Etnosentrismen i psykologien møtte jeg første gang på introduksjonsdagen til profesjonsstudiet. Da ble vi fortalt at det ikke var noen vits å dra på utveksling, for verdens beste profesjonsstudium fant man i Trondheim.

Følelsen av at noe skurret og manglet på studiet, økte for hvert semester. Hvorfor var det så lite snakk om betydningen av kultur? Hvor var bevisstheten rundt ansvaret vi har som fagpersoner? Hvor var refleksjonene rundt det at vestlige psykologiske konsepter blir anvendt som universelle i andre deler av verden? Dette førte til at jeg tok initiativ til opprettelsen av Psykologistudenter Uten Grenser (PUG) våren 2015.

Psykologistudiet mangler fokus på kultur og blir dominert av det kognitiv-biologiske paradigmet i psykologien. Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse har konkludert på en lignende måte: «blivende psykologer forberedes for dårlig til å arbeide med et stort etnisk og kulturelt mangfold i dagens samfunn» (Kale & Holt, 2016).

I dag har Psykologistudenter Uten Grenser avdelinger i Trondheim, Oslo, Bergen og Tromsø. Foreningen er åpen for alle psykologistudenter. Over hundre frivillige studenter har bidratt aktivt siden 2015. Vi har arrangert over 40 foredrag og kurs om alt fra menneskerettigheter, til radikalisering av ungdommer, og bruk av tolk. Vi har sendt 17 studenter på praksisopphold i Norge og utlandet. PUG har bidratt til at Nasjonalt profesjonsråd for psykologi­utdanningen har satt ned en arbeidsgruppe for å vurdere om kulturpsykologi skal bli en standard ved alle profesjons­utdanningene. Vi har ellers kommet med utallige forslag til pensumendringer. PUG har deltatt i solidaritets­arbeid på Lesbos og vunnet pris for årets nyskapning på Universitetet i Oslo. Statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskaps­departementet har sagt at vi har «unektelig tatt et betimelig initiativ» (Haugstad, 2016).

Veksten til Psykologistudenter Uten Grenser og den overveldende positive responsen vi har fått, tyder på at vi er inne på noe viktig. Siden jeg gikk av som leder for organisasjonen i sommer, har jeg reflektert mye over alt jeg har lært og over de perspektivene PUG har satt på dagsorden. Dette kan oppsummeres i tre punkter.

1. Kultur påvirker hvordan vi opplever verden og livet

Kultur er mye mer enn «støy» i forskeres datamateriale, høflighetsetiketter og brunost. Kultur har en gjennomgripende påvirkning på hvordan man opplever seg selv, andre og verden. Uten å anerkjenne dette blir psykologien etnosentrisk, og da kan ikke personer med psykologisk fagbakgrunn gjøre en god jobb i møte med andre kulturer. Et av målene til PUG er derfor å øke den kulturelle kompetansen til psykologistudenter.

Forskningen til Yulia Chentsova-Dutton ved Georgetown University gir en god illustrasjon på hvordan kultur påvirker hvordan vi opplever verden. Hun har utviklet et dataprogram som billedgjør symptomer på depresjon som ulike konstellasjoner av stjerner på himmelen (Love, 2017). Forskningen hennes indikerer at konstellasjonene til kinesere har mange flere somatiske symptomer enn konstellasjonene til amerikanere, som legger mer vekt på emosjonelle aspekter ved depresjon. Poenget er at vi alle ser forskjellig på verden og stjernehimmelen: noen stjerner og konstellasjoner er tydeligere for meg, andre for deg. Når man kommer fra samme kultur, har man flere konstellasjoner til felles. Når vi møter personer fra andre kulturer, kan vi ikke ta for gitt at de har de samme konstellasjonene som oss.

En medstudent fortalte at han virkelig forstod betydningen av PUG da han var i hovedpraksis. Der opplevde han at han og pasienter fra andre kulturer oppfattet verden så ulikt at de snakket forbi hverandre. Etnosentrisme er på mange måter en vane – nettopp fordi man alltid har seg selv som utgangspunkt. I møte med andre kulturer må vi være genuint nysgjerrige og aktivt på søken etter våre forskjellige konstellasjoner.

2. Kultur tilhører ikke bare «de andre»

Mange har et naivt bilde av at kultur er noe som bare tilhører «de andre». Når vi begynner å innse at kultur er noe vi alle har, at det påvirker måten vi opplever og ser på verden på, innebærer det at vi også må bli kjent med våre egne kulturelle konstellasjoner. Åforstå vår egen kultur er overraskende vanskelig fordi mye er underforstått, eller implisitt, at det blir forstått uten at det sies direkte. Ved å bli kjent med andre måter å være på, kan det implisitte i egen kultur bli mer synlig.

For å ta et eksempel: Tillit er en viktig del av norsk kultur, det betegnes av mange som limet i samfunnet vårt. Et utslag av dette er at nordmenn har større tillit til myndigheter enn personer fra mange andre land. Ved å ta en akademisk utdanning får man en maktposisjon. Av personer med en annen bakgrunn enn vår egen kan man dermed bli opplevd som en forlengelse av dem som styrer, av myndighetene. Dette kan være et problem når fagpersoner møter individer som kommer fra land hvor man med god grunn er skeptiske til autoriteter og myndighetene.

Et annet eksempel er at man i Norge oppdrar barn til å bli selvstendige individer fra en ung alder. Dette innebærer alt fra at man skal ta egne valg om hva man vil ha på seg, til at man skal tidlig sove på eget rom. I mange andre kulturer er dette helt utenkelig, og kan bli vurdert som skadelig for barnet. Vi må anerkjenne at vår kultur ikke nødvendigvis er den rette og beste, men bare en av mange måter å se verden på.

3. Psykologisk kunnskap innebærer et betydelig samfunnsansvar

Det tredje punktet PUG setter på dagsorden er vårt ansvar som fagpersoner. Det vil si at vi må forvalte kunnskapen vår på en etisk forsvarlig måte og delta i den offentlige debatten, jobbe for samfunnsendring. Selv har jeg blitt mer og mer klar over at psykologien blir presentert som apolitisk, og hvordan dette kan ha forferdelige konsekvenser. Kunnskap gir makt, og da blir det farlig med en gang vi ser på psykologien som nøytral. Et grusomt eksempel er hvordan kunnskap fra feltet vårt har blitt brukt til å utvikle torturmetoder i Guantánamo fangeleir og Abu Ghraib (Soldz, 2011).

Som personer med psykologisk kunnskap har vi et ansvar å delta i den offentlige debatten. Enten vi befinner oss på terapirommet, på universitetet eller andre steder, så er vi vitner. Med fagbakgrunnen vår har vi mulighet til å gi tungtveiende vitnesbyrd fordi vi kan vise til forskning. Et inspirerende eksempel på dette er hvordan 36 forskere, inkludert mange med psykologibakgrunn, nylig skrev en kronikk i NRK hvor de kommer med det de kaller «en kunnskapsbasert protest» mot en asylpolitikk «som med viten og vilje setter innvandrings­regulerende hensyn foran hensynet til barns beste» (Kjelas mfl., 2017). De viser oss at vi må snakke ut når Innvandrings- og integrerings­minister Sylvi Listhaug foreslår å tvangsreturnere barn, akkurat som en byggingeniør må si ifra når en bygning holder på å bli feilkonstruert.

Kan vi jobbe innenfor det psykologiske feltet og ikke være politisk når vi vet hva fattigdom, isolasjon og en usikker fremtid gjør med psykisk helse? Det samfunnspsykologiske perspektivet gjør det lettere å forstå at problemet ofte ligger i situasjonen, og ikke hos personen. I tillegg til å gi individuell behandling til papirløse flyktninger med depresjon, bør vi ta tak i de samfunnsmessige årsakene som bidrar til at personen har symptomer. Ved å jobbe systemkritisk og delta i den offentlige debatten kan vi få større betydning for befolkningens helse enn det vi gjør på arbeidsplassen.

Vi må protestere når menneskerettighetene brytes. Norge blir kritisert internasjonalt for bruk av tvang i psykisk helsevern og for behandlingen av asylsøkere. På et foredrag for PUG sa Nora Sveaass, psykolog og medlem av FNs subkomite for forebygging av tortur, at man må bruke menneskerettighetene som rammeverk i psykologisk arbeid, og at vi har et solidarisk ansvar. Dette innebærer blant annet at vi må gi bedre hjelp til mennesker i utsatte situasjoner, forebygge og forhindre vold mot barn, og snakke ut mot unødig tvangstiltak og bruk av isolasjon. Taushet kan ha dødelige konsekvenser. Når politikerne snakker om tiltak som kommer til å påvirke den psykiske helsen til grupper i befolkningen, snakker de om jobben vår.

Vi er kommet for å bli

Fremveksten av Psykologistudenter Uten Grenser viser at det var et tomrom som ventet på å bli fylt. Den apolitiske og universelle psykologien vi lærer om på studiet må utfordres av andre perspektiver. Det gjøres et betydelig arbeid også i Forening for Interkulturell Psykologi (FIP) og Menneskerettighetsutvalget (MRU) i Psykologforeningen. Det at studenter i tre universitetsbyer ønsket å opprette egne PUG-avdelinger raskt etter at vi startet opp i Trondheim, bekrefter at dette tomrommet eksisterer på alle psykologiutdanningene.

Dagens studenter merker at verden er i endring – vi lever i en multikulturell verden med økt kunnskap om menneskerettighetsbrudd i Norge og i utlandet. Vi er kunnskapstørste fordi vi vet det trengs.

Vi håper virkelig at perspektivene til PUG, FIP og MRU blir en større del av alle psykologi­utdanningene i fremtiden. Vi kommer til å fortsette med det harde arbeidet vårt, for vi er ildsjeler som ønsker å forbedre vår psykologiske verktøykasse.

Psykologistudenter Uten Grenser har utviklet seg fra et ønske om endring til å bli en organisasjon som er med på å skape endring. Vi utgjør en kraft som har kommet for å bli.

Kilder

Haugstad, B. (2016, 9. juni). Strukturendringer i UH-sektoren – lovende for likestilling. Tale under konferansen om strukturendringene i universitets- og høyskolesektoren 6. juni 2016. Regjeringen.no.

Kale, E. & Holt, T. (2016, 1. mars). Hva lærer psykologistenter om kultur- og migrasjonspsykologi? Nakmi.no.

Kjelas, I., mfl. (2017, 5. november). Mot bedre viten om barns beste. Nrk.no.

Love, S. (2017, 4. oktober). Do cultural differences change what depression feels like? The Atlantic.

Soldz, S. (2011). Fighting torture and psychologist complicity. Peace Review: A Journal of Social Justice, 23(1), 12–20. doi:10.1080/10402659.2011.548240