- Dersom du hadde en liste med krav til kjæreste, så kan det hende at du har måttet inngå noen kompromisser i hvem du til slutt endte opp med.
- Vi kan ikke alle få verdens beste kjæreste. Det til tross for forelskens magi, som gjør at vi opplever at vi er sammen med verdens skjønneste mens vi er under trolldommen.
Det er lettere for en forsker å forutse hvilket ideal du søker, enn hvem du faktisk er kjæreste med. En interessant kritikk av evolusjonspsykologisk partnervalgsforskning er nettopp at evolusjonspsykologien er bedre til å antyde folks preferanser enn faktiske partnervalg. I en klassisk studie fra 1989 fant den amerikanske evolusjonspsykologen David Buss det som siden har blitt hetende «male older»-effekten i partnerpreferanser: Mannen er som oftest den eldste i heteroseksuelle forhold.
I en liten studie sjekket noen av kollegaene mine og jeg om disse alderspreferansene fremdeles kan finnes i en norsk studentpopulasjon, flere tiår etter og i et av verdens mest likestilte land. Poenget med det siste er at sosialpsykologene Alice Eagly og Wendy Wood hevder at evolusjonspsykologiske funn fra USA reflekterer bare den amerikanske kulturen, og at resultatene ikke er et uttrykk for menneskets evolverte natur (de mener at kropper evolverer, mens sinn blir formet av samfunn). De er helt eksplisitte på at de samme resultatene ikke ville bli funnet i et mer likestilt samfunn. Man kan jo bemerke her at det opprinnelige aldersfunnet til Buss var stabilt på tvers av mange forskjellige kulturer og samfunn, men lar det ligge. Her får vi nemlig illustrert noen spennende poeng.
Likestilte kjønn
For det første er det mulig at det er sant at de fleste vestlige kulturer er så like at det ikke vil være forskjeller mellom dem, og heller ikke over tid. Altså, man avfeier at det er relevant at teorien testes i Norge i vårt tiår, da det er nesten det samme som å teste i USA på 1980- og 1990-tallet. Men man må ikke tro at det er et godt argument. For tenk på dette: Hvor vil vi finne de kulturene eller nasjonene som har høyere likestilling mellom kjønnene enn USA, og som er mer likestilt enn USA var på 1980- og 1990-tallet?
Det andre poenget handler om vitenskapeligheten i en gitt kritikk. Det er fullt mulig at kultur er forklaringen. Det er samtidig mulig at man ikke vil finne det samme i mer likestilte kulturer. Men disse to poengene skal jo helst være en kritikk med vitenskapelig relevans. Det betyr at kritikken må kunne testes. Hvis alle vestlige kulturer er like vestlige og alle mer likestilte kulturer er vestlige, så blir kritikken uvitenskapelig. For da er det ikke mulig å teste påstanden i en annen relevant kultur.
Alle internasjonale organer, inkludert FN, regner Norge som mer likestilt enn USA. Norge regnes stabilt blant de mest likestilte nasjonene i verden siden disse målingene startet. Det gjør det problematisk å hevde at det egentlig ikke er noen relevant forskjell mellom Norge og USA. Hvis ikke Norge er likestilt nok, så er ingen nasjoner likestilt nok; nok en gang er det umulig å teste. Nok en gang er kritikken uvitenskapelig!
Kvinner er generelt på sitt mest fruktbare når de er 21 år. Fagbegrepet man bruker her er reproduktiv verdi, som er en operasjonalisering av fruktbarhet og andre forhold knyttet til kvinnens helse og evne til å ta seg av barnet etter det er født. Også menn taper fertilitet med årene, men får primært redusert forventet forsørgerevne i et evolusjonært relevant miljø, og da selvsagt også forsørgerverdi. Man kan si at en manns tiltrekningskraft eller partnerverdi påvirkes av forsørgerverdi, da forsørgeregenskaper inngår i kvinners partnerpreferanser, noe Buss sin studie også var med på å gjøre oss oppmerksomme på. Videre kan man si at en kvinnes attraktivitet eller partnerverdi påvirkes av hennes reproduktive verdi.
Et systematisk bilde
Disse faktaene og begrepene gir oss et spennende utgangspunkt for å spå om hvilke alderspreferanser menn og kvinner vil ha fra et evolusjonært perspektiv. For eksempel vil man kunne anta at menn i stor grad søker partnere nærmest mulig høyeste reproduktive verdi. Men fordi det kanskje finnes noen begrensninger i virkeligheten, så vil dette være sannere for ideal langtidspartner enn for faktisk partner. Det gir mening når man ser på ungdom. De vil faktisk ønske seg eldre kvinner. Jeg er såpass gammel at jeg husker Øyvind Blunk sin skikkelse Reidar, som hadde en Samantha Fox-plakat – en fjortis som ble tiltrukket av en noe eldre (enn seg selv) kvinne med svært tydelige østrogenmarkører (et superstimulus, no pun intended).
Douglas Kenrick og medarbeidere fant akkurat dette, unge menn under 21 ønsker eldre idealpartnere, men har sjelden «sjangs» på dem fordi jentene på samme alder er interessert i eldre (enn dem selv) menn/gutter. Hvorfor? De yngste mennene har mindre status og evne til å forsørge. Faktisk, om vi ser på jakt hos menn av forskjellige aldre i Amazonas, så vil de mer sannsynlig at de yngste mennene treffer kompisene med pilene enn apene, som er målet.
Hva fant vi i et utvalg av mer enn tusen norske studenter fra 18 til 30 år? Basert på teorien om at man søker partner med høyest mulig reproduktiv verdi, forventet vi å se at også norske kvinnelige studenter ønsker en eldre mann enn seg selv, og at guttene ønsker seg en stadig yngre kvinne enn seg selv. Og det var akkurat det vi fant.
For ideal langtidspartner og ideal korttidspartner ville kvinnene stabilt ha en mann som var 1–3 år eldre enn dem selv. Mennene, derimot, ville ha en kvinne bitte litt eldre i den yngste gruppen (18–20 år). Men preferansen deres var ikke stabil. Jo eldre mennene i utvalget var, desto yngre enn seg selv ønsket de at idealkvinnen skulle være. Dette gjaldt også for korttidspartner – og det er litt rart, for generelt sett er menn svært lite kresne i valg av korttidspartner (sammenlignet med valg av langtidspartner, og ikke minst med kvinners valg av korttidspartnere).
Men hva med faktiske valg? Vi spurte dem som var i parforhold, om alderen til kjæresten de faktisk hadde valgt. Det viste seg at det også her var forskjeller i alder, og vi fant det samme systematiske bildet: Kvinnene er sammen med eldre menn; mennene begynner med kjærester på omtrent samme alder, men velger stadig yngre kvinner enn seg selv etter hvert som de blir eldre selv.
Ja, det finnes variasjon
Det virker som at alder er en partnerpreferanse som man generelt kan få delvis tilfredsstilt om man vil – og så lenge man er mann og er eldre enn 17, kanskje. Trond Viggo Grøntvedt sjekket også tallene fra Statistisk sentralbyrå for alder ved giftermål. Selv om vi ikke tok med dem i den endelige versjonen av artikkelen, så bekrefter de mønsteret: I par vil det være en aldersforskjell i snitt, der mannen er litt eldre, også i Norge. Men selvsagt ikke for alle. Det er et generelt mønster; det finnes selvsagt også individuell variasjon.
Finnes det alternative teorier?
Ja!
For eksempel finnes det en forklaring basert på en påstand om at kvinner er mer modne enn menn. Hva betyr egentlig det? Og hvorfor ty til en hypotese som forklarer mindre, og som i tillegg må støtte seg på ytterligere ukjente hypoteser? Modenhetshypotesen forklarer for eksempel ikke hvorfor man skulle velge en partner som er på samme modenhetsnivå som en selv: Hvorfor er det i så fall stabilt for kvinner hvor mye eldre de ønsker at mannen skal være i snitt; hvorfor vil de yngste mennene ha en eldre partner enn seg selv; og hvorfor vil menn ha stadig yngre kvinner?
Jeg er i hvert fall ikke overbevist av denne forklaringen. Ideen om at menn med høyere alder også har bedre økonomi, og at det er grunnen til at kvinner velger eldre menn, er litt herlig. Den flytter bare forklaringen til en annen sannsynligvis evolvert partnerpreferanse, også dokumentert av David Buss.
Vi så i alle fall på et studentutvalg der man kanskje kan anta at reelle sosioøkonomiske statusforskjeller er minimale. Det betyr altså at alder blir et signal om status, mer enn kanskje ekte status; noe som tross alt er mer i tråd med det evolusjonspsykologiske perspektivet. Uavhengig av om man liker funnet eller forklaringen, er det normalvitenskap å ta utgangspunkt i den forklaringen som best forklarer funn, og gir beste testbare prediksjoner for videre forskning: Den evolusjonære teorien forklarte alle aspektene ved mønsteret vi fant.
Selvsagt blir enkelte kvinner personlig opprørt av tanker om at tiltrekningskraft krymper inn med alder. Dette vet de som selger pushup bh-er, rynkekremer og plastisk kirurgi. Akkurat som at enkelte menn med lav status opplever det som opprørende at kvinner ikke vil ha dem. Forskning på partnerpreferanser kan ikke vurderes primært ut fra om man synes det er hyggelig. Det er forskjeller mellom kjønnene. Generelt er det slik at kvinner, i kraft av å være kvinner, har bedre sjanser til å havne i par og få barn. Det er også slik at med muligheter for skilsmisse og flere forhold gjennom livet så vil disse kvinnene velge enkelte menn og ikke andre menn. Og så vil de selv ikke bli valgt med like stor sannsynlighet etter hvert som de blir eldre. Vinnerne er de mennene som kvinner finner tiltrekkende. Taperne er ikke kvinnene. Taperne er de mennene som aldri blir valgt.
Smak er relativt forutsigbart
En utbredt misoppfatning av evolusjonspsykologien er at man finner trekk blant dyr som man så overfører på mennesker. Det som er typisk er derimot at man benytter generelle prinsipper, som gir forskjellige prediksjoner for atferd hvis man endrer på visse parametere. I eksempelet vårt er en slik parameter forskjeller i tap av reproduktiv verdi mellom kjønnene.
Likevel er det kanskje interessant å vite at sjimpansehunner ikke har overgangsalder. Du kan kanskje allerede gjette hva konsekvensen av dette er? Det finnes også andre relevante forskjeller mellom aper og mennesker: Det er også kortere tids foreldreinvestering i avkom hos sjimpanser enn hos mennesker, og lite eller ingen investering fra far, kanskje ikke minst på grunn av farskapsusikkerheten som er fullstendig umulig å anslå hos sjimpanser. Hva slags alderspreferanser forventer man da hos sjimpanser når ikke reproduktiv verdi endres i like stor grad? Vel, en moden sjimpansehunn er faktisk mer attraktiv.
Generelt er det slik at kvinner har bedre sjanser til å havne i par og få barn.
Men inntil videre er det vanlig å bruke den beste foreliggende teorien, og heller vise at den tar feil, eller utlede et alternativ som lover å være bedre. Inntil videre er jeg ikke så bekymret for nesen min. Som nevnt i et tidligere bidrag i denne spalten: En god teori skal gi originale, testbare hypoteser. Den skal ikke nødvendigvis være sann eller vernes om som noe kjært, eller angripes på uakademisk vis.
Det er jo fremdeles ikke ideologi vi snakker om. Det er forskning. Så om man ikke presenterer en bedre teori, er man vel enig i at vi ennå ikke har en bedre teori som forklarer og forutsier ideelle og faktiske partnervalg, hva alderspreferanser angår?
Kilder
Buss, D. M. (1989). Sex differences in human mate preferences: Evolutionary hypotheses tested in 3 cultures. Behavioral and Brain Sciences, 12, 1–49. doi: 10.1017/S0140525X00023992.
Grøntvedt, T. V. & Kennair, L. E. O. (2013). Age preferences in a gender egalitarian society. Journal of Social, Evolutionary, and Cultural Psychology, 7, 239–49.
Kenrick, D. T. & Keefe, R. C. (1992). Age preferences in mates reflect sex differences in humanreproductive strategies. Behavioral and Brain Sciences, 15, 75–91. doi: 10.1017/S0140525X00067595.
Kenrick, D. T., Keefe, R. C., Gabrielidis, C. & Cornelius, J. S. (1996). Adolescents’ age preferences for dating partners: Support for an evolutionary model of life-history strategies. Child Development, 67, 1499–1511. doi: 10.1111/j.1467-8624.1996.tb01810.x.
Wood, W. & Eagly, H. (2007). Social structural origins of sex differences in human mating. I S. W. Gangestad & J. A. Simpson (red.), The evolution of mind: Fundamental questions and controversies, (s. 383–391). New York: The Guildford Press.