Livet virker langt, men det er det ikke. Det går fortere enn du tror. Det kan til og med gå fortere enn det som egentlig var meningen. Noe uventet kan skje som vender om på alt. Du tror kanskje at det ikke skjer med deg, og forhåpentligvis gjør det ikke det, men det vet du ikke.
GLEMSEL: Vi glemmer raskt å fortelle oss selv hva vi fikk til, skriver Karine Hilde Hoel.
Grip årene og dagene
Å leve lenge og å bare oppleve å se solen stå opp og gå ned igjen, å trekke frisk luft i lungene, og å observere den vakre naturen som forhåpentligvis befinner seg utenfor vinduet ditt, ja, det er fint det. Men hva er det om du ikke har brukt alle de årene og dagene på å gjøre det du vil? Hva er et langt liv dersom du har brukt hver dag på å ønske noe, men å bli holdt tilbake av frykten eller andre mennesker?
Frykten er en naturlig ting. Den lever i oss for å beskytte oss. Den veileder oss bort fra å ta valg som kan ende med at vi går i døden. Men det er mange ting som ikke sender oss i døden, men som likevel gjør oss pissnervøse. Vi unngår det vi frykter, og føler oss med ett lettet og tilfreds, men senere går vi rundt og angrer. Vi plager oss selv, vi torturerer oss selv, vi mishandler oss selv, og det er ikke greit. Det finnes lover mot å behandle andre dårlig, og det burde det nesten gjort overfor oss selv også. Du har ikke lov til å tyrannisere deg selv på den måten. I hvert fall bør du ikke la deg selv gjøre det.
De fleste mennesker kjenner nok til asymmetrien mellom vonde og gode opplevelser. For hvis du gjerne ønsker å gjøre noe, men hindrer deg selv i det på grunn av frykt, går du gjerne rundt og plager deg selv med angrende tanker lenge. Følelsene er voldsomme, de grublende tankene har ingen ende, og du kjefter på deg selv til det er umulig for deg å glemme synden du har begått.
En sjanse
Hvis du får til å gjennomføre noe du lenge har ønsket, mottar du en svimlende lykkefølelse i det øyeblikket det realiseres. Forhåpentligvis varer det ut dagen. Dagen etter er du kanskje fortsatt glad, men de voldsomme følelsene har roet seg betraktelig, og etter hvert er hendelsen bare et vagt minne som får deg til å trekke forsiktig på smilebåndene. Det føles godt, men også som en selvfølge. Frykten som var til stede før du gjennomførte det, og sjansen for at du skulle backe ut, er så godt som glemt. Du roser ikke deg selv lenger. Du glemmer å fortelle deg selv hvor flink du var. Du setter ikke lenger pris på din gode gjerning. Men du har i det minste fått fred med deg selv.
Fyll hvert sekund av livet ditt med intensitet og mening.
For hvis du ikke gjør det, vil du leve i tortur til du en vakker dag klarer å forstå at det ikke hjelper å angre på en forspilt sjanse. Når du sitter der (forhåpentligvis gammel) og skal fortelle andre om livet ditt, så kan du med hånden på hjertet si at du i hvert fall ikke gjorde for lite ut av livet.