Han har ved flere anledninger kjent hvordan pur lykke har blitt snudd til ren smerte og fortvilelse på sekunder. Altfor mange ganger har den sorte ravnen dukket opp, hvorpå den sorte damen senere har kommet og stukket av med det som holder tilværelsen hans oppe.
Slik er det også med livet. Det som én gang representerte trygghet og lykke, kan bli snudd på hodet av smertefulle hendelser. Livet serverer oss urett, tap, sorg og vonde følelser, opplevelser vi ikke ønsker å møte igjen. Derfor gjør vi en avtale med oss selv om å finne en løsning på hvordan vi aldri setter oss i samme situasjon igjen. Vi bruker intellektet vårt, det som har gitt oss ild, vaksiner og folk på månen, men som likevel kommer til kort når vi skal løse gåten om hvordan vi kan unngå at ubehag blir vekket inni oss. Kampen for å unngå smertefulle opplevelser gjør at mye av energien vår går med til nettopp dette, og vi går glipp av det som skjer rundt oss.
Kontroll og unnvikelse
Skrues største frykt er å oppleve at lykketiøringen en dag er borte; at han igjen skal kjenne panikken bre seg inni ham. For å opprettholde kontroll opplever Skrue at han ikke kan stole på andre enn seg selv. Han er nødt til å klekke ut en masterplan for å beholde grepet om tiøringen. Han har barrikadert seg i pengebingen, og det er lenge siden han har snakket med Donald og trillingene. Selv ikke Frøken Vable har lyktes i å komme i kontakt med han.
Kampen for å opprettholde kontroll og å unngå indre ubehag har oftest en pris: Vi bruker store deler av tiden på å løse floken inni oss selv, og går glipp av relasjoner og opplevelser som kunne gjort livet vårt rikere. Det føles ikke riktig å gi slipp på kampen om lykketiøringen; redselen for å miste den er for sterk – så sterk at en kan gå glipp av det en egentlig ønsket med livet.
I dyp konsentrasjon har Skrue gått i sirkel rundt monteren hvor tiøringen står, mens den geniale planen har latt vente på seg. Litt etter litt danner det seg en liten bekymringssti i gulvet rundt tiøringen. Denne stien fremstår som et synlig bevis på Skrues befatning med grubling og urolighet. Mens Skrue fortsetter bekymringsmarsjen, utvikler stien seg til å bli nærmest en vollgrav; ja, ringen blir etter hvert så dyp at Skrue ikke klarer å se opp fra bunnen av bekymringssirkelen. Det er da Magica ser sitt snitt til å komme på visitt. Hun flyr inn på sopelimen og knabber tiøringen foran øynene på ham. Hun forlater åstedet, og Skrue forblir igjen, fanget i sin egen bekymringssirkel.
La oss gå en tur i hjerneskogen
Historiene om Skrue og Magica fra Tryll er gode eksempler på hvordan vi alle ofte, i redselen for å bli truffet i hjertet av vonde følelser og for å møte smertefull motgang, forsøker å unngå vonde følelser eller at vonde ting skjer.
Jo oftere vi går i disse stiene, dess enklere blir det å ty til dem. De gjør seg dypere og dypere i landskapet og blir etter hvert en stor motorveg. Problemet er bare at heller ikke motorvegen nødvendigvis leder dit du vil. Fra stien kunne du få med deg det som skjedde rundt deg, mens på motorvegen farer alle andre opplevelser forbi.
Ikke overraskende er dette noe mange terapiformer befatter seg med, blant annet nye former for kognitiv terapi og mindfulness-basert terapi. I metakognitiv terapi kalles denne motorvegen KOS (kognitivt oppmerksomhetssyndrom). På motorvegen er det meste du gjør, automatisert, og slik er det også med bekymringsprosessene. I terapi hender det at pasientene lurer på hva de egentlig gjør ute på motorvegen. Terapien blir da først et forsøk på å undersøke hvilke tanker de har om motorvegen. For noen oppleves motorvegen som viktig å ha der, de tror at den en gang vil føre frem til en ønsket destinasjon. For andre oppleves motorvegen som direkte truende.
Noen råd
Det hjelper å anerkjenne at motorvegen er der, og så bli bevisst på hva som fører en inn på vegen. Ved å trene oppmerksomheten kan en bli bedre på å bygge et eget deselerasjonsfelt, eller fartsreduksjonsfelt, for å senke farten på motorvegstankene – og lage egnede avstikkere fra vegen. En kan også bli bedre til å sette ned fartsgrensen på motorvegen. Etter hvert kan en også øve på å la vegen få lov til å være der, mens en igjen begynner å tråkke nye stier. På nye ukjente stier erkjenner en som oftest at ukjente farer kan lure. På motorvegen er veien kjent, men betongen er grå og dominerende, og reklameskiltene lover billig lykke. Stien lover ingen billig lykke, men en kan sette seg ned, ta seg en pause, se ut over det landskapet en har beveget seg over, klappe seg selv på skulderen og etter hvert fortsette ferden.
Tiøringen er Skrues symbol på det som engang var lykke – og som siden har ført til evig bekymring.
Her er to enkle øvelser i nysgjerrig tilstedeværelse:
- Sett deg ned i parken eller ved en travel handlegate. Lytt til det mylderet av lyder som sanseapparatet ditt fanger opp. Forsøk å rette oppmerksomheten din direkte mot enkelte lyder. Skift oppmerksomhetsfokuset ditt fra inntrykk til inntrykk i cirka ti minutter før du igjen forsøker å lytte til alle lydene samtidig.
- På vei hjem fra jobb, skole eller på en helt vanlig gåtur i vante omgivelser: forsøk på de omgivelsene du har rundt deg som om det skulle være første gang du er i området. Se om du kan gjøre nye oppdagelser i de vante omgivelsene dine. Kanskje er det vante inntrykk som du tidligere har glemt, eller som du alltid bare har latt passere uten at du har rettet oppmerksomheten din mot det? Nysgjerrig tilstedeværelse bidrar til nyoppdagelser i hverdagens ellers automatiserte gang.