Helt fra vi er nyfødte har blikket en spesiell betydning i utviklingen vår. Spedbarnet blir kjent med sine omgivelser gjennom blikket til foreldrene. Barnet titter opp av vognen for å se hvordan omsorgsgiver reagerer på verdenen som passerer forbi. Ser pappa meg nå? Er jeg trygg? Hva er det mamma titter på der borte?
Blikket til andre er spekket med informasjon. Et blikk kan være mykt eller hardt, varmt eller kaldt, avvisende eller forståelsesfullt.
Vi er helt avhengige av blikket til betydningsfulle andre for å forstå oss selv og våre egne omgivelser. Derfor er det så utrolig vondt når det gode blikket uteblir – det blikket som speiler oss på en måte som dyrker trygghet, verdighet og dugelighet.
Av alle blikkene som finnes, opplever jeg det kritiske blikket som et av de mest ødeleggende. Det kritiske blikket speiler våre verste sider på en måte som er overtydelig og overdrevet. Dette blikket er spesielt ondsinnet i kraft av sin tvetydige natur. Det kritiske blikket kan utfolde seg som en form for psykologisk vanntortur: Hver episode er ufarlig i seg selv, men den samlede effekten over tid, kan tvinge selv den sterkeste av oss i knefall.
Det usynlige barnet
Tove Jansson (1914–2001) – skaperen av Mummitrollet – har skrevet en tankevekkende fortelling som advarer oss mot de negative effektene av et vedvarende kritisk blikk.
I fortellingen Det usynlige barnet (Jansson & Malmström, 1994) møter vi Mummifamilien mens de sitter rundt verandabordet og renser sopp. Plutselig banker det på ruten, og Tootikki titter inn. Den lyshårede kvinnen entrer rommet, etterfulgt av en liten, svevende sølvbjelle. Bjellen, forklarer Tootikki, er festet rundt halsen på en usynlig pike som heter Ninni.
Tootikki forteller at Ninni har vokst opp hos en fæl tante som er «ironisk fra morgen til kveld» (Jansson & Malmström, 1994, s. 82). Den gangen Ninni sklei på en sleip sopp, ble tanten verken sint eller opprørt. Hun himlet kun med øynene og sa med en iskald stemme: «jeg forstår at dette er din oppfatning av dans, men jeg ville være takknemlig hvis du ikke gjorde det i maten» (Jansson & Malmström, 1994, s. 82).
Etter en hel oppvekst med slike giftige kommentarer, begynte Ninni å trekke seg lengre og lengre inn i seg selv. Til slutt ble hun helt usynlig. «Dere vet jo at folk lett kan bli usynlig hvis man skremmer dem ofte nok», sa Tootikki (Jansson & Malmström, 1994, s. 82).
Mummimammas kur for usynlighet
Slik er det med oss mennesker også. Når vi ikke blir sett og anerkjent som den personen vi faktisk er, begynner vi å blekne i konturene. Vi krymper og trekker oss tilbake. Til slutt begynner vi å tro mer på refleksjonen i kritikerens harde blikk enn på vår egen indre selvforståelse. Da har vi blitt usynlige for oss selv og for hverandre – akkurat som Ninni.
Hvis vi kan lære noe av Tove Janssons vakre fortelling, så er det nettopp makten vi har til å forme menneskene omkring oss. Den danske filosofen Knud Ejler Løgstrup formulerte denne sannheten på følgende møte: «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender. (…) Vi er hverandres verden og hverandres skjebne.» (Løgstrup & Engen, 1999, s. 37).
I det øyeblikket vi anerkjenner denne grunnleggende sannheten, blir vi konfrontert med et ansvar av eksistensielle dimensjoner. Et varmt blikk – et godt ord – kan bety forskjellen mellom liv og død.
Mummi-idealet
For Ninni betydde blikket forskjellen mellom å være og ikke være. Den vesle piken ble nemlig fullstendig synlig igjen etter et opphold hos den omsorgsfulle mummifamilien. Hver gang jenta ble møtt med varmt blikk, kom formen hennes mer og mer til syne. Dette er Mummimammas kur for usynlighet. Og det en kur som er like potent i virkeligheten som i Mummidalen.
Det kritiske blikket speiler våre verste sider på en overtydelig og overdrevet måte.
Mummimammas kur må tas i bruk på alle nivåer i samfunnet, slik at vi ikke ender opp i en verden fylt med spøkelser. Det er min erfaring at vi voksne har mye å lære av den barnelitteraturen vi ofte avfeier som naiv og godtroende.
Kilder
Jansson, T. & Malmström, G. (1994). Det usynlige barnet og andre fortellinger. Oslo: Aschehoug. Hentet fra https://www.nb.no/nbsok/nb/
Løgstrup, K. E. & Engen, B. (1999). Den etiske fordring. Oslo: Cappelen. Hentet fra https://www.nb.no/nbsok/nb/