Jeg vet det finnes overvåkningskamera skjult i veggene. Jeg vet at de lytter. Det stråler fra veggene. Det er strøm som sendes ut for å overvåke meg, kontrollere skrittene mine. Iaktta bevegelsene mine. Jeg gjemmer meg i senga. De skanner tankene mine og sender dem til mamma i Norge. Alle hører hva jeg tenker.– Beate Grimsrud (2011, s. 378).
Teksten er hentet fra boken En dåre fri. Det er en av forfatterens mange innsiktsfulle beskrivelser av hvor skremmende og plagsomt det oppleves å være psykotisk. Det å være overbevist om å bli overvåket, bestrålt og/eller kontrollert er vanlige opplevelser ved en psykose. Det er ofte så skremmende at det reduserer funksjonsevnen, slik det skjer med hovedpersonen i boken.
Håp og tro på bedring er viktig for en god bedringsprosess. Vi møter ofte pasienter, pårørende og fagfolk som ikke vet at bedring er vanlig etter en psykose. Både nasjonal og internasjonal forskning har dokumentert at jo tidligere hjelpen iverksettes, desto bedre går det på kort og på lang sikt. Det er viktig at både pasienter og deres pårørende har denne kunnskapen, slik at gode behandlingstiltak kan settes inn så tidlig som mulig.
Psykose er en psykisk tilstand som er kjennetegnet med periodevis problemer med virkelighetsoppfatningen. En person som har en psykose har vansker med å skille mellom hva som er hans indre private opplevelser og hva som er felles i den ytre verden. Det vil si hva som er fantasi og hva som er virkelighet. Det fører til forvirring, følelsesmessig ubehag og vansker med å fungere i hverdagen.
Under psykosen er behovet for å få en meningsfull forklaring på fremmede indre opplevelser, ifølge den svenske psykiateren Cullberg, overordnet det normale kravet om logikk og rasjonalitet. Selv om behovet for en sammenheng har seiret og en indre kontinuitet er gjenopprettet, så er prisen at den psykotiske har gitt opp delaktigheten i andre menneskers virkelighet (Cullberg, 2005, s. 44). Å være psykotisk er derfor også en svært ensom opplevelse.
Det er vanlig å forstå psykose som ytterpunktet på et kontinuum med normale opplevelser i den andre enden. Grensen mellom en psykotisk og ikke-psykotisk tilstand er glidende og ikke minst kulturavhengig. Selv om mange mennesker lever store deler av sitt liv i en slik gråsone, så klarer de seg likevel godt i hverdagen. Siden det er gradsforskjeller og ikke vesensforskjeller mellom psykose og ikke-psykose, så kan vi alle, i hvert fall til en viss grad, kjenne oss igjen i noe av et det mennesker med psykose opplever.
En psykose har større eller mindre innslag av tre symptomgrupper. Det er positive psykosesymptomer, negative psykosesymptomer og andre psykiske symptomer. Selv om psykotiske mennesker har realitetsbristen til felles, så er det store variasjoner både når det gjelder hvilke symptomer den enkelte er plaget av, hvor ofte de oppstår og hvor intense de er. Det er også stor variasjon i hvilken grad symptomene fører til følelsesmessig ubehag, atferdsvansker og vansker med å fungere i dagliglivet. Positive symptomer består av vrangforestillinger, hallusinasjoner og/eller desorganisering. De kalles positive fordi de består av opplevelser som kommer i tillegg til det som er vanlig.
Vrangforestillinger
Vrangforestillinger representerer kjernen i psykosen. Uten at de er til stede, så kan vi heller ikke si at en person er psykotisk. En vrangforestilling inneholder et tankeinnhold eller en oppfatning av virkeligheten som klart avviker fra det som omgivelsene synes er rimelig når det gjelder observerbare data, omstendigheter, kulturelle forhold og psykologisk utviklingsnivå (Cullberg, 2005, s. 40). Hvis tankeinnholdet eller oppfatningen deles av andre i personens subkultur, så er det ikke rimelig å kalle den for psykotisk selv om et overveldende ertall mener at den er uholdbar (Friis, 2012). En psykotisk vrangforestilling er det ene ytterpunktet på et kontinuum der normale forestillinger som er vanlige i befolkningen er i den andre enden (Johns & van Os, 2001).
Vrangforestillinger inneholder tanker som over tid har utviklet seg til å bli feiltolkninger som overgår normale krav om logikk og rasjonalitet. Om en oppfatning utvikler seg til å bli en psykotisk vrangforestilling, er blant annet påvirket av hvordan personen forholder seg til tolkningen, og hvor mye stress og ubehag den fører med seg (van der Gaagh mfl., 2013). Selv om feiltolkningene opprinnelig kunne modereres av alternative og mer realistiske perspektiver, så holder den psykotiske fast på dem selv om han vet at alle andre mener at de er urealistiske og uholdbare. Vrangforestillinger er likevel ikke så rigide og fastlåste som tidligere antatt. Studier har vist at de varierer over tid og situasjoner, og at de kan endres, blant annet ved hjelp av kognitiv terapi (Chadwick mfl., 1996).
Vrangforestillinger fungerer som «mentale briller» som farger oppfatningen av hendelser slik at de systematisk feiltolkes (Beck mfl., 2009). For eksempel, en person som er overbevist om at han blir forfulgt av noen som kan skade ham og familien, har en paranoid beredskap som gjør at han i utgangspunktet ser fare og trussel der det ikke er noen grunn til det. Det skal derfor ikke mer til enn en minimal negativ hendelse, som for eksempel å bli møtt med et kritisk blikk fra en annen, for at vedkommende blir oppfattet som en forfølger. De mentale brillene slipper kun gjennom det som støtter vrangforestillingen og filtrerer bort det som ikke støtter den, for eksempel at vedkommende virker vennlig. Vrangforestillingen fører også til at personen unngår situasjoner som han antar er forbundet med fare. Det gjør at han ikke får testet ut om disse antagelsene er gyldige eller ikke. Det bidrar til å forsterke feiltolkninger. I verste fall kan det hemme personen i å fungere sosialt og i daglige gjøremål på tvers av ulike situasjoner.
Det varierer i hvilken grad vrangforestillinger griper inn livet til personen. Noen har overbevisninger eller tankeinnhold som er vage og lite utkrystalliserte, og som ikke fastholdes særlig iherdig. Det kan for eksempel være oppfatninger om å ha vært utsatt for uforståelige hendelser, eller at man som liten ble forbyttet og derfor kk problemer i voksenlivet. Personens logiske og rasjonelle evne er gjerne intakt i de deler av tilværelsen som ikke omfattes av psykosen. Det gjør at vrangforestillingen kun påvirker en liten del av virkeligheten og den daglige funksjonen.
Vrangforestillinger som kvalifiserer for en psykosediagnose, er ofte mer omfattende og påvirker i stor grad følelser og funksjon. Pasientene vi møter i klinikken, har ofte vrangforestillinger som er mer stabile og systematiserte, og de griper i stor grad inn i livet til vedkommende. Selv om personen tilsynelatende urokkelig holder fast på dem, så kan overbevisningen uktuere over tid, sted og situasjon. Dette gjør at personen, til tross for sine vrangforestillinger, i perioder kan fungere godt.
De mest vanlige vrangforestillingene består av paranoide overbevisninger. Det er opplevelser av å bli forfulgt, plaget, forgiftet, spionert på eller motarbeidet av ondsinnede mennesker eller organisasjoner. Noen vet med sikkerhet hvem som står bak, mens andre har mindre klare oppfatninger om det. Personen som har vrangforestillingen, oppfatter ofte tilsynelatende nøytrale hendelser, for eksempel at noen følger etter en på gaten eller står på en spesiell måte på et hushjørne eller ser på vedkommende, som tegn på at han blir forfulgt, plaget, spionert på eller motarbeidet. Vrangforestillinger kan også handle om sjalusi (overbevisninger om utroskap hos partneren), kjærlighet (overbevisninger om at en annen person elsker en), kropp (overbevisninger om sykdom eller organsvikt) eller storhetsforestillinger (overbevisninger om at man har en overlegen betydning, eller står i et spesielt forhold til universet, maktpersoner eller Gud).
Innholdet i en vrangforestilling er ofte mer eller mindre sannsynlig. For eksempel er en overbevisning om å være forfulgt av hemmelige agenter svært usannsynlig, men ikke umulig. Det samme gjelder å tro at man er Jesus. Innen visse religiøse grupper er det vanlig å tro at Jesus en dag skal returnere, så derfor er det ut fra en kulturell kontekst mulig. Bisarre vrangforestillinger er overbevisninger som er fullstendig umulige og naturstridige. Det er for eksempel antagelsen om at ens tanker kan trekkes ut av hodet eller blir satt inn i hodet av andre, at ens tenkning står under direkte kontroll utenfra eller at noen har stjålet noen av ens indre organer uten å ha etterlatt seg noe spor. Det er vanskelig å trekke en klar grense mellom bisarre og ikke-bisarre vrangforestillinger. Selv blant fagfolk kan det være betydelig uenighet om hvorvidt en forestilling er bisarr eller ei (Friis, 2012).
Mange mennesker har overbevisninger som det ikke er mulig å dokumentere, eller som er lite sannsynlige, uten at det regnes som patologisk. For eksempel viste en britisk undersøkelse at troen på ikke-vitenskapelige fenomener er svært vanlig blant folk flest. 68 prosent trodde på Gud, 50 prosent på tankeoverføring, 50 prosent på spådommer om fremtidige hendelser, 25 prosent på spøkelser, 25 prosent på overtro, 25 prosent på reinkarnasjon, 23 prosent på horoskop og på djevelen trodde 21 prosent (Cox & Cowling, 1989). I en spørreundersøkelse svarte en tredjedel av et representativt utvalg av den engelske befolkningen at de i perioder var plaget med tanker om at andre ikke ville dem vel eller hadde intensjoner om å skade dem (Freeman mfl., 2008).
Det å ha uvanlige tanker eller vrangforestillinger kan forklares ut fra et evolusjonsperspektiv. Den menneskelige hjernen er fleksibel og utvikler derfor nye ideer i takt med tilpasningsbehov for sikring av artens overlevelse. For eksempel kan «forelskelse» regnes for å være en slik » idé» som har oppstått for å sikre en gunstig konstellasjon for forplantning, med en etterfølgende trygg base for oppfostring av avkom (Wright mfl., 2014). Det betyr at alle mennesker potensielt har kapasitet til å utvikle vrangforestilte ideer, uten at det dermed er et uttrykk for psykose. Vi vet i dag ikke nok om hva som bidrar til ekstreme tolkninger av situasjoner. Det blir imidlertid antatt at vrangforestillinger oftere opptrer hos personer med en predisponerende sårbarhet (Beck mfl., 2009).
Et sentralt behandlingsmål i terapi er å lære pasienten strategier som gjør at de blir mindre opptatt av og plaget av sine feiltolkninger, slik at de kan nå sine overordnede mål og leve det livet de ønsker.
Hallusinasjoner
En hallusinasjon er en sanseopplevelse som oppstår i bevisst og våken tilstand uten at sanseorganene er stimulert. Det betyr at mennesker kan høre, se, lukte, smake og bli berørt uten at det foreligger en adekvat ytre sansestimulering. Det å oppleve hallusinasjoner har derfor mange likhetstrekk med virkelig sansning, og kan dermed gi de samme følelsesmessige og atferdsmessige reaksjoner.
Mest vanlig er hørselshallusinasjoner. Det kan være alt fra støy, susing og hvisking til tydelige stemmer. Stemmene kan uttrykkes som enkle ord, fraser eller setninger. Ofte består de av korte repeterende utsagn. De handler gjerne om et tema som er av betydning for personen, for eksempel negative selvvurderinger. Stemmene kan være uten identitet, eller de forbindes med kjente personer, som familiemedlemmer, venner og o entlige personer eller overnaturlige makter som Gud eller djevel.
Hos psykosepasienter er det funnet aktivitet i hjernens språkområde når de hallusinerer (Broca’s area) (McGuire mfl., 1993). Aktivitet i det samme området er funnet hos psykisk friske når de utfører en «indre samtale» (Paulesu mfl., 1993). Hvorfor aktivitet i samme hjerneområde gir såpass ulike konsekvenser, har ikke forskerne funnet svaret på. En plausibel forklaring som ofte trekkes frem, er at hos noen blir tanker som oppstår under stress omformet til lyder og stemmer. Psykosepasienter har ofte vansker med å gjenkjenne stemmene som egne tanker, og feiltolker dem som stemmer som kommer fra en kilde utenfor seg selv (Beck mfl., 2009; Hayward mfl., 2012).
Hørselshallusinasjoner er også mest vanlig blant pasienter med en psykoselidelse. De tar ofte form som stemmer. Deres lokalisasjon, intensitet, innhold og lydstyrke varierer fra pasient til pasient. Mange hører stemmer som oppfattes som kommenterende, mens andre oppfatter dem som truende. Noen hører flere stemmer som snakker seg imellom. Kommenterende stemmer består ofte av kritiske kommentarer til selvbildet, som for eksempel «Du er dum» eller «Du er patetisk». Mellom 40 og 60 prosent av stemmehørerne opplever stemmene som instruerende og kommanderende (Birchwood & Chadwick, 1997). Eksempler på alvorlige kommandoer er beskjeder om å skade seg selv eller andre. Mindre alvorlige kommandoer kan være at en skal masturbere, vaske koppene, vaske gulvet eller utføre handlinger som ikke er sosialt akseptable.
Stemmehøring oppfattes forskjellig fra person til person. Antagelser om stemmenes identitet, hensikt, kontroll, graden av makt og konsekvensene av ikke å adlyde stemmen, ser ut til å være sentrale for hvilke konsekvenser stemmehøringen har. En som mener at stemmen tilhører noen som har onde hensikter og har makt til å sette trusler ut i livet, vil for eksempel være mer plaget enn en som mener stemmen kommer fra ham selv. Likeså vil en som vurderer seg selv som underdanig overfor den devaluerende stemmen, være mer plaget enn en som opplever seg likeverdig med stemmen. En som hører stemmer som kommer med svært alvorlige og konkrete trusler, kan derfor bli mindre skremt enn en som hører stemmer som kommer med mindre alvorlige utsagn (Repål mfl., 2015).
Synshallusinasjoner er som regel flyktige og vage. De kan fremstå som «flashbacks» fra problematiske hendelser, eller som mystiske eller skremmende fordreininger av vanlige inntrykk. Det kan for eksempel være en kvist i furupanelet som får et fremtredende preg og blir til et truende blikk, eller farger som blir ekstra sterke og overveldende. Kroppslige hallusinasjoner er en opplevelse av å bli berørt, ofte på intime steder, at kroppen faller fra hverandre eller at indre organer er i oppløsning. Forståelig nok fører det til sterkt ubehag å oppleve seg berørt eller invadert av andre eller ha et annet vesen implantert i kroppen.
På slutten av 1980-tallet ønsket den nederlandske psykiateren Marius Romme å lære mer om hvordan stemmehøring oppleves. Ved hjelp av en annonse rekrutterte han flere hundre stemmehørere. Til fagfeltets store overraskelse, så fortalte mange at de ikke oppfattet stemmene som plagsomme, og at de ikke trengte hjelp med å håndtere dem. Mange hadde et nøytralt eller godt forhold til stemmene. Noen opplevde dem som beskyttende og som gode rådgivere (Romme & Escher, 1989). Dette åpnet opp for en ny forståelse av det å høre stemmer. Den sier at stemmehøring er ikke nødvendigvis patologisk og noe som man skal jobbe for å bli kvitt.
En oppsummering av ulike befolkningsundersøkelser konkluderer med at mellom 5 og 15 prosent av alle voksne har hørt stemmer. Andelen er noe høyere blant barn og ungdom (Beavan mfl., 2011). Selv om ikke-psykotiske stemmehørere er mindre plaget av stemmene og de oppstår sjeldnere og med kortere varighet, så beskriver de mange likheter med psykosepasienter når det gjelder stemmenes lokalisasjon, lydstyrke, identitet og antall (Johns mfl., 2014). En hovedforskjell synes imidlertid å være at de har et nøytralt eller positivt forhold til stemmene, og ser på dem som en del av seg selv og ikke som et handikap som de trenger hjelp til å få bukt med (Romme & Escher, 2010). Stemmer som oppfattes som velvillige og støttende, fører til velbehag og engasjement. Stemmer som oppfattes som skremmende og truende, fører til angst og unngåelse, mens stemmer som oppfattes som allmektige, fører til underkastelse og depresjon (Beck mfl., 2009).
Menneskehjernen produserer under visse omstendigheter hallusinasjoner. For eksempel er det vanlig å oppleve visuelle og taktile hallusinasjoner i overgangen mellom våken tilstand og søvn og vice versa eller ved mild søvndeprivasjon. Det er også vanlig å høre stemmen til sin avdøde ektefelle i flere måneder etter at vedkommende døde (Ali mfl., 2011). Sansedeprivasjon, det vil si mangel på sansestimuli, øker sannsynligheten for å utvikle hallusinasjoner og vrangforestillinger. I et eksperiment med studenter som frivillige forsøkspersoner, ble det undersøkt hvordan mennesker reagerer på sansedeprivasjon. For å redusere sansestimuli ble de utstyrt med melkehvite briller og ørepropper, og plassert i polstrede senger eller hengt opp i tanker med kroppsvarmt vann. Innen kort tid opplevde omlag halvparten hallusinasjoner, og de fleste trodde at de ble utsatt for bedrageri og valgte derfor å avbryte eksperimentet. Studien måtte derfor avsluttes før tiden som var satt til åtte timer (Slade, 1984). Det er godt dokumentert at hallusinasjoner er knyttet til belastende opplevelser og stress. For eksempel øker både mobbing og seksuelle overgrep risikoen for å utvikle hallusinasjoner. Forholdet mellom stress og hallusinasjoner er doserespons, det vil si jo verre og flere overgrep, desto verre og mer plagsomme hallusinasjoner (Klæth & Hagen, 2009; Waade mfl., 2013).
Innholdet i hallusinasjonene er ofte knyttet til traumeerfaringer. Hallusinasjoner forekommer ofte hos mennesker som misbruker rusmidler, og ved ulike psykiske lidelser, som for eksempel stemningslidelser, ustabil personlighetsforstyrrelse og dissosiative lidelser (Larøi mfl., 2012). Somatiske tilstander, som for eksempel delir, epilepsi, høy feber, hjernesvulst, syfilis, ernæringssvikt og hørselstap, kan også være assosiert med hallusinasjoner (Garett mfl., 2010).
Tidlig behandling bedrer prognosen ved psykose
I dag vet vi at de fleste som har psykoselidelse blir bedre og lever et godt liv. Likevel blir psykose ofte assosiert med myter som handler om utilregnelighet, og evig funksjonsnedsettelse. Det blir derfor ofte store medieoppslag når mennesker med psykotiske lidelser utøver grov vold eller begår drap. Diskusjonene som følger, bærer ofte preg av en unyansert forståelse av psykotiske lidelser, forslag til forenklede løsninger samt upresis bruk av referanser og fakta. Konsekvensen er økt fare for stigmatisering av mennesker med psykotiske lidelser, som igjen kan føre til at mange går med psykosesymptomer lenge uten å søke om hjelp. Norsk Psykologforening har sett nærmere på forskningslitteraturen om psykose og risiko for vold. De konkluderer med at det ikke er grunnlag for å hevde at mennesker med psykiske lidelser i sin alminnelighet er farligere enn andre. Ruslidelser i kombinasjon med alvorlige psykiske lidelser kan gi forhøyet voldsrisiko (Halvorsen, 2014).
Norske og utenlandske forløpsstudier dokumenterer at bedring er svært vanlig ved psykose og schizofreni (Ciompi, 1980; Harding mfl., 1987; Lysaker & Buck, 2008; Torgalsbøen, 2011: Torgalsbøen & Rund, 2002). Om lag 25 prosent av dem som utvikler en psykose, har kun den ene psykoseepisoden og blir kvitt psykosesymptomer og gjenvinner funksjon. Om lag 25 prosent har et langvarig forløp med flere episoder. Den siste gruppen, det vil si om lag halvparten av dem som utvikler psykose, har et forløp mellom de to ytterpunktene. Til tross for at de i perioder er plaget av psykosesymptomer, så har de jevnt over et godt liv der de opplever mestring, velvære og aktiv deltagelse i egne liv til tross for psykosesymptomer (Simonsen, 2015).
Unge mennesker som utvikler en psykose, går ofte lenge med symptomer før de oppsøker behandling. Varigheten av ubehandlet psykose (VUP), det vil si fra første tegn på psykose og til behandling gis, er i den vestlige verden oftest mellom ett og to år. Mange har store problemer lenge før psykosegjennombruddet, noe som innebærer det at mange går ubehandlet i to til tre år med alvorlige psykiske symptomer før de får behandling. TIPS-prosjektet har vist at omfattende opplysningskampanjer kan en redusere varigheten på ubehandlet psykose (VUP) til bare noen uker eller få måneder (Larsen mfl., 2011).
TIPS-prosjektet (Tidlig Intervensjon ved Psykose Symptomer) var et omfattende klinisk norsk-dansk forskningsprosjekt som undersøkte om det var mulig å fange opp og få psykosepasienter tidligere i behandling, og om varighet av psykose kan forklare forskjeller i pasientforløp. Gjennom 10 års oppfølging av pasienter som var med i prosjektet, så viser resultatene at det er positiv sammenheng mellom hvor lenge en person går ubehandlet med en psykoselidelse og forløpet av lidelsen. Ved inntak hadde pasienter med lang VUP flere symptomer og hyppigere selvmordsforsøk før de kom i kontakt med behandlingsapparatet sammenlignet med pasienter med kort VUP. Ti år etter avsluttet behandling så hadde de med kort VUP betydelig mindre plagsomme symptomer og mer enn fordoblet sjanse for å være helt friske sammenlignet med dem med lengre VUP (Hegelstad mfl., 2012). TIPS-prosjektet har med ande ord dokumentert at jo tidligere behandlingen kom i gang, desto bedre gikk det med pasientene på kort og på lang sikt.
Det er godt dokumentert at hallusinasjoner er knyttet til belastende opplevelser og stress.
Det er viktig at pasienter med en psykoselidelse får hjelp til bedre å mestre sine psykiske plager og til å øke sin livskvalitet så tidlig som mulig. Hjelpetiltakene bør ha et langsiktig perspektiv og bidra til at pasienten blir mest mulig selvhjulpen i dagliglivet. Behandlingen består vanligvis av en kombinasjon av tiltak som tilpasses den enkeltes ønsker og behov. I våre nasjonale retningslinjer gis det anbefalinger om behandlingstiltak som bygger på en systematisk gjennomgang og kvalitetsvurdering av behandlingsformer som har dokumentert effekt. De anbefaler at tiltakene bør bestå av en individuelt tilpasset kombinasjon av legemiddelbehandling, psykoedukativt familiesamarbeid og kognitiv terapi. I tillegg anbefales en rekke andre tiltak, som for eksempel kunst- og musikkterapi, fysisk trening, oppfølging av somatisk helse og rehabilitering til arbeid eller skole (Helsedirektoratet, 2013, s. 56).
Kilder
Ali, S., Patel, M., Avenido, J., Bailey, R: K., Jabeen, S. & Riley, W. J. (2011). Hallucinations: common features and causes. Current Psychiatry, 10, 22–26.
Beavan, V., Read, J. & Cartwright, C. (2011). The prevalence of voice-hearers in the general population: a literature review. Mental Health, 20(3), 281–292. doi:10.3109/09638237.2011.562262
Beck, A. T., Rector, N., Stolar, A. & Grant, P. (2009). Schizophrenia. Cognitive theory, research and therapy. New York: Guildford Press.
Birchwood, M. & Chadwick, P. (1997). The omnipotence of voices: testing the validity of a cognitive model. Psychological Medicine, 27, 1345–1353. doi:10.1017/S0033291797005552
Chadwick, P., Birchwood, M. & Trower, P. (1996). Cognitive therapy for delusions, voices and paranoia. Chichester: John Wileys & Sons.
Ciompi, L. (1980). Three lectures on schizophrenia. The natural historia of schizophrenia in the long run. British Journal of Psychiatry, 136, 413–420. doi:10.1192/bjp.136.5.413
Cox, D. & Cowling, P. (1989). Are you normal? London: Tower Press.
Cullberg, J. (2005). Psykoser. Et integrert perspektiv (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Freeman, D., Freeman, J. & Garety, P. (2008). Overcoming paranoid and suspicious thoughts. New York: Basic Books.
Friis, S. (2012). Kan man bli frisk av schizofreni? Tidsskrift for Den norske legeforening, 132, 847–848. doi:10.4045/tidsskr.12.0270
Garett, M., Stone, D. & Turkington, D. (2010). Normalising psychotic symptoms. Psychology and Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 79(4), 595–610. doi:10.1348/147608306X96947
Grimsrud, B. (2001). En dåre fri. Oslo: Cappelen Damm.
Halvorsen, P. (2014). Ønsker mer nyansert debatt om vold og psykiatriske lidelser. Psykologforeningen.no.
Harding, C. M., Brooks, G. W., Ashikaga, T., Strauss, I. & Breier, A. (1987). The Vermont longitudinal study of persons with severe mental illness: long-term outcome of subjects who retrospectively met DSM-III criteria for schizophrenia. American Journal of Psychiatry, 144, 727–735. doi:10.1176/ajp.144.6.727
Hayward, M., Strauss, C. & Kingdon, D. (2012). Overcoming distressing voices. A self-help guide using cognitive behavioural techniques. London: Robinson.
Hegelstad, W. T. V., Larsen, T. K., Auestad, B. Evensen, J., Haar, U., Joa, I., Johannesen, J. O., Langeveld, J. Melle, I., Opjordsmoen, S., Røssberg, J. I., Rund, B. R., Simonsen, E., Sundet, K., Vaglum, P., Friis, S. & McGlashan, T. (2012). Long-term follow-up of the TIPS Early Detection in Psychosis Study: effects on 10-year outcome. American Journal of Psychiatry, 169, 374–380. doi:10.1176/appi.ajp.2011.11030459
Helsedirektoratet, (2013). Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. IS-1957. Oslo: Helsedirektoratet.
Johns, L. C. & van Os, J. (2001). The continuity of psychotic experiences in the general population. Clinical Psychology Review, 21, 1125–1141. doi:10.1016/S0272-7358(01)00103-9
Klæth, J. R. & Hagen, R. (2009). Sammenhengen mellom barndomstraumer og senere utvikling av psykotiske lidelser. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 46, 1049–1055.
Larsen, T. K., Melle, I., Auestad, B., Haahr, U., Joa, I., Johannessen, J. O., Opjordsmoen, S., Rund, B. R., Røssberg, J. I., Simonsen, E., Valgum, P., Friis, S. & McGlashan, T. (2011). Early detection of psychosis: positive effects on 5-year outcome. Psychological Medicine, 41, 1461–1469. doi:10.1017/S0033291710002023
Larøi, F., Sommer, I. E., Blom, J. D., Fernyhough, C., Fytche, D. H., Hugdahl, K., Johns, L. C., McCarthy-Jones, S., Preti, A., Rapallo, A., Slovena, C. W., Stephane, M. & Waters, F. (2012). The carachteristic features of auditory verbal hallucinations in clinical and nonclinical groups: state-of-the-art overview and future directions. Schizophrenia Bulletin, 38(4), 724–733. doi:10.1093/schbul/sbs061
Lysaker, P. H. & Buck, K. D. (2008). Is recovery from schizophrenia possible? An overview of concepts, evidence, and clinical implications. Clinical Focus, 15, 60–65.
McGuire, P. K., Shah, G. M. S. & Murray, R. M. (1993). Increased blood flow in Broca’s area during auditory hallucinations in schizophrenia. The Lancet, 342(18), 703–706. doi:10.1016/0140-6736(93)91707-S
Melle, I. & Andreassen, O. A. (2012). Schizofreni, schizotyp og schizoaffektiv lidelse. I U. Malt, D. Årsland, O. Andresen & I. Melle (red.), Lærebok i psykiatri. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Paulesu, E., Frich, C. D. & Frackowiak, R. S. J. (1993). The neural correlates of the verbal components of working memory. Nature, 362, 342–344. doi:10.1038/362342a0
Repål, A., Kråkvik, B., Grande, M. & Ryssberg, J. I. (2015). Psykoselidelser. I T. Berge & A. Repål (red.), Håndbok i kognitiv terapi (2. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Romme, M. A. J. & Escher, S. (1989). Hearing voices. Schizophrenia Bulletin, 15, 209–216. doi:10.1093/schbul/15.2.209
Romme, M. A. J. & Escher, S. (2010). Personal history and hearing voices. I F. Larøy & A. Aleman (red.), Hallucinations. A guide to treatment and management. Oxford: Oxford University Press.
Simonsen, C. (2015). Sykdomsforløp og bedring ved psykoselidelse: miljøets og samfunnets betydning. I S. R. Aminoff, A. O. Berg, T. V. Lagerberg, I. Melle, C. Simonsen, T. Ueland, & M. Aas (red), Psykose og samfunn. Oslo: Universitetsforlaget.
Slade, P. H. (1984). Sensory deprivation and clinical psychiatry. British Journal of Hospital Medicine, 32(5), 256–260.
Torgalsbøen, A. K. (2011). Schizofreni og full restitusjon. I B. R. Rund (red.), Schizofreni. Stavanger: Hertevig Akademisk.
Torgalsbøen, A. K. & Rund, B. R. (2002). Lessons learned from three studies of recovery from schizophrenia. International Review of Psychiatry, 14, 31–317. doi:10.1080/0954026021000016950
van der Gaagh, M., Nieman, D. & van der Berg, D. (2013). CBT for those at risk of first episode psychosis. Evidence-based psychotherapy for people with an «at risk mental state». New York: Routledge.
Wright, N. P., Tarkington, D., Kelly, O. P., Davies, D., Jacobs, A. M. & Hopton, J. (2014). Treating psychosis. A clinician’s guide to integrating acceptance & commitment therapy. Compassion-focused therapy & mindfulness approaches within the cognitive behavioural tradition. Oakland, CA: New Harbinger Publications.
Waade, C. C., Hage, R. & Fosse, J. (2013). Barndomstraumer og psykoser: en integrert forståelsesmodell. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 50, 363–367.