Den såkalte Reading the mind in the eyes-testen (RMET) er populær for å teste en persons evne til å forstå ansiktuttrykk og «lese» hva andre føler. En lav skår er knyttet til autisme. Men Gerit Pfuhl og Leif Ekblad så svakheter ved testen og satte i gang et forsøk for å forbedre den. I prosessen gjorde de noen interessante observasjoner.
Reading the mind in the eyes-testen (RMET) går ut på at man får se bilder av 36 par øyne. For hvert bilde er det fire svaralternativer om hvordan personen på bildet føler seg. Bare ett av svarene er korrekt. Det regnes som normalt å ha mellom 22 og 30 riktige svar. Vil du teste deg selv? Det kan gjøres her: https://socialintelligence.labinthewild.org/
FORSKER: Gerit Pfuhl ved UiT Norges arktiske universitet er en av forskerne bak den optimaliserte versjonen av RMET, en populær test for å vurdere blikksignaler. Foto: Paul S. Amundsen
Pfuhl slo seg sammen med den svenske forskeren Leif Ekblad, og de gikk i gang med å forsøke å forbedre testen. Resultatene publiserer de nå i Scandinavian Psychologist.
– Forskning har vist at ansiktsgjenkjenning faktisk er best når man er i 40–50-årene. Dessuten kan hvordan vi tolker utrykk være påvirket av kultur og humør. I vår studie har vi derfor inkludert både autistiske og nevrotypiske personer fra alderen 18 til 90 år og på tvers av kulturell bakgrunn, sier Pfuhl.
Verken rett eller galt
Over 10 000 personer fra forskjellige deler av verden deltok i studien over nettet. Forsøkspersonene gjennomførte også en omfattende test som kalles Aspie Quiz. Dette for at forskerne skulle kunne gruppere personer med mange, noen eller ingen autistiske kjennetegn.
Forskerne valgte å bruke den kortere versjonen av RMET-testen med 28 bilder. Men Pfuhl og Ekblad ønsket en grundig revurdering av alternativene til hvert bilde. De laget derfor en liste på over 60 ord, og lot deltakerne plukke ut de mest relevante. På denne måten kunne de snevre listen ned til hvert bilde: til 16 ord, så 10, 6 og tilslutt landet forskerne på 4 svaralternativer. Disse fire ordene var da følelser som mange var enige om at kunne passe til utrykket på bildet.
‒ Vi ga deltakerne masse alternativer for å finne fram til de beste ordene. Vi hadde en innstilling om at ingenting i utgangspunktet er riktig eller feil, sier Pfuhl.
I tillegg la de til muligheten til å velge «vet ikke», for å unngå tilfeldige valg. Øyebildene ble opprinnelig klippet ut av et ukeblad, og «fasiten» på hva personene følte, er for lengst glemt. Pfuhl og Ekblad fjernet hele premisset om at testpersonene svarte riktig eller galt, og vurderte i stedet hva svarene kunne fortelle.
‒ RMET-testen måler bare prestasjon, hvor god du er. Den sier ikke noe om årsakene til at noen får mange korrekte svar og andre ender opp med få. Vi kan sammenligne det med for eksempel idrett. Hvorfor klarte bare en av tre å hoppe to meter i et tenkt forsøk? Ser man på årsakene, var kanskje den ene frisk, den andre skadet og den tredje et barn med korte bein, det er klart at de vil hoppe ulikt.
Handler om hvordan vi tolker
Da de fire svaralternativene var på plass, undersøkte forskerne om det fantes noen mønstre i hvordan deltakerne svarte. De så at personer med autistiske trekk oftere mente at øynene viste noe negativt, som ond, frekk, uekte og pønskende. Nevrotypiske personer oppfattet derimot utrykkene som mer positive: besluttsom, seriøs, drømmende, leken. De mente også oftere at de kvinnelige øynene var flørtende, mens personer med autistiske trekk svarte at de var stirrende. I tillegg svarte personer med autistiske trekk oftere «jeg vet ikke», og virket dermed å være litt mer usikre.
Personer med autisme kan synes det er vanskeligere å lese andre, og Pfuhl peker på at det kanskje handler mye om en tolkningsforskjell.
‒ Forskjellene gjaldt ikke for alle bildene. Men det var et gjentakende mønster at de som skårer høyt på autistiske trekk velger litt andre ord på en del av bildene, enn de som skårer lavt. Dette betyr at de tolker ansiktsuttrykkene annerledes. Og ikke bare annerledes, men mer negativt.
‒ Dette var ikke noe vi satt ut for å finne. Dersom det hadde vært tilfeldigheter, ville det kunne regnes som «støy» i datagrunnlaget, men vi så at det dannet seg et systematisk mønster.
Forskerne skriver at det er kjent at mange personer med autisme også opplever symptomer på depresjon. Pfuhl sier at både et pessimistisk og optimistisk syn på verden kan forvrenge inntrykkene av det vi ser.
‒ De fleste har en positiv forvrenging, altså at man ser på ting med et mer optimistisk blikk enn det kanskje er grunnlag for.
Kan trenes
Forskerne skriver at personer med autisme kan havne i en ond sirkel, hvor det å tolke ting annerledes kan lede til noen ubehagelige sosiale møter, noe som igjen kan gjøre at man ønsker å trekke seg vekk og dermed går glipp av viktige, nye erfaringer.
Gerit Pfuhl sier at dette så klart er en forenklet forklaring, men hun tror at trening kan hjelpe personer å bli kvitt noe av redselen for ukjente sosiale situasjoner.
‒ Det finnes allerede noe treningsmateriale der man skal tolke videoer og bilder av sosiale møter. Det er ikke noe problem å se om en person er sint eller glad, men når det kommer til mer komplekse følelser, som for eksempel ærefrykt, så er det vanskelig og krever trening. Vi kan forbedre oss på å lese andre og styrke empatien vår.
Pfuhl sier at RMET-testen absolutt ikke kan brukes til å sette noen diagnose, man at man med den nye versjonen kan hjelpe høytfungerende diagnosiserte personer til å finne ut av om det kan være nyttig å trene på ansiktstolkning.
Vil du vite mer? Les den nye artikkelen «Optimizing the RMET to measure bias not performance differences» i Scandinavian Psychologist.
