Den farlige ensomheten

Ifølge Bild Zeitung skal piloten Andreas Lubitz i fjor ha sagt til sin daværende kjæreste at «alle en gang ville kjenne og huske navnet hans». Hun forsto ikke hva han mente med dette da han sa det, men nå vet vi alle at han fikk rett. Med tanke på hva han gjorde for å oppnå berømmelse, så virker uttalelsen både vanvittig og umenneskelig. Men den virker dessverre også skremmende kjent. For vi har hørt det før. Omtrent et halvt år før Anders Behring Breivik begikk sitt massedrap, så skrøt han til en «kjendis» han møtte på byen: «om ett år er jeg tre ganger mer kjent enn deg».

Og akkurat som i 2011 så virker det også nå som om den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg (1869–1941) har den beste analysen av det ufattelig fryktelige som har skjedd:

Man vill bli älskad, i brist därpå beundrad, i brist därpå fruktad, i brist därpå avskydd och föraktad. Man vill ingiva människorna någon slags känsla. Själen ryser för tomrummet och vill kontakt till vad pris som helst.

– Doktor Glas (1905).

I disse linjene viser Söderberg – med skremmende presisjon – hvordan den mest ufattelige grusomhet gradvis kan vokse ut av at vårt grunnleggende behov for menneskelig nærhet ikke blir møtt. Og mer enn psykiatriske diagnoser eller ideologiske overbevisninger tror jeg det uutholdelige tomrommet Söderberg her beskriver, kan være med på å forklare disse vanvittige handlingene: «Man vil bli älskad [..] i brist derpå avkydd och föraktad».

Men Söderbergs analyse er ubehagelig. For i motsetning til alvorlige psykiatriske diagnoser eller radikal ideologi så snakker Söderberg om noe de fleste av oss nok kan kjenne oss i alle fall litt igjen i. For kan vi ikke alle huske øyeblikk da vi har kjent oss ensomme, utilstrekkelige, ikke bra nok, ikke sett? Ikke respektert? Og kan vi ikke også i slike øyeblikk en og annen gang ha kjent på ønsket om å «vise dem»?

Kanskje trenger vi også å snakke litt om den «kjendis»-kulturen som har eksplodert de siste årene? En kultur der det noen ganger kan virke som det er viktigere å komme på TV enn å leve anstendige liv med respekt for hverandre? En kultur der vi kontinuerlig sammenligner oss med hverandre – og rangerer hverandre – ut fra statussymboler som jobb, leilighet, møbler, ferieturer og så videre? Og en kultur der altfor mange – kanskje delvis på grunn av slike sammenligninger og umulige krav om at alle skal være 110 % vellykkede – lever sine liv i det uutholdelige tomrommet uten virkelig menneskelig kontakt, et tomrom som kan gi næring til farlige drømmer om «storhet» og «handlinger som aldri vil glemmes»?

Anders Behring Breivik, piloten Andreas Lubitz og sikkert også en og annen fremmedkriger. Hvem blir den neste som begår massedrap for at alle skal huske navnet deres? Og er det noe vi kan gjøre – for i alle fall å minske risikoen for nok en gang å lese en slik nyhet som virker så skremmende kjent? Jeg vet ikke, men i dagene etter 22. juli 2011 husker jeg at jeg var litt ekstra høflig og åpen og opptatt av hvordan folk hadde det. Jeg smilte blant annet mer til fremmede på bussen. Og hvis Söderberg har rett i at slike grusomheter i all fall delvis vokser ut av det ensomme tomrommet, så virker noen ekstra smil – og litt mindre fokus på vellykkethet og status – faktisk som et rasjonelt selvforsvar. Det er kanskje alt jeg kan gjøre.