Et giftig stikk

«Takk for en koselig kveld», sier den voksne datteren lettet.

Hun står i gangen hos foreldrene. Middagen er overstått. Ingen konflikter, bare hyggelige samtaler. Om jobb, barna, planer framover. Enkle temaer. Trygge temaer. Idet hun bøyer seg fram for å ta på seg støvlene, sier moren: «Takk for i kveld. Så fint at du endelig hadde tid til å komme.» Datteren stivner til et kort øyeblikk før hun fortsetter å dra på seg støvlene. Hun later som ingenting, gir begge en klem, lukker døren bak seg og setter seg i bilen. Vrir om tenningsnøkkelen og dunker i rattet, sint og fortvilet.

Stikk kommer i mange fasonger og utkledninger, men de har det til felles at de har stor ødeleggelseskraft, spesielt i familier eller blant nære venner. Jeg møter ofte temaet i terapirommet, og det høres kanskje ikke så alvorlig ut; ingen har fått blåmerker, ingen har blitt ropt og skreket til. Og et stikk i ny og ne er vi heldigvis godt utrustet til å tåle og riste av oss. Og takk og lov for det.

Det jeg snakker om her er familier og andre forhold der stikk inngår i den hverdagslige kommunikasjonsformen. Der får de ofte dramatiske og ødeleggende følger for relasjonene. Jeg ser det tydeligst mellom par og mellom foreldre og voksne barn. Av og til ender det med at den ene parten til slutt bestemmer seg for å unngå kontakt eller begrenser den til et minimum. Hvorfor er slike tilsynelatende små giftpiler så ødeleggende?

Stikk som ødelegger

Stikk er potente. En av grunnene til dette er at de har tilbakevirkende kraft: Alle timene datteren syntes var fine den kvelden, blir nullet ut av denne ene lille setningen.

Mange av oss er dessuten utstyrt med en selektiv hukommelse når det gjelder negative utsagn og tilbakemeldinger, selv når man ellers vasser i positivitet. Tenk deg studenten som får en svært positiv tilbakemelding etter muntlig eksamen eller arbeidstakeren som får en god sluttattest. Midt i hyllesten kommer det én kritisk setning. Spør vedkommende om hva hun eller han husker ett år senere.

En tredje årsak til at stikk har så stor kraft er at de ofte kommer uventet, når «guarden» er nede og vi er vergeløse – som datteren ovenfor når hun tar på seg støvlene. Hun er lettet og glad og forventer seg slett ikke et angrep. Magemusklene som skal beskytte solar plexus, er ikke strammet, klare til å ta imot slaget, og derfor går knyttneven rett inn i det myke, sårbare området. Hun mister pusten, klarer ikke å svare, krøker seg sammen og går ut av ringen.

I tillegg er stikk ofte pakket inn i glanset papir, gjemt bak vennlighet eller humor. Derfor blir vi også forvirret. Var det en indirekte melding som ble sendt, en anklage som fløy gjennom lufta, eller var det et uskyldig, ja til og med vennlig, utsagn? Det er slett ikke vakkert og tiltalende å være oversensitiv og paranoid, ingen vil være det. Derfor later vi som ingenting, og vi har jo ikke noe håndfast å reagere på.

Utfordringen med å håndtere stikkene

Nå kunne det kanskje vært på sin plass med tre anbefalinger á la «Hvordan takler du stikk fra andre?» Jeg har dessverre ikke svarene, men la meg forsøke meg på noen scenarioer.

Man kan jo håpe på at den som stadig gir stikk, innser dette selv og behersker seg når han merker at andre trekker seg unna. Problemet med denne løsningen er at vedkommende etter alt å dømme ikke forstår hva slags skade han volder. Tvert om. Den som stadig gir stikk, virker ofte forundret, forvirret og såret over at nære og kjære trekker seg unna, ja, kanskje ikke engang vil møtes lenger.

Bør heller den som mottar stikkene bli mer hardhudet? Det er tross alt ganske drastisk å bryte med sine nærmeste. Og har man ikke hørt at vi lever i en krenkelseskultur? Kanskje man bør skjerpe seg og ikke bry seg så mye? Problemet med denne løsningen i familier er at begeret ofte allerede er fullt. Datteren som får stikk fra moren sin, har opplevd dette før. Mange ganger før. Hun er blitt innpodet med dårlig samvittighet så lenge hun kan huske, og klarer snart ikke mer.

En løsning som kan fungere når man får lyst til å forsvare seg mot stikk, er å heller la avsenderen måtte svare for stikket. Datteren kan for eksempel svare: «Hva mener du med ‘så fint at du endelig hadde tid til å komme’?» La spørsmålet henge i luften. Det er mulig at anklageren bare vil ro seg unna med rolige åretak: «Hva jeg mener med det? Kjære deg, jeg mente at det var så hyggelig å se deg igjen!» Men noen ganger – noen ganger – hjelper det å rette søkelyset mot stikket. Av og til opphører de, fordi avsenderen erkjenner og skammer seg over sine indirekte budskap og anklager.

Til slutt: Kan man ta tyren ved hornene og ta opp stikkene med den det gjelder? Fortelle hva giftpilene fører med seg av indre blåmerker? Og håpe på at den andre forstår uten å gå i forsvar? Det kan komme noe godt ut av en slik samtale hvis man også orker å lytte til hva «stikkeren» bærer på av bebreidelser, sinne eller skuffelse. For bak dette sinnet ligger ofte tristhet, lengsel eller et ønske om å bli lyttet til.

En slik samtale krever mot og åpenhet fra begge parter og et ønske om å ville forstå og lytte. Og ja, det går an – og ofte har man ingenting å tape.