Refleksjoner fra en revolusjon

«Emotion Revolution»-kongressen er straks over. På scenen har psykoterapeutene Leslie Greenberg, Steven Hayes, Janina Fisher, Diana Fosha, Allan Abbass og Paul Gilbert samlet seg til en siste debatt før følelsesrevolusjonen strømmer ut Grieghallens dører, ut i verden.

Forskjellene mellom dem og de seks psykoterapi-retningene de representerer, er fortsatt tydelige. Men de ser ut til å dele noen meninger om veien videre. Både på samfunnsnivå og i terapirommet. De seks debattdeltakerne er samstemte i sin bekymring over at samfunnnet fortsatt i altfor stor grad går til medisinskapet for å behandle dem som sliter med å håndtere sine vanskelige følelser.

Allan Abbass, som er den eneste av deltakerne med bakgrunn fra medisin, diagnostiserer denne utfordringen som et kunnskapsproblem:

– Verdens leger har ikke lyst til å skrive ut medikamenter for psykisk lidelse, de ser de samfunnsmessige følgene det medfører med forringet livsglede og forkortet livslengde, men de har ikke kunnskap nok om reelle alternativ.

– I tillegg er mektige økonomiske og politiske krefter i sving. Leger så vel som politikere er under konstant press fra lobbyister for legemiddelbransjen. Jeg ser ingen tilsvarende mektig følelseslobby, sier Abbass.

Ufølsomheten i kulturen

Ved denne kommentaren sprer en trist latter seg i salen idet det går opp for 700 sjenerte psykoterapeuter at de blir nødt til å gjøre seg til venn med politikere for å oppnå fremskritt på samfunnsnivå.

– Vi trenger en ny samtale i kulturen, legger Steven Hayes til.

– Folk trenger å lære seg å akseptere og omfavne også de vanskelige følelsene som livet byr på. Å føle med vilje, uten å la seg paralysere. Der andre ser at samfunnskrise i form av opiatavhengighet, ser jeg en «løpe fra frykten»-krise.

Paul Gilbert supplerer den alltid så sitatvennlige Hayes med en sosio-historisk analyse.

Gilbert beskriver en menneskehet som siden jordbruks­revolusjonen for ti tusen år siden har sunket dypere og dypere inn i konkurransens psykologi. Unge mennesker må konkurrere om utdanningsplasser, jobber, og så videre. Sosiale medier forsterker prestasjons­presset. I Gilberts øyne representerer dette konkurransefokuset en fare for reell medfølelse med «den andre».

– Vi må ta tak i årsakene i folks lokalmiljøer. Årsakene til at folk blindes av sosial sammenlikning, og hindres i å utvise medfølelse med seg selv og andre, sier Gilbert.

Vik fra meg, kognisjon!

Følelsesrevolusjonens bestefaderlige nestor, Leslie Greenberg, har vært foruroligende stille i den første delen av debatten, men når samtalen vender seg i retning av at menneskers tanker er viktig i det hele tatt, glimter han til med en metafor:

– Tankene våre er ikke den virkelige sjefen. Jeg liker å tenke på forholdet mellom emosjon og kognisjon som parallelt til det mellom en konge og en budbringer. Følelsene er kongen som sender beskjeder ut i kongeriket. Kognisjonen er budbringeren. Etter at budbringeren har vært så lenge ute og levert beskjeder, lar han seg forlede til å tro at det er han som har kommet opp med budskapet.

Bildet Greenberg maler, får stå uten motsvar frem til Hayes, den eneste av paneldeltakerne som har drevet med kognitiv atferdsterapi, blir direkte utfordret til å nyansere det. Heller ikke han kan gjøre dette uten å komme med en aldri så liten spydighet i retning den verdensledende terapiformen:

– Jeg har, i likhet med Leslie, svært liten tro på «sunn fornuft»-terapi. Men jeg vil minne om at tankene mennesker har hatt hatt gjennom historien, den dype kognisjonen, har påvirkningskraft. Den ligger så dypt i kulturene våre at den nærmest må være for nedfelt i genmaterialet vårt å regne.

Er følelser nok?

Janina Fisher får i oppgave å tenke ut et spørsmål til sine meddebattanter. Etter en tids betenkning lander hun på noe som gir håp om at konferansens delmål om å oppnå et felles utgangspunkt for å forstå følelser i psykoterapi, kanskje ikke er så langt fra å oppnås likevel: Er følelser nok?

Svaret er tilnærmet likt fra alle: Nei, men de er det absolutt viktigste. Resten handler om å gi dem mening.

Noen snakker om forsvarsmekanismer, andre om kjernesmerte, noen vil lede pasienten ut på en ferdiglaget vei til psykisk helse mens andre vil hjelpe dem å finne den selv. Bak alle disse ulike ordene skjuler det seg altså én fundamental enighet.

Man må føle på følelsene, for deretter å gi dem mening.

Ingen nevner kognisjon med et ord, men jeg tar meg selv i å undre hva det er man bruker for å skape ny mening, hvis ikke tankene.

Et nytt hegemoni?

Når man sitter Grieghallens emosjonsrevolusjonære ekkokammer, er det lett å få følelsen av å være vitne til en ny psykokulturell bevegelse. Fiendebildene er klare: lobbyistene fra legemiddelindustrien og deres politiske påvirkningskraft, det kognitive perspektivets hegemoniske definisjonsmakt i psykologien, og vår egen undertrykking av vonde følelser. Alt dette står i veien for menneskehetens vekstpotensial. Kuren er å lytte til følelsene våre og la deres transformative kraft lede oss mot bedre tanker og handlinger.

Når halleluja-stemningen etter hvert synes å ta litt overhånd, er det heldigvis en stemme blant debattdeltakerne som heller litt kaldt vann på den store konsensusen. Steven Hayes sier:

– Vi må huske på at grunnen til at vi er her, grunnen til at denne konferansen er blitt døpt «følelsesrevolusjonen», er at følelsenes plass i psykologien har blitt underkjent og holdt i skyggen i flere tiår. Det betyr ikke nødvendigvis at det er det viktigste analysepunktet for menneskers psykologi. Det finnes en kognitiv strømning, en emosjonell strømning, en relasjonell strømning og en kulturell strømming – og ikke minst biologiske, genetiske og historiske strømninger. Vi må finne en måte å romme hele denne kompleksiteten på hvis det skal være håp for virkelige fremskritt.

En siste appell

Denne konferansen har åpenbart vært viktig. Den har skapt kommunikasjon og meningsutveksling rundt et sentral psykologisk problem – hvordan vi skal forstå følelsene våre.

På scenen og i salen har gamle psykologiske innsikter fått lov å brytes mot hverandre, og nye innsikter har blitt generert. Disse vil nok kunne komme lidende pasienter og storsamfunnet til gode. Allikevel tror jeg, som en skarve psykologstudent, at man gjør godt i å legge seg på hjertet Steven Hayes sin appell mot ensidig dogmatisme.

Jeg hører et ekko av standardsvaret min første seminarleder i psykologi ga da studentene begynte å stille for gode spørsmål: «Denne dritten er kompleks, og alt henger sammen.»