Hvor sjenerøs er det rasjonelt å være?

Å være en kritisk tenker innebærer gjerne å forsøke å rette seg etter fornuftsbaserte prinsipper, særlig i situasjoner hvor utfallet av tenkningen har stor betydning for oss selv eller andre. Vi anser slike prinsipper som normative – som regler det er verdt å følge når vi ønsker et best mulig resultat. Psykologisk forskning har gitt oss et mangfold av eksempler på hvordan slutningene, beregningene og valgene våre ofte avviker fra prinsipper i logikk, sannsynlighetsregning og beslutningsteori. Vår hang til å avvike fra dem regner vi ofte for å være problematisk – fornuftsstridig eller «irrasjonell».

Ved nærmere ettertanke (og i et større perspektiv) kan vanskene med å rette oss etter noen av disse normene enkelte ganger virke både fornuftige og framsynte. Et spesielt tydelig eksempel finner vi i det såkalte ultimatumspillet. I ultimatumspillet er situasjonen den at vi har to aktører, la oss kalle dem Louis og Pierre, og en sum penger, la oss si 100 livres (franske sølvmynter i bruk fram til 1795). De to må enes om en fordeling av rikdommen. Louis er privilegert, og har i oppgave å foreslå en fordeling av pengesummen. Reglene sier videre at Pierre må enten godta fordelingen eller avvise den. Hvis han godtar den, så utbetales summen til aktørene i tråd med Louis´ foreslåtte fordeling, og spillet er over. Hvis han derimot avviser den, så får begge aktørene et på forhånd fastsatt beløp, i de fleste oppsett 0, og spillet er over. Hva bør Louis og Pierre gjøre? Hvordan skal rasjonelle spillere oppføre seg?

I teorien bør Louis foreslå et så høyt beløp som mulig til seg selv, og et så lavt beløp som mulig til Pierre, altså henholdsvis 99 og 1 livres (vi later som om livren er udelelig). Selv om det kan virke blodig urettferdig, så har Pierre mest å vinne på å godta denne fordelingen. Gjør han det, vil han innkassere 1 livre, og kan kjøpe seg en kake. Gjør han det ikke, vil han stå igjen med ingenting. Han har altså valget mellom 1 livre og ingenting, og da er det temmelig opplagt hva han bør gå for.

På begynnelsen av 1980-tallet arrangerte Werner Güth og kolleger ved Universitetet i Köln det første laboratorie­eksperimentet som iscenesatte ultimatumspill mellom lys levende mennesker som spilte om ekte penger. I den nå klassiske studien ble deltakerne tilfeldig fordelt til to grupper. Den ene gruppen bestod av fordelere (slike som Louis i eksempelet over), mens den andre gruppen bestod av respondenter (som Pierre). Alle deltakerne satt på pulter i et stort rom, fordelerne på den ene siden og respondentene på den andre. Par av motspillere ble trukket tilfeldig fra de to gruppene for hvert spill, og ingen av spillerne visste hvem av de mange potensielle motspillerne de faktisk spilte mot. Fordelerne skrev sine delingsforslag ned på hvert sitt skjema, som forsøkslederne så samlet inn, «stokket» og delte ut til respondentene.

Kunsten å unngå straff

Det er mange spennende resultater i disse studiene, men spesielt interessant i denne sammenhengen er to funn:

1. De spillerne som ble tildelt fordeler-rollen, foreslår praktisk talt aldri den mest ekstreme skjevfordelingen. Ganske så ofte foreslår de en 50/50-fordeling eller noe som er nokså nært.
2. De spillerne som har respondent-rollen, avviser noen ganger fordelernes forslag, selv om det fører til at de ender opp med ingenting istedenfor noe. Avvisningene kommer når fordelerens forslag avviker særlig mye fra en jevn fordeling. Lignende resultater er vanlige i lignende oppsett.

Hva foregår her? Vi behøver ikke grave særlig dypt i vårt folkespsykologiske forklaringsrepertoar for å komme på noe som kan passe. (Folkepsykologi referer til våre naive teorier om hvordan tanker, følelser og motiver forklarer egen og andres atferd.) Fordelerne tenker kanskje at det ville være litt sjofelt å forsøke å stikke av gårde med hele potten selv, og at motspilleren også fortjener en rimelig andel. Det er den koselige varianten: Vi er altruistiske og handler rettferdig, selv om vi kunne fordelt oss selv rikere på andres bekostning.

Alternativt kan det jo tenkes at fordelerne bruker sin egen psykologiske intuisjon til å tenke seg fram til at respondenten nok kan bli sur hvis hun blir forsøkt avspist med for lite, og at det derfor er lurt å «safe» seg fram til en brukbar gevinst ved å ofre litt for å tilfredsstille motspilleren. Et tredje funn fra Güths studie, som kanskje bidrar til å styrke akkurat denne forklaringen, er at fordelerne ser ut til å bli en tanke mer egoistiske etter hvert som de får erfaring med spillet. Det er som om de tenker at «Forrige gang innkasserte jeg på en 55–45-fordeling i egen favør. Jeg tror jammen jeg skal se om jeg kan tøye strikken til 60–40.» Det er en ikke fullt så koselig variant: Vi oppfører oss greit for å unngå straffereaksjoner, men vi tar gjerne mer av kaka hvis vi tror vi kan slippe unna med det.

Respondentenes situasjon er det lett å leve seg inn i: Klart vi blir sure når noen tilbyr oss smuler og forventer at vi skal takke pent ja. Kanskje er det såret stolthet, kanskje er det trass, og kanskje er det litt hevngjerrighet. Kanskje er det til og med et forsøk på ta ansvar for å oppdra fordeleren litt.

Hva det enn er med oss både som fordelere og respondenter – om motivene våre er noble eller nedrige – så er det vi gjør, i snever forstand irrasjonelt: Hvis målet er å utløse maksimal egengevinst, så lønner det seg for de med fordelingsmakt å fordele skjevt, og for de som må ta stilling til forslagene å takke ja til hver lille slant de får.

Økologisk rasjonalitet

De enkle, folkepsykologiske forklaringene som jeg skisserte over, gir en slags mening for de fleste av oss, men er kanskje i lengden litt utilfredsstillende. Hvis det er slike tanker og følelser som ligger bak valgene, hvor stammer de så fra? I forskningslitteraturen suppleres folkepsykologien av et mangfold ulike hypoteser og teorier. Dessverre later det per i dag til å være liten enighet om hvordan vi best skal forstå vår tilsynelatende irrasjonelle sjenerøsitet og fornuftsstridige trass.

Ett interessant spor, med forgreninger til psykologifaget, er knyttet til ideen om at vi i eksperimentelle oppsett à la Güths ikke helt klarer å ta inn over oss at spillet avsluttes etter en enkelt interaksjon. Våre psykologiske systemer har utviklet seg i miljøer hvor vi ofte samhandler med de samme individene gang på gang, og hvor informasjon om hvordan folk ter seg i slike samhandlinger, er tilgjengelig. Det kan prege hvordan vi tenker, selv om situasjonen der og da er av en annen karakter. Det er interessant å merke seg at i en velkjent computer­simulering av ultimatumspillet, beskrevet i tidsskriftet Science i 2000, viste Martin Nowak og kolleger at under slike betingelser kan strategier i retning av rettferdighet over tid utkonkurrere de mer snevert rasjonelle.

Som vi har sett flere ganger i denne spalten, så er vi ofte lite villige til å tenke oss grundig om hvis magefølelsen først drar oss i retning av en konklusjon eller handling. Vi baserer oss heller på enkle heuristikker eller tommelfingerregler enn å bruke krefter på nitid overveielse med usikker gevinst. Det kan føre galt av sted i noen situasjoner. Men under andre forhold – kanskje slike som virket på oss i brorparten av vår evolusjonshistorie – så kan billige, magefølelsesbaserte strategier fungere brukbart. De er, som tilhengerne av slik tankegang ville si, økologisk rasjonelle.

I samfunn og sosiale grupper vil spørsmål om fordelingen av felles ressurser neppe noen gang bli uaktuelle. Uansett hva den mest fullstendige forklaringen på valgene våre i ultimatumspillet måtte være, så viser funnene (både fra ultimatumspillet og en rekke andre slike forhandlings­situasjoner) én ting: Vi er slett ikke bare egennyttige grafsere eller krypere. Vi handler ofte på måter som kan beskrives som rettferdige, sjenerøse, stolte og sosiale. Det er kanskje irrasjonelt, og kanskje er det bra.

Kilder

Forber, P. & Smead, R. (2014). The evolution of fairness through spite. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences, 281(1780). doi: 10.1098/rspb.2013.2439/.

Güth, W., Schmittberger, R. & Schwarze, B. (1982). An experimental analysis of ultimatum bargaining. Journal of Economic Behavior & Organization, 3(4), 367–388. doi: 10.1016/0167-2681(82)90011-7.

Hertwig, R. & Herzog, S. M. (2009). Fast and frugal heuristics: Tools of social rationality. Social Cognition, 27(5), 661–698. doi: 10.1521/soco.2009.27.5.661.

Nowak, M. A., Page, K. M. & Sigmund, K. (2000). Fairness versus reason in the ultimatum game. Science, 289(5485), 1773–1775. doi: 10.1126/science.289.5485.1773.