Et godt kollegafellesskap, der vi oppmerksomt støtter hverandre og oppfordrer til egenomsorg, er ofte avgjørende. Slitasjefaktoren tilsier likevel at arbeidsplassene har behov for et helhetlig program for personalomsorg på arbeidsplassen. Et program som i tillegg til det spontane og uorganiserte omfatter organisert personalstøtte, med bevisst omsorgslederskap og kontinuerlig veiledningstilbud.
Det er tungt å tåle andres fortvilelse og dype smerte og samtidig oppleve egen hjelpeløshet. Dette må det være forståelse for på arbeidsstedet. Personalansvaret, ivaretakelsen av ansvaret for de ansatte, tilsier avlastende samtaler i etterkant av krevende oppdrag. I tillegg til den viktige samtalen mellom dem som har vært sammen om oppdraget, skal det som har skjedd, vies oppmerksomhet fra lederen og fra staben av medarbeidere eller også fra annet støttepersonell som står til disposisjon. Vi som skal ivareta andre, må være gode til å ivareta oss selv. Vi forventer at arbeidsplassen vår legger til rette for dette og lager rutiner for god personalomsorg.
Innsatsleder i Oslo politidistrikt, Arve Røtterud (2013), sier her noe om sin egen rolle i politidistriktets personalomsorg og noe om økt vektlegging av ivaretakelse av personell gjennom de senere årene:
For oss i politiets ordenstjeneste ivaretas den daglige personalomsorgen i linjen, det vil si ved divisjonslederen ved hvert tjenestested. Innsatslederen trer inn og leder avlastningsarbeidet etter tyngre oppdrag vi har stått sammen om i politidistriktet. I tillegg er jeg opptatt av at arbeidet med personalstøtte gis en kvalitetssikring. Jeg følger med på aktuelle oppdrag og tar kontakt med divisjonsleder for å forhøre meg eller gi et tips om å vise patruljen oppmerksomhet. Eller jeg tar direkte kontakt med dem det gjelder, hører hvordan det står til, og avtaler eventuelt et møte hvor de kan snakke om oppdraget på tampen av vakten. En får ganske god teft etter hvert, hører fort at alt ikke nødvendigvis er så greit. Man bør få landet tingene før en skal ut på nye oppdrag. Det er 18 år siden jeg begynte i politiet. Jeg var ung og hadde ikke sett mange døde mennesker akkurat. Divisjonsleder hadde gjerne reist hjem når tjenesten var over. Jeg kjørte patrulje og var singel. Kom hjem til meg selv og hadde mye å tenke på. Det er heldigvis annerledes i dag. Kunnskap og holdninger har endret seg mye på disse årene.
Den svenske politirapporten om traumatiske opplevelser i tjenesten viste at de opplevelsene som ble rapportert som belastende, ofte kunne tilbakeføres til begynnelsen av yrkeskarrieren til den enkelte tjenestemannen (Karlsson & Christiansson, 1999). Det er den første konfrontasjonen med en traumatisk hendelse som oppleves sterkest, og som bevares tydeligst i hukommelsen. Sammenliknet med liknende hendelser senere i tjenesten var det de tidligste hendelsene som hadde berørt dem mest.
Viktige første år
I en undersøkelse om terapeuters profesjonelle utvikling (Rønnestad & Skovholt, 1999) er ett av funnene at de første årene etter endt utdannelse fremstår som den vanskeligste perioden i terapeuters faglige liv. Forfatterne peker på behovet for en veiledning som fokuserer på rollestress og for betydningen av realistiske forventninger til arbeidet. Selv om det er ulike fag og store forskjeller mellom politirollen og terapeutrollen, er det grunn til å tro at det finnes fellesnevnere ved overgangen fra studier til yrkesaktivt liv. Det kan være utfordringene ved det å utvikle selvforståelse i yrkesrollen og en profesjonell kompetanse som kan brukes i møte med krav og forventninger.
Vi kan oppleve forventningspress utenfra, fra dem vi skal betjene, eller fra institusjonen eller etaten vi representerer, fra nærmeste leder og samtidig et ikke mindre press innenfra, om selv å gjøre god jobb. For ved overgangen fra utdannelse til yrke vil også omstendigheter ved den enkelte arbeidsplassen og hos den personen som skal gjennomføre overgangen, gjøre seg gjeldende (Skår, 2011). Selv med kunnskap om tærende krysspress kan vi streve med å omdanne innsikten til ivaretakende praksis. Arbeidet former oss – hvordan vil belastningene prege oss?
Allment betraktet, livet setter spor. Et furet ansikt, den gamles bøyde rygg – linjer endres og røper alder og levd liv. En obduksjon går annerledes tett på og informerer de innviede. Organer måles og veies, kroppens væsker analyseres. Funnene forteller patologen om et liv med eller uten rusmidler, forteller om døden inntraff ved drukning, eller om vedkommende allerede var død da lungene ble fylt av vann. På et åsted kan kriminalteknikeren finne spor som motsier den siktedes forklaring om at han aldri har vært i nærheten av åstedet. Fingeravtrykket i blod eller andre biologiske spor er tause vitner som ofte gir avgjørende vitnemål i kriminalsaker. En medisinsk undersøkelse kan påvise skader forenlig med henging. Han ble funnet hengt, dokumentert ved fotografier og det vedlagte nylontauet. Viktig dokumentasjon for saken og slik sett også for de pårørende, men sjelden svar på deres fortvilte spørsmål om hva som kunne ha tilskyndet den fatale handlingen.
Finnes det spor etter hva vi har vært opptatt av i arbeidet vårt, hva vi brant for eller fryktet? Forfatteren Peter Seeberg lar novellen «Den anatomiske tegning» være en leges følgebrev til sin egen donasjonserklæring (Seeberg, 1990). Brevet er stilet til det medisinske fakultet og kommunehospitalet i Århus. Legen ber sine kolleger se godt etter når de skjærer ham opp, om det har satt spor det han har opplevd i livet. Eller også om det har satt spor det han ikke har opplevd, men fryktet. Han beskriver det de skal se etter, ber dem gjøre grundige undersøkelser og sier til slutt:
Se i mine øjne, led ikke efter mig, men undersøk med de instrumenter, der står til rådighed, om der ikke står en lille skare af mennesker afbildet derinde, dem jeg ikke har kunnet glemme.
Mennesker vi ikke har kunnet glemme, er mennesker vi delte gleder og sorger med, eller mennesker vi på ulike vis ble sterkt berørt av. Med åpne sanser fanget vi inntrykk i arbeidet, sorterte og vurderte. Noen ganger fanget inntrykkene oss, som når vi med åpent blikk ble eksponert for noe vi gjerne skulle ha blendet av for. Det kan ha vært uvanlig sterke sanseinntrykk vi fikk se, høre, lukte og berøre. Det kan ha vært noe i situasjonen som ga gjenkjennelse og brakte ulykken nær vårt liv, noe hverdagslig, kanskje – noen klær, en leke. Eller det at den omkomne var på samme alder som en av våre nærmeste, gjorde oss mer sårbare for nettopp dette oppdraget. Også frykt for det vi så for oss kunne skje, men som ikke skjedde, truet med å sette spor i oss.
Vern i en krevende rolle
Meddelelse om brå død bringer fortvilelse og sorg. Vi skaper ikke fortvilelsen. Informasjonen de pårørende trenger, er fortvilende Ved dødsbudet rommer hjelperrollen lite av det å ordne opp i noe for noen. Vi utfordres til å gi tydelig beskjed om hva som har skjedd, på en var og oppmerksom måte. Vi skal bekrefte tapet og møte dem i den situasjonen som er oppstått ved tapet, lydhøre for deres fortvilelse og smerte. Slik står vi nær de rammede, i en finstemt balanse, der vi samtidig holder nødvendig distanse. Vi bringer dem den vanskelige virkeligheten, kjenner med oss selv at tapet er stort, og gir dem vår bekreftelse på det.
Budbringer- og støtterollen er krevende. Blir vi tykkhudete og kyniske av å forsvare oss mot minner, eller blir vi snarere ømskinnet, med sår som stadig går opp? Det kan oppleves svært meningsfylt å bistå. Arbeidet med kriserammede kan like fullt bli belastende og gi stressreaksjoner. Dette er normale menneskelige reaksjoner som det finnes kyndig samtalehjelp for. Utbrenthet i jobben defineres gjerne som en «respons på yrkesmessig eksponering for krevende situasjoner som inneholder psykisk belastning og mangelfull støtte» (Thoresen, 2007). Lang tids arbeid med rammede uten tilstrekkelig vern i en balansert distanse kan føre til en overeksponering.
Overbelastning må forebygges. Sjansen er stor for at vi vokser personlig og profesjonelt på å stå i det vanskelige. At vi utvikler oss, formes og preges i god forstand. Flere faktorer bidrar til det. Det er vern i forberedelsene vi får gjort før den enkelte oppgaven. Det er beskyttelse i et godt og støttende arbeidsfellesskap med felles forståelse av oppgaven. Og det gir god motvekt til den følelsesmessige belastningen at vi ser arbeidets mål og mening, ser hvor viktig det var at vi kom og var der hos dem med informasjon og støtte.
Arbeidsmiljøet må gi rom for å reise spørsmål om påkjenninger, om hva som påvirker eller setter spor. Det er en forsømmelse om overbelastning ikke er et tema på arbeidsplasser der det arbeides med mennesker som har lidt store tap. Rammes vi av overbelastninger i arbeidet, er det i utgangspunktet et arbeidsplassproblem. I arbeidet med å verne arbeidstakerne trenger arbeidsplassen stadig å ha fokus på hvilke oppgaver som kan være særlig belastende nettopp hos dem. Det reiser spørsmål om organiseringen og tilretteleggingen av arbeidet. At den enkelte kollega belastes, utfordrer selvfølgelig også oss som kollegium til å se hverandre og engasjere oss i fellesskapet. Dessuten utfordres vi til egenomsorg gjennom å ta del i arbeidsplassens veiledningstilbud. Det er en grunnleggende erkjennelse at det vi blir oss bevisst, kan vi ta tak i og gjøre noe med. Det vi ikke klarer å forholde oss til, gjør noe med oss.
Undersøkelsen av mestring og stress hos innsatspersonell og journalister mobilisert til tsunamikatastrofen presenterer erfaringer fra et bredt spekter med fag og funksjoner (Thoresen, 2007). Her inkluderes erfaringer fra ansatte i reiseselskap, forsikringsselskap, prester, tannleger og mange flere. I arbeidet har de alle hatt kontakt med pårørende og overlevende eller med dem som omkom i katastrofen. Her vises det kort til hva undersøkelsen påpeker som viktige faktorer i forebygging av belastninger og som vern i det utsatte arbeidet. Rik på erfaring i avlastningsarbeid og kreativ i forslagene til ivaretakelse er Susanne Bang (2003) i boka «Rørt, rammet og rystet: Faglig vekst gjennom veiledning».
For det forebyggende arbeidet vil fire faktorer være avgjørende (Thoresen, 2007):
- Forberedelse før oppdrag
- Klare mål for arbeidet
- Støtte fra kollegaer under oppdrag
- Sosial støtte etter oppdrag
Grunnleggende vern er det også i:
- Utdannelse, trening og erfaring
- God organisering av arbeidet med støtte og tilstrekkelig hvile
- Anerkjennelse for innsatsen etter avsluttet oppdrag
Sett i et helse, miljø og sikkerhet-perspektiv kom hun som en verneengel. En god venn og kollega hadde kjøpt en plakat av Hugo Simbergs maleri «Såret engel», som jeg fikk ved oppstart i ny jobb. Det er gjengitt på bokens forside. Jeg så flyktig på bildet – hvem bærer, hvem blir båret?
SÅRET ENGEL: Hugo Simbergs maleri Såret engel ble i 2006 kåret til Finlands «nasjonalmaleri». Foto: Hannu Aaltonen.
Vi kan, ved å lese om kunstverket, se det i lys av engleskikkelsens betydning innenfor symbolismen i malerkunsten i Europa rundt år 1900. Det ville gitt en kunsthistorisk synsvinkel. Kan vi ane et gudsbilde i bildet, Gud skjult til stede der vi bærer og blir båret? Måten maleren svarte kunstkritikerne på, er befriende. Vi kan la bildet «Såret engel» invitere til samtaler om krevende sider ved hjelperrollen. Fløy hun for høyt, i overmot, eller for lavt, som redningshelikopteret? Med dødsbudet kommer vi med opplysninger som snur opp ned på tilværelsen til folk. Det setter oss i en maktposisjon overfor de etterlatte, en posisjon vi selv ofte opplever som avmakt. Hjelperne deler de rammedes livsvilkår – sårbare, utlevert til hverandre.
Den bakerste av guttene ser mot oss, betrakterne. Bærer han likegyldig, mekanisk? Eller er blikket hans fylt av stundens alvor – sorgtungt, sint, skyldbetynget eller stolt – konsentrert om sitt viktige oppdrag? Det kommer an på, som vi sier, eller «sannheten bor i betrakterens øye». Jeg ser bildet, opplever det. Vi øyner nye innsikter, fra hver vår kant.
Bilder som åpner for forståelse
Gjennom en annen forståelsesramme kan jeg se bildet i nytt lys. Bevisstheten om at vi tolker og tillegger sanseinntrykk mening, gir oss et materiale med muligheter til selvforståelse og selverkjennelse. I en veiledningsgruppe hadde vi samlet oppmerksomheten mot ett av bildene som hang i rommet vi satt i, et fotografi av en liten barneneve som griper fast i en av fingrene i et gammelt menneskes hånd. Flere kommenterte bildet, som de syntes uttrykte samhørighet, trygghet og tillit. Inntil en gruppedeltaker spurte om vi ikke så at det var et overgrepsbilde.
Han brøt selv stillheten som fulgte, med å si at det var mye for ham nå, alvorlige saker han ikke syntes han fikk gjort nok med. Han hadde lurt på om tiden var inne til å skifte saksfelt. Bildene i språket ligger klar til bruk i samtalen. Når vi skal si noe om opplevelsen av overbelastninger i arbeidet, benytter vi i stedet for de psykologiske fagtermene ofte mer folkelige uttrykk som «gått på en smell» eller «møtt veggen». Slitasjen på disse uttrykkene gjør nye metaforer kjærkomne. Best er de som spontant oppstår i en samtale, unnfanget til bruk i den konkrete situasjonen.
Vi tar bilder i øyesyn, vi velger synsvinkler og kan overveie tolkningsmåter, som i et galleri. Yrkeslivets aller vanskeligste bilder kommer kastet på oss som om de var ferdigtolket, fulle av den andres traumer, trusler og tap – eller også med gjenklang i tapsopplevelser, trusselsituasjoner og rystelser vi bærer med oss selv. Sjokkinntrykk kan gi gjenopplevelse av hendelsen, som om den hendte på nytt, eller også føre til unngåelse av alt som minner om den, eller arte seg som kroppslig uro og skvettenhet.
Ved ekstraordinære belastninger eller når vi har reaksjoner som snarere tiltar i styrke enn avtar, trenger arbeidsplassens bedriftshelsetjeneste tilgang på klinisk erfaring og ekspertkunnskap. Og i tillegg til opplæringsarbeid med trening på spesielt vanskelige oppgaver, forberedelser før eller underveis mot det enkelte oppdraget og avlastningssamtaler etter innsatsen vil man være tjent med et fortløpende veiledningsarbeid.
Kriminalvakten ved Oslo politidistrikt har i en årrekke arbeidet med samtalegrupper eller refleksjonsgrupper, som et supplement til personalomsorgstiltakene nevnt ovenfor. Vaktlagene som arbeider med straksetterforskning av brå dødsfall og stadig også har varslingsoppdrag, møtes jevnlig til samtalegruppe. Målsettingen har vært dels å gi muligheter for avlastning etter belastninger i tjenesten, dels å styrke den profesjonelle kompetansen når det gjelder å bruke seg selv og å ivareta seg selv og hverandre i utfordrende arbeidssituasjoner. Arbeidsformen her er ikke instruksjon, men veiledning. Deltakerne tar fritt opp egne inntrykk, opplevelser og erfaringer til refleksjon. De gir hverandre støtte og respons, og gruppene søker felles forståelse og gjenkjennelse av reaksjoner og drøfter ulike måter å mestre stress og håndtere påkjenninger på (Bang, 2003; Rikspolisstyrelsen, 2008).
Politifolk er vel vant med undervisning av typen instruksjon. Kultur for og sans for den åpne reflekterende samtalen om temaer som hva jobben gjør med meg, og hva jobben betyr for meg, vokser fram over tid. Bruk av kunstuttrykk som poesi eller bilde kan åpne opp og gi dybde til den reflekterende samtalen om dramaene vi står overfor på jobben. Viktigst er de umiddelbare inntrykkene etterforskerne kommer til gruppen med, bilder fra den utfordrende innsatsen, som ga dem opplevelsen av at de lyktes med oppgavene. Eller inntrykkene fra utrykninger som ble belastende, der de hadde håpet å få utrettet mer, historier som må fortelles og høres bare, kanskje flere ganger, det kan være vanskelig å bli helt ferdig.
Løsrevne inntrykk, oppstykkede biter – er blitt samlet, idet de er gjort forståelige for andre. Etter en tid med veiledningsarbeid sitter gruppen med en felles erfaringsbakgrunn, et lager av fortellinger, bilder, metaforer og tekster.
Dypest sett et møte med oss selv
Arbeidet med dødsbud kan være utviklende på flere måter. Samtalegrupper gir fagfolk som arbeider daglig med dødsfall og pårørende knyttet til dødsfall, mulighet til å videreutvikle yrkesmessig og personlig identitet. Det skjer gjennom å fortelle om seg selv i yrkesutøvelsen, både handlemåten og opplevelsen, få feedback fra de andre, ta del i refleksjoner gruppen i fellesskap deler, og slik ta til seg det de selv finner verdifullt. Slik blir den enkelte mer kjent med seg selv, til bekreftelse og til utvikling av person og praksis. Praksis vil som kjent utfordre oss til å fremstå profesjonelt, både tydelig og var.
Vi som skal ivareta andre, må være gode til å ivareta oss selv.
Som ved annet vedlikeholdsarbeid: Vi blir aldri noen gang helt ferdige. Vi vil stadig ha behov for veiledning, med feedback og egenrefleksjon. Som et ledd i fagutviklingen vil de ansatte også trenge påfyll i form av etter- og videreutdanning, orientering i faglitteratur og trening gjennom aktuelle tverrfaglige kurs. Det er nyttig med kurs, skjønt det viktigste i varslingsarbeidet lærer vi gjennom møtet med de etterlatte og møtet med oss selv i dette møtet.
Kilder
Bang, S. (2003/2006). Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom veiledning. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Faldbakken, K. (1995). Engelen. I G. S. Henriksen (red.), Impulser. Syv forfatteres møte med malerkunst. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Karlsson, I. & Christianson, S.-Å. (1999). Polisers minnen om traumatiska upplevelser i tjänsten. Politihöskolan Rapport 1999:4. Solna: Polishögskolan.
Levanto, M. (1993). Haavoittunut enkeli / Sårad ängel / The wounded angel. Helsinki: Gladius/Westpoint.
Rikspolisstyrelsen (2008). Arbetsplan för införande av handledning innom polisen. Stockholm: Rikspolisstyrelsen.
Røkenes, O. H. & Hansen, P. H. (2002/2006). Bære eller briste. Kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker. Bergen: Fagbokforlaget.
Rønnestad, M. H. & Skovholdt, T. M. (1999). Om terapeuters profesjonelle utvikling og psykoterapiveiledning i et utviklingsperspektiv. I M. H. Rønnestad & S. Reichelt (red.), Psykoterapiveiledning. Oslo: Aschehoug.
Seeberg, P. (1990). Erindringer fra hundrede år. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Skår, R. (2011). Delaktighet – en forutsetning for å lære den gode profesjonsutøvelse. I B. Hagtvedt & G. Ogjenovic (red.), Dannelse. Oslo: Dreyers forlag.
Thoresen, S. (2007). Mestring og stress hos innsatspersonell og journalister mobilisert til tsunamikatastrofen. Publikasjonsserie fra Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress. Rapport 2/2007.