Foreldrerollen dreier seg blant annet om å sørge for at barna får ressursene, kunnskapene og ferdighetene de trenger for å mestre tilværelsen her og nå, men som også forbereder dem på voksenlivet. Det moderne samfunnet innebærer at det er andre kompetanser enn tidligere som avgjør om vi klarer oss som voksne. Dette forandrer også foreldrerollen. Faktorer som utvikling av psykologisk kunnskap, endring av arbeidsmarked som et resultat av teknologisk utvikling og et fornyet syn på barnet har forandret foreldrerollen over tid.
Fra å se på barn som arbeidsfolk fra de var sju år, ble barndommen som en egen livsfase introdusert i litteraturen fra 1700-tallet (Strandbu, 2011). Barndommen ble da for første gang beskrevet som noe med egenverdi, og barn ble ikke sett på som kun små voksne. Det utviklet seg tanker om at barn måtte beskyttes og ikke ha oppgaver som var til hinder for deres egenutvikling.
Utover 1800-tallet spilte menneskerettsforkjemperne en viktig rolle i å skape betingelser for barndommen som en beskyttet livsfase, og på slutten av 1800-tallet fikk barn i Norge lover som skulle gi dem rett til skolegang, samt beskytte dem mot hardt arbeid og dårlig omsorg. Barnekonvensjonen av 1989 ses på som førende for et endret syn på barndommen, fra å kun være en forberedelsesfase for voksenlivet til å ha en egenverdi (Strandbu, 2011). Gjennom denne fikk barn egne rettigheter.
Vern av barn
Med vergerådsloven (lov om behandling av forsømte barn), som ble vedtatt i 1896, var Norge det første landet i verden som fikk en form for offentlig barnevern (Befring, 2010). Loven skulle hindre at barn vokste opp under klanderverdige forhold. Om foreldre ble ansett å ikke ivareta barna sine godt nok, kunne de få en advarsel og formaning fra det offentlige. Dersom situasjonen ikke ble bedre, var det anledning i loven til å plassere barnet i en «paalidelig og hæderlig Familie», barnehjem eller lignende. Dette var gjerne barn med kriminell atferd og dårlig skolegang. De var imidlertid lite ønsket i lokalsamfunnene, og plasseringene var preget av dårlige materielle forhold, straff og krenkelser (Befring, 2010; Flekkøy, 2005).
I 1953 ble vergemålsloven erstattet av barnevernsloven. I denne snakket man ikke lenger om at foreldrene skulle få en formaning, men at det skulle settes i verk forebyggende hjelpetiltak som for eksempel å gi foreldre råd og veiledning. Barnevernsloven av 1992 la i enda større grad vekt på å komme tidlig til med hjelpetiltak til familiene.
I en offentlig utredning fra 2012 ble det anbefalt å legge ytterliggere vekt på det som ble definert som omsorgsendrende hjelpetiltak i barnevernet, for å forebygge omsorgsovertakelse (NOU 2012:5). Det vil si tiltak med intensjon om å forbedre foreldrenes omsorgskompetanse. Dette var i motsetning til andre type hjelpetiltak som i større grad hadde som intensjon å redusere stresset på familien eller barnet som for eksempel tilsyn, økonomisk støtte eller gratis barnehageplass. Typiske omsorgsendrende hjelpetiltak er foreldreveiledningsprogrammer eller generell veiledning fra barnevernet. 1. april 2016 ble barnevernet gjennom en lovendring også gitt muligheten til å pålegge foreldre å ta imot hjelpetiltak (Regjeringen, 2016).
Oppvekst og psykisk helse
Så hvordan går det da med barna som i større grad enn tidligere har vært i sentrum i foreldrenes liv og blitt tett fulgt opp både sosialt og emosjonelt av foreldrene sine? Jo, i et samfunnsperspektiv går det ganske bra. Når disse barna blir ungdommer (13–18 år), viser norske tall (Bakken, 2016) at de fleste har nære venner, de trives på skolen, de er ikke involvert i konflikter med lærere og to av tre planlegger å ta høyere utdanning. I ungdomsskolealder så holder de aller fleste seg unna både røyk, snus og alkohol.
I tillegg er de hjemkjære. Hele 83 prosent av ungdommene sier de har et godt forhold til foreldrene sine. Mer enn rundt 85 prosent rapporterer at foreldrene vet hvor de er, hvem de er sammen med på fritiden og at foreldrene kjenner vennene deres. I de fleste tilfellene kjenner også foreldrene vennenes foreldre. De krangler ikke ofte med foreldrene, og foreldrene krangler lite seg imellom (NOVA, 2015).
Det negative er at ungdommene rapporterer en del helseplager. Særlig jenter har en del depressive symptomer, og mange av ungdommene rapporterer om typisk stressrelaterte fysiske plager som f.eks. hjertebank, hodepine, kvalme og nakke- og skuldersmerter. 25 prosent av jentene på 10. skoletrinn har depressive symptomer (Bakken, 2016). Andre undersøkelser viser at ca. 10 prosent av norske ungdommer mellom 13 og 19 år har betydelige symptomer på angst og depresjon (Derdikman-Eiron et al., 2011).
Det har vært en økning i depresjonsvansker og en nedgang i atferdsvansker hos ungdom de siste årene. Det kan se ut som det er en utviklingstrend, selv om det er noe usikkert (Folkehelseinstituttet, 2015). De ungdommene som har flest psykiske helseplager, er også mest plaget av stressrelaterte fysiske plager, de har dårligere forhold til foreldrene sine, blir oftere mobbet, de trives dårligere i lokalmiljøet, de er oftere involvert i kriminelle handlinger, de bruker mer rusmidler, og de er mindre veltilpasset på skolen, i fritid og i familien (NOVA, 2015).
Hva så med barna? Man regner med at 15–20 prosent av barn mellom 3 og 8 år har så store psykiske plager at det går ut over deres funksjonsnivå. Ca. 7 prosent har så store vansker at det tilfredsstiller kriteriene for minst én psykisk lidelse. Angstlidelser og atferdsforstyrrelser er de vanligste lidelsene for barn, med en forekomst på rundt 3–4 prosent for hver av lidelsene. Hvis man ser på vansker, er atferdsvansker mest hyppig, med en forekomst på ca. 15 prosent (Folkehelseinstituttet, 2015). Med psykiske vansker menes det at barnet har plager som går ut over deres funksjonsnivå, men ikke så mange plager at det kvalifiserer som en diagnostiserbar lidelse. For noen barn er vanskene forbigående, men for andre vedvarer de.
40 prosent av 4-åringer med psykiske plager vil fortsatt ha disse plagene når de blir 10 år (Folkehelseinstituttet, 2015; Mathiesen, Karevold & Knudsen 2009). Dessuten har norske studier vist at komorbiditet (det vil si forekomst av flere problemer på samme tid) heller er normen enn unntaket blant barn med psykiske problemer (Wichstrøm, Berg-Nielsen, Angold, Egger, Solheim & Sveen, 2012). Atferdsvansker kommer altså ofte sammen med andre problemer, som f.eks. ADHD eller angst og depresjon.
På tross av at forskningen ovenfor viser at mange barn og unge fremdeles opplever psykiske problemer, så har de aller fleste barn og ungdom det veldig bra. Kanskje er de positive tallene et resultat av en vellykket endring av foreldrerollen, som gjør at barna har en god og trygg oppvekst, og at de samtidig tilegner seg de egenskapene og ferdighetene som gjør at de klarer seg bra i voksenlivet.
Risiko og styrker i familien
Psykisk helse er et resultat av et komplekst samspill mellom en rekke biologiske og sosiale faktorer (Barry & Jenkins, 2007). Enkelte faktorer beskytter mot psykisk uhelse, andre øker risikoen for det samme. Antall risikofaktorer ser ut til å ha større betydning enn type faktor for skjevutvikling (Andershed & Andershed, 2013). Det vil si at det ikke nødvendigvis er verre for barn å vokse opp med en psykisk syk mor enn i en familie der foreldrenes parforhold er preget av konflikt, men at flere risikofaktorer samtidig har vist seg å forutsi negativ utvikling hos barn.
Det har vært en økning i depresjon og en nedgang i atferdsvansker hos ungdom de siste årene.
Folkehelseinstituttet (2011) har pekt på følgende familieforhold som spesielt risikofylte:
- Når en eller begge foreldrene er psykisk syke
- Når forholdet mellom foreldrene er konfliktfylt
- Når familien har mange belastninger og samtidig har lite sosial støtte
- Når foreldrene er rusmisbrukende eller voldelige
Gode foreldreferdigheter, positive relasjoner i familien og et utviklingsstøttende miljø for barnet er faktorer som beskytter mot utvikling av vansker. Programmer eller intervensjoner som myndiggjør foreldre og styrker kjente beskyttelsesfaktorer for både barn og foreldre, har vist seg å ha god effekt, særlig for barn i risiko (Barry & Jenkins, 2007).
Kilder
Andershed, A.-K. & Andershed, H. (2013). Risiko- og beskyttelsesfaktorer blant barn og ungdom. Oppvekstrapporten 2013 (s. 144–153). Oslo: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Bakken, A. (2016). Ungdata. Nasjonale resultater 2016. (NOVA Rapport 8/16). Oslo: NOVA.
Barry, M. M. & Jenkins, R. (2007). Implementing mental health promotion. Edinburgh: Churchill Livingstone.
Befring, E. (2010). Barnevernet i et historisk lys. I E. Befring, I. Frønes & M.-A. Sørlie (red.), Sårbare unge. Nye perspektiver og tilnærminger. Oslo: Gyldendal.
Derdikman-Eiron, R., Indredavik, M. S., Bratberg, G. H., Taraldsen, G., Bakken, I. J. & Colton, M. (2011). Gender differences in subjective well-being, self-esteem and psychosocial functioning in adolescents with symptoms of anxiety and depression: Findings from the Nord-Trøndelag health study. Scandinavian Journal of Psychology, 52(3), 261–267. doi:10.1111/j.1467-9450.2010.00859.x
Flekkøy, M. G. (2005). Barns rettigheter og ansvar – ute og hjemme. Tidsskrift for norsk psykologforening, 42(12), 1104–1106.
Folkehelseinstituttet (2011). Bedre føre var … Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger (rapport 2011: 1). Oslo: Folkehelseinstituttet.
Folkehelseinstituttet (2015). Psykisk helse blant barn og unge. Helsetilstanden i Norge (Folkehelserapporten). Oslo: Folkehelseinstituttet.
Knudsen, A. K., Schjelderup-Mathiesen, K. & Mykletun, A. (2010). Hvem får psykiske lidelser og kan de forebygges? Tidsskrift for norsk psykologforening, 47(6), 536‒538.
Langslet, K. G. (2013, 21. mars). – Dette er den beste foreldregenerasjonen noensinne. Aftenposten.
Mathisen, K. S., Karevold, E. & Knudsen, A. K. (2009). Psykiske lidelser blant barn og unge i Norge. Oslo: Folkehelseinstituttet.
NOU 2012:5 (2012). Bedre beskyttelse av barns utvikling. Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet. Oslo: Barne, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
NOVA (2015). Ungdata. Nasjonale resultater 2014. (Rapport 7/15). Oslo: NOVA.
Raundalen, M. (2014, 13. august). Slipp foreldrene fri – fra båsene. Aftenposten.
Regjeringen (18. april, 2016). Lovendring om pålegg av hjelpetiltak. Regjeringen.no.
Strandbu, A. (2011). Barnets deltakelse. Hverdagslige og vanskelige beslutninger. Oslo: Universitetsforlaget.
Wichstrøm, L., Berg-Nielsen, T. S., Angold, A., Egger, H. L., Solheim, E. & Sveen, T. H. (2012). Prevalence of psychiatric disorders in preschoolers. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 53(6), 695–705. doi:10.1111/j.1469-7610.2011.02514.x