Jul er en fantastisk tid. En tid for tradisjoner, sies det, samtidig som fordums jul i liten grad reflekteres i det materielle statusjaget jula har blitt de seneste årene. Jul er en tid for glede og barnlige lyster. Historisk har man gavetradisjoner fra romersk tid, norrønt blot og germanske riter. I noen århundrer fikk feiringen en ferniss av kristendom og andre kontinentale skikker. Men jul slik vi kjenner jula er svært så moderne, og kun metaforisk og i brutt tradisjon koblet til de ritene vi så gjerne vil skulle være historisk forankret. I det siste har jula blitt rød fordi Coca-Cola-konsernet hyret minnet av en avdød biskop og senere katolsk helgen som sin goodwill-ambassadør. Det er en tid for gaver til barn med rosenrøde kinn og refleksjonen fra grønne glitrende tre i øynene. Det er samtidig en tid for irrasjonalitet. Vi svinger oss i kretsen, og neier og bukker.
Det er mange mysterier i psykologisk forskning. Vi er langt unna å ha kartlagt alle de evolverte tilpasningene som utgjør menneskets natur. Et av de største mysteriene er bevissthet. Vi vet bevissthet finnes, vi antar at det er dyrt i drift, men samtidig er bevissthet et resultat av og opprettholdt av evolusjonsprosessen. Men vi vet ikke hvorfor. Vi vet ikke hva bevissthetens funksjon er. Faktisk vet vi så lite om bevissthet at det er nærmest umulig å forske på vitenskapelig.
Da er det lettere å forholde seg til andre mentale mekanismer. Selv om de også kan være mystiske. For eksempel de evolverte tilpasningene som ligger til grunn for adaptiv irrasjonalitet. Dette er noe som mange ser på som paradoksalt. Hvordan kan irrasjonalitet være adaptivt? Vel, det første poenget er kanskje at vi aldri evolverte for å være rasjonelle. Perfekt rasjonalitet er ikke adaptivt i seg selv. Vi evolverte fordi de genene som danner vår natur, var de som reproduserte med større sannsynlighet i vår arts fortidige miljø enn konkurrerende gener. Slik evolverte frykt for edderkopper, og gjør oss redd disse åttebente skapningene, på tross av at de fleste vi omgås i dag, er ufarlige. Slik evolverte forelskelse, som gjør at vi alle, sukk, forelsker oss i verdens skjønneste. Slik evolverte vår tro på at håp kan endre fremtiden, fordi de som håpet og handlet, utkonkurrerte de som ikke håpet og dermed ikke trodde på handling.
En form for irrasjonalitet som er mer fascinerende enn nesten alle andre, er religiøsitet. Jeg er ateist, ikke anti-teist. Så jeg blir litt brydd av biologen og forfatteren Richard Dawkins og hans like i religionsdebatter, selv om jeg nok i det store og hele er enig i at de sannsynligvis har rett. Det er bare at de er så fanatisk opptatt av å ha fundamentalistisk rett at det tipper litt over. Men det betyr ikke at jeg er normal. Det er langt mer normalt å tro.
Tro og viten
Slik er det fascinerende med julas mysterium. Ett barn er sannsynligvis født i Bethlehem. Tusenvis av barn, både palestinske og jødiske, har blitt født i Bethlehem i mange tusen år. I den grad dette spesifikke barnet ble født er det veldig usikkert at noen av historiene om dette barnet stemmer med virkeligheten. Faktisk er det like greit å spørre om hvilken av de forskjellige beskrevne Jesusene som skulle ha eksistert, gitt alle de forskjellige versjonene. De som vet dette best, skulle man tro, er minst opptatt av det, og de er langt ifra opptatt av å fortelle andre om det. Det ville kanskje svekke folks tro, tenker de kanskje. Jeg tror ikke det.
Mens er vi i gang med slikt som hvorvidt det er noe historisk grunnlag for tro: Isrealittene var sannsynligvis ikke i Egypt som slaver. Dermed kan de ikke ha flyktet fra fangenskap, beskyttet av landeplager, som beskrevet. Noe som er problematisk for steintavlene med bud. Men folk er ikke så opptatt av sannhet. Eller sannsynlighet. Det er derfor vår enorme evne til å tro er fascinerende og mystisk i seg selv.
Vi overbevises, også kliniske psykologer, heller av en god anekdote, en god historie, enn av vitenskapelig bevis. Jeg formidler langt mer effektivt om jeg forteller om hvordan én pasient ble bra, enn om jeg drar frem en studie som viser at behandlingen sannsynligvis er effektiv for grupper av pasienter. Vi ser sammenhenger som ikke finnes, for eksempel sammenhenger mellom håp og oppfyllelse av håpet. Vi er samtidig generelt ute av stand til å reflektere over hvordan tredjevariabler kan påvirke korrelasjoner (det er samvarians mellom drukning og bikinibruk og isspising, men verken bikinier eller isspising er årsaken til drukningene – alle atferdene skyldes at varmen fører til kjølende atferd, inkludert økt lek i vann). Utenfor metodeundervisningen. Selv i vitenskapelige artikler. Hele poenget med å oppfinne forskningsmetode er å hindre vår begrensede rasjonalitet i å anta ting som ikke er sant. Hele poenget med at alternativ-, snåsakaill- og englebransjen unngår vitenskap, er at de er redde for at det ville være ødeleggende for kundegrunnlaget. Det er langt ifra sikkert. Det er nok flere prester som vet hvor usannsynlig det de preker om er, enn folk flest. Men folk søker ikke sannhet og sannsynlighet. Mange av kundene til engleskoler, spåmenn og alternativt «behandlende» vet at det de kjøper, ikke er vitenskapelig bevist. De velger å tro og handle, likevel.
Det føles sant når vi håper og handler, og det vi ønsker, skjer. Vi har alle et snev av tanke-hendelsesfusjon, slik som folk som lider av tvangstanker har, når de frykter at det de tenker på, skal skje. Det gjør Yahtzee mer morsomt i jula. Vi forsøker å tenke og håpe oss frem til at terningene skal sprette og trille frem til det vi trenger. Og med et eklatant brudd på fair play prinsippene for Yahtzee håper vi at motspillere ikke skal trille de resultatene som de trenger. Som evolusjonspsykolog Leda Cosmides viste i sin klassiske forskning, det er mulig å fjerne bekreftelsesfeilslutningen vår. Det er det Karl Popper også ønsket at vitenskap skulle gjøre med falsifiseringsprinsippet. Men de fleste opprettholder bekreftelsesfeilslutningen som modus operandi. Det er sant fordi vi synes det er sant. Fordi vi føler det er sant. Mener det er sant. Tror det. Ikke fordi forskning, enten historisk eller psykologisk eller medisinsk, viser at det er sant.
3500 guder
Det er selvsagt spennende at folk tror på så mye rart. Det er et mysterium at folk tror på mysterier. Men det skiller jo svært lite mellom de som tror og oss som ikke tror. Det som er typisk, er jo heller at folk ikke tror på de fleste overnaturlige ting. Det er med på å gjøre dette enda mer spennende. Hvorfor avviser vi alle sammen nesten absolutt alle overnaturlige fenomen og ideer? De fleste tror bare på ett eller noen få overnaturlige fenomener. Med andre ord: En ateist er en som avviser alle overnaturlige fenomener, en troende er en som avviser alle andre overnaturlige med unntak av ett. Og det er jo vanskelig å hevde at det ikke er litt tilfeldig hva man da velger å tro på. De færreste endrer religion. De fleste tror på det de andre i gruppen tror på. Gitt at det har vært minst 3500 guder gjennom historien, er det jo rart om man tilfeldigvis skulle bli født inn i gruppen som tror på den ene sanne.
For all del. Vi trenger en fest midt på vinteren. Et blot.
Åh, jul med din glede. For all del. Vi trenger en fest midt på vinteren. Et blot. Det er ellers så mørkt og kaldt. Så får vi som hører at et barn man dikter myter om ble født i Bethlehem, synge med, mens vi tenker at det er humbug. Og så får vi forske videre på hvorfor mennesker er så flinke til å tro på det usannsynlige etter at vi har fordøyd den tradisjonsrike julematen – som kalkun.
Kilder
Finkelstein, I. & Silberman, N. A. (2001). The bible unearthed. Archaeology’s new vision of ancient Israel and the origin of its sacred texts. New York: Free Press.
Kennair, L. E. O. (2004). Tvangstanker. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
Kennair, L. E. O. (2014). Født til å bli sånn. Minerva, 90(4), 65–69.
Kennair, L. E. O. & Dyrendal, A. (2013). Om religion fra et evolusjonspsykologisk perspektiv. Impuls: Tidsskrift for psykologi, 66(1), 62–69.
Kurzban, R. & Christner, J. (2011). Are supernatural beliefs commitment devices for intergroup conflict? I J. P. Forgas, A. W. Kruglanski & K. D. Williams (red.), The psychology of social conflict and aggression (s. 285–299). New York: Psychology Press.