Livet er et usikkert prosjekt

Mange pasienter med symptomer på angst har problemer med å akseptere livets alminnelige usikkerhet. Jeg har gjort det til en vane å ta opp dette ganske tidlig i terapien. For en hypokonder er det vanskelig å ikke kunne være 100 % sikker på at han ikke har kreft. Jeg spør gjerne: «Har du det slik at dersom du ikke er 100 % sikker på at du er frisk, så blir du helt usikker?» Mange bekrefter dette: «I hvert fall når det gjelder kreft, eller hjertesykdom. Da kan man ikke ta noen sjanser.»

Ja, da har du et problem. Du kan nemlig aldri bli 100 % sikker på at du er frisk. Problemet er at det kun er én ting vi kan være helt sikker på her i livet, nemlig at vi en dag skal dø.

Noen pasienter har problemer med å snakke om døden, og vil helst unngå å tenke på den. Da er det spesielt viktig at dette settes på dagsorden. Døden er en bitter realitet som vi på en eller annen måte må forholde oss til. Å ha et uavklart forhold til dette kan gi næring til katastrofetenkning, helseangst og unngåelsesatferd. Jeg oppfordrer gjerne pasienten til å tenke gjennom hva de tenker om døden, fortelle om hvilke erfaringer de har med død hos nære slektninger eller venner, og jeg ber dem undersøke hvilke forestillinger de har om sin egen død.

Dødsangst er en helt normal del av vår livsoppholdelse, og som sådan helt nødvendig. Det er likevel slik at vi en gang må oppgi livet, og det er mye usikkerhet og spenning knyttet til dette faktumet. Finnes det et liv etter døden? Når skal jeg dø? Er det smertefullt? Skal jeg dø ung eller gammel? Kommer jeg til å dø av en ulykke eller sykdom? Slike spørsmål har et svar som ligger i fremtiden, og er prinsipielt umulig å besvare. Vi kan ha vår tro, livsholdning og håp, men fremtiden er like usikker som dødens faktum er sikkert.

Å akseptere livets grunnvilkår

De fleste avgjørelser her i livet må vi ta under tvil. Når vi velger yrke, bosted eller ektefelle, kan vi aldri være helt sikre på at vi gjør et lykkelig valg. For noen er livets usikkerhet vanskeligere å forholde seg til enn for andre. Hvis problemene omfatter de fleste områdene i livet, kan det føre til en generalisert angstlidelse. Hos andre slår det kun ut i spesielle situasjoner, for eksempel når man skal ut å fly, i form av flyskrekk, eller delta i et selskap, som sosial angst. Det er ikke rart at tilstanden hypokondri finnes.

Grunnen til at man har helseangst er at helsen er utnevnt til et spesielt viktig livsområde. Det dreier seg tross alt om liv og død. Da kan det synes unaturlig å slå seg til ro med noe mindre enn full sikkerhet. Det er imidlertid ingen medisinske tester eller undersøkelser som er 100 % sikre. Det vil alltid være falskt positive (egentlig normale funn hvor prøveresultatet likevel antyder sykdom) og falskt negative prøver (resultatet tyder på at alt er normalt, men det foreligger i virkeligheten likevel sykdom). Ved blodprøver må grenseverdiene som skal skille mellom normalitet og sykdom settes på et mest mulig fornuftig nivå, med best mulig balanse mellom sensitivitet (evne til å finne sykdom) og spesifisitet (unngå å stemple frisk som syk). Mange undersøkelser er i noen grad avhengig av menneskelig skjønn.

Dersom man er godt undersøkt, er tvilen selvfølgelig liten, men det er alltid en viss tvil til stede. Pasienten kan hevde at han må være 100 % sikker, og jeg vil da anerkjenne dette som et legitimt og forståelig krav. Det er imidlertid uoppnåelig, livet er ikke slik. Det er alltid problematisk å fremme urealistiske, uoppnåelige krav. Av og til sier jeg til pasienten at hans krav nesten er det samme som å si at han vil være Gud. «Dersom vi definerer Gud som en som vet alt, kan alt, er uten skygge av tvil og har full oversikt, så er det noe lignende du krever for deg selv». Ønsket er forståelig, men uoppnåelig. I hvert fall kan ikke jeg gjøre folk til guder. Da er man kommet til feil avdeling. Jeg jobber på en Medisinsk poliklinikk! Riktignok på Diakonissehjemmets sykehus, men likevel.

Dersom man skal gå i samtaler hos meg, må man anerkjenne de grunnleggende menneskelige vilkår, for eksempel at livet er et usikkert prosjekt. De fleste er villige til å underlegge seg dette, men legger til at da trenger de hjelp, og det er helt OK. Å virkelig akseptere livets usikkerhet er en god beskyttelse i mange situasjoner, mens det motsatte gjør en svært sårbar for livets forskjellige hendelser.

Ta avgjørelser under tvil

Hvordan kan man øve seg i å akseptere livets usikkerhet? En måte er å ta avgjørelser under tvil. Spørsmålet om hvorvidt man er syk eller frisk er et godt eksempel. Man må da veie mot hverandre forskjellige momenter som teller med i avgjørelsen: fysiske symptomer, undersøkelser eller prøver som er gjort, legens utsagn basert på legeundersøkelsen osv. Når man skal ta en avgjørelse under tvil, er det lurt å velge det som mest sannsynlig er riktig. Dette er også en øvelse i ikke å katastrofetenke, hvor man automatisk velger det minst sannsynlige, men farligste alternativet. Man bestemmer seg nå for å velge det som etter nøye vurdering fremtrer som mest sannsynlig.

Dette må man øve på, og med tiden klarer man livets vanskelige balansegang bedre og bedre. Det er problematisk og upraktisk å gjøre unntaket til hovedregel. Av og til er avgjørelsene lette, og sikkerheten kan være langt oppe på 90 %. Mer problematisk er det i 50–50-situasjoner, og avgjørelser kan da like gjerne tas ved å kaste krone og mynt! Heldigvis er slike situasjoner ganske sjeldne, og man kan enten utsette avgjørelsen, innhente mer informasjon eller bygge den betydelige usikkerheten inn i selve avgjørelsen. Dette kan gjøres ved å være seg bevisst at dersom avgjørelsen viser seg å fungere dårlig, skal man ikke bebreide seg selv for det valget man gjorde.

Noen mennesker bærer på et intenst ønske om å utsette dødsdagen, eller de har problemer med å akseptere døden som et faktum de ikke kommer utenom. Dette har for enkelte ført til overfokusering på hjertet og hjertets funksjon. Ut fra en forestilling om å kunne forebygge en plutselig hjertestans, følger man med så godt man kan. Brystsmerter registreres nøye, kanskje tar man pulsen flere ganger daglig eller flere ganger i timen, eller man unngår fysisk og psykisk belastende hendelser.

Jeg har snakket med personer som ikke lenger tør å gå på Brann Stadion, fordi de ikke er sikker på at hjertet vil tåle det. Hvordan kan man forholde seg til slike spørsmål på en nøktern, rasjonell måte? Jeg har aldri gått inn i noen diskusjon om at det faktisk kan være svært belastende å være Brann-tilhenger. Vi som i alle år har hatt Brann som favorittlag, har fått god trening i å takle livet slik livet faktisk er. Etter motgang kommer medgang, men man kan ikke regne med at medgang varer evig. Det gjelder om å kunne glede seg over seirene i visshet om at også skuffelsene hører med til livet. Vi vet aldri helt sikkert hva som venter oss på Brann Stadion. Spørsmålet er imidlertid om dette er god nok grunn til å holde seg hjemme.

Hvilket liv ønsker vi å leve?

For personer som ikke har noen kjent hjertesykdom, er det etter min mening ingen grunn til ikke å gå på fotballkamp, kino, supermarked eller tivoli. Hvordan ønsker vi å leve våre liv? En pessimistisk filosof har sagt at «livet er den tiden det tar å dø». Hvis vi hele tiden går og venter på å dø, er det klart at en dag vil det vi venter på faktisk skje. Vi dør. Men hva med tiden frem til denne dagen, som ingen av oss kjenner? Hvilket liv ønsker vi å leve? Kan vi i det hele tatt utsette dødstidspunktet? Muligens, til en viss grad. Jeg har ingenting imot sunn livsstil. Det kan være mange gode grunner til ikke å røyke, spise sunt og mosjonere i rimelige mengder. Dersom vi unngår alvorlige ulykker, kan vi da kanskje forlenge livet. Men bortsett fra dette, hva kan vi gjøre? Er det lurt å sjekke pulsen ofte? Noen har tenkt at de da kan oppdage feil som lar seg rette.

Erfaringen er imidlertid at en slik sjekking kun er velegnet til å vekke angst. Man vil bli ekspert på å oppdage normale ekstraslag eller normale variasjoner i hjerterytmen. Nesten alle har ekstraslag fra tid til annen, og mer etter at vi har drukket for eksempel kaffe eller Cola. Mange opplever dette som om hjertet stopper et lite øyeblikk. Årsaken er at selve ekstraslaget ikke merkes. Det kommer tidligere enn det forventede normalslaget. På grunn av den korte tiden siden forrige normalslag blir hjertet fylt med mindre blod enn vanlig, og pulsbølgen blir derfor svak for denne kontraksjonen. Når neste normale slag skulle kommet er hjertet utladet og elektrisk blokkert på grunn av ekstraslaget, og det venter på neste normale slag før det fortsetter. Dette oppleves altså som om hjertet stopper, mens det egentlig kun er litt ivrig i tjenesten.

På grunn av den kompensatoriske pausen før neste normale slag blir hjertet til dette slaget fylt mer enn vanlig med blod, og noen opplever dette som et kraftig dunk i brystet. Opplevelsen er da at hjertet først stopper, og så (så vidt) kommer seg i gang igjen med en kraftanstrengelse! Dette er altså en mistolkning.

Pulsovervåkning er ikke resepten for ellers friske mennesker. Vi vil vel heller ikke leve et liv hvor vi sparer oss for alle belastninger? Det er jo nettopp anstrengelser og stress som gir mulighet til mestring, og som dermed gir livet mening og innhold.