ledelse, mener psykolog og lederutvikler i Keiron, Steinar Bjartveit.
Karisma og ideologi
Utgangspunktet for konseptet pragmatisk ledelse stammer fra Michael Mumfords bok fra 2006, Pathways to Oustanding Leadership.
Mumford er en innflytelsesrik psykologi-professor ved University of Oklahoma. I boka beskriver han tre former for ledelse, den karismatiske, den ideologiske, og den pragmatiske.
– Som samfunn har vi vært hektet på karismatiske ledere de siste ti årene. Karismatiske ledere er flinke til å skape håp, de fokuserer på framtiden og positive mål, og at mennesker har enorm kapasitet til å skape forandring, sier Bjartveit.
Et typisk eksempel på en slik leder er tidligere president i USA, Barack Obama.
– På den andre siden fokuserer ideologiske ledere på fortiden og hva som gikk galt. De framviser det negative i dagens situasjon, og at man må finne tilbake til sine sanne verdier.
Religiøse ledere er ofte ideologiske, understreker Bjartveit. Også miljøbevegelsen preges av denne typen lederskap, og det samme gjelder populistiske bevegelser, enten vi snakker om høyre eller venstre side, eller Brexit.
I den grad Hareides lederskap kan karakteriseres, så er det nok som ideologisk ledelse. Det ligger også til hans organisasjons opphav.
– Det er heller ikke slik at én type lederskap er bedre enn andre. Det er tre forskjellige stiler som alle kan gi gode resultater.
Pragmatikeren
Den tredje typen ledere, utdyper Bjartveit, er de pragmatiske lederne, og de er ofte gode til å få det beste ut av situasjonen til tross for motsetninger.
– Pragmatiske ledere er mer i retning av Erna Solberg og Angela Merkel. Typisk er de ikke alltid de store, politiske talerne, men de fokuserer på å løse problemer og det som er realistisk.
Bjartveit sier pragmatiske ledere ofte ser på nåtiden, og hvilke problemer som kan løses nå. De er gjerne nøkterne og poengterte, og vektlegger hva som er mulig ut ifra hvem som er med på laget.
– Men de kan også bli sett på som kyniske, legger Bjartveit til.
Svart-hvitt-konflikten
Et parti han mener ville hatt godt av pragmatisk ledelse den siste tiden, er Kristelig Folkeparti (KrF).
– Det påfallende ved konfliktene i høst er hvor utrolig delt partiet var. Når det er snakk om at et sykefravær eller avstemningen hos fylkeslaget i Rogaland alene kan vippe partiet, er det små marginer den ene eller den andre veien. Det mest iøynefallende er hvor polarisert partiet ble i prosessen.
Uenigheten konsentrerte seg om partiet skulle gå inn i Solberg-regjeringen eller danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Den interne striden førte til at partileder Knut Arild Hareide trakk seg, da flertallet i partiet omsider stemte blått.
– Det er interessant at det ikke bare oppstår en splittelse i partiet, det skjer også en eksternalisering til en ytre sannhet. Da Hareide løftet opp problemstillingen, tok han noe uklart og grått og gjorde det håndfast og svart-hvitt. Hvis Hareide visste at partiet var så eksakt delt på midten, er det et rart valg å gjøre som leder å sette ting på spissen i en skjellsettende beslutning.
Han sier at når slike uenigheter i et parti – eller en organisasjon, eller bedrift, for dens saks skyld – får mye oppmerksomhet, kan det utløse et skisma som skaper ytterligere splittelse. I verste fall vil organisasjonen aldri klare å hente seg inn igjen.
– Rent psykologisk vet vi at mennesker er veldig dårlig til å se sjatteringer i grått. Som oftest tenker vi at du er enten med meg, eller mot meg. Når Hareide drar fram en så polariserende konflikt, leder han organisasjonssystemet mot kaos, der han selv ikke har kontroll over konsekvensene, sier Bjartveit.
En pragmatisk leder ville sannsynligvis aldri styrt partiet mot et så splittende valg, legger han til.
– Kunne du tenke deg Arbeiderpartiet sette sin høyre- og venstreside opp mot hverandre?
«Til strid mot nabobyen»
– Det er vanskelig å si hva om er rett eller galt i KrF sitt tilfelle, for jeg kjenner ikke til innsiden av partiet. Men en pragmatisk leder ville heller forsøkt å forene de uenige partene i partiet rundt en felles kampsak eller symbolsak.
Bjartveit sier et gammelt ordtak er «om det er strid i byen, gå til krig mot nabobyen».
– Man bør være nennsom når man diskuterer hva som er riktig tro eller hvem som egentlig mener rett. Da blir det fort noe ideologisk over det hele, og du presser folk til å velge det ene eller det andre, istedenfor å utjevne forskjellene.
Han sier dette kan bli ødeleggende for en leder eller en organisasjon.
– Det er beundringsverdig at Hareide tør å stå for det han mener, og ville noe med lederskapet sitt. Men man bør også tenke gjennom hva som er mulig å gjennomføre, og at man har kontroll over konsekvensene. Da er nok pragmatisk ledelse mer til hjelp, avslutter Bjartveit.