Vi lever i en tid der følelser stadig får større plass.
I parforhold, arbeidsliv og foreldrerolle løfter vi frem betydningen av subjektiv opplevelse, indre liv og emosjonell kompetanse.
For mange av oss – meg selv inkludert – er dette en kjærkommen utvikling. Følelser har i generasjoner blitt møtt med mistenksomhet og bagatellisering, og hatt et frynsete rykte.
Samtidig er det krevende å faktisk skulle ta følelser på alvor – kanskje særlig i rollen som forelder.
Vi skal romme barnas følelser, samtidig som vi håndterer våre egne. Vi skal balansere empati og grenser, forståelse og krav, robusthet og sårbarhet, i en jungel av råd om hva som er «riktig» måte å oppdra barn på.
Det er ikke rart at mange både blir forvirra, slitne og usikre.
Som foreldreveileder og foredragsholder ser jeg at de aller fleste foreldre gjør en gjennomgående god jobb – ofte bedre enn de selv tror.
Samtidig kjenner mange på hvor krevende det er å møte barns følelser i praksis. Uten å være klar over det, går vi ofte i noen typiske feller.
I denne artikkelen vil jeg løfte frem noen av disse fellene – i håp om at det kan gjøre det litt enklere å stå støtt i møte med barns følelser, både for foreldre som er veldig begeistret for følelsesfokuset, og for de som kanskje er litt skeptiske.
Felle 1: Vi tror vi validerer, men gjør det egentlig ikke
Validering av følelser løftes ofte frem som en nøkkelferdighet i møte med barn. Og det er det. Men vi misforstår ofte hvordan validering faktisk ser ut i praksis.
Jeg møter jevnlig foreldre som sier at de «validerer og validerer», men at det ikke fungerer. Når jeg får høre hva de faktisk sier, blir det ofte tydelig at de bommer litt.
En vanlig variant er: «Jeg skjønner at du er lei deg … men det kommer til å gå over.»
Eller: «Nå tror jeg du ble litt sjenert», altså at de navngir følelsen.
Andre fokuserer mer på å eksplisitt tillate følelser: «Det er lov å være sint.»
Dette er ikke nødvendigvis feil, og kan absolutt ha sin funksjon. Men det er ikke nødvendigvis validerende.
Validering handler om å vise at du forstår – eller i hvert fall prøver å forstå – hva barnet føler og hvorfor de føler det slik, og at det er en forståelig akseptert følelsesmessig reaksjon å ha. Det er et forsøk på å bygge bro mellom opplevelsen på innsiden til barnet ditt og det som skjer rundt, og å tillate det å reagere.
Det kan for eksempel høres slik ut: «Det er ikke rart du ble sjenert nå. Du kom inn i et rom fullt av folk du ikke kjente.»
Eller: «Så klart du ble sint da jeg sa nei. Du hadde lyst til å se mer iPad.»
En enkel tommelfingerregel er at en validering sjelden bør inneholde et «men». «Jeg skjønner at du er lei deg, men …» tar ofte kraften ut av anerkjennelsen.
Skal du videre til en grense, kan du heller si: «… og samtidig er det slik at …». Når barnet kjenner at følelsen faktisk er forstått og gir mening, øker sannsynligheten for at nervesystemet også får lande.
Felle 2: Vi tror vi ikke kan sette grenser når vi anerkjenner følelser
En av de vanligste misforståelsene jeg møter, er forestillingen om at det å anerkjenne en følelse gjør det vanskelig å sette grenser. Som om empati og tydelighet står i motsetning til hverandre.
Noen tenker at hvis vi sier: «Det er ikke rart du ble sint fordi du ikke fikk godteri», så må vi også gi etter – og gi barnet godteri. Denne kritikken kommer ofte fra dem som ikke helt har satt seg inn i hva validering innebærer, og ser på det som å «dulle med følelsene».
Men jeg ser også den samme tendensen hos foreldre som er svært opptatt av validering: En idé om at følelser som bekreftes også må få styre utfallet i situasjonen.
Dette er en misforståelse. Å validere en følelse er ikke det samme som å måtte gi etter.
Du kan anerkjenne barnets sinne og samtidig stå støtt i grensen. Du kan anerkjenne barns frykt, og samtidig støtte dem til å mestre ubehaget.
Ofte er det faktisk lettere å være tydelig og støttende når følelsen først er møtt. Når barnet føler seg forstått, blir det mindre motstand. Du håndterer følelsen – og så holder du rammen.
Dette gjelder egentlig også oss voksne. Tenk deg at ledelsen på jobben din beslutter en stor endring du overhode ikke ønsket. Hvis lederen din anerkjenner at dette er skikkelig kjipt, er det langt lettere å bidra. Får du derimot høre at dette bare blir bra, eller at du overreagerer når du viser misnøye, er det langt mer sannsynlig at du setter deg på bakbeina.
Samtidig møter jeg minst like ofte foreldre som er så opptatt av grenser at de glemmer å validere. Når de begynner å møte følelsene, blir de ofte overrasket over at det blir mindre behov for grenser.
Barn – og voksne – samarbeider mer når de føler seg forstått, også når svaret fortsatt er nei. Behovet for å sette grenser vil imidlertid alltid være en sentral del av jobben som forelder.
Felle 3: Vi bekrefter barnets versjon av virkeligheten, heller enn følelsen
De fleste som forsøker å validere, merker at noen følelser er lettere å møte enn andre. Det er enkelt å validere at barnet er lei seg for å ha mistet bamsen sin.
Men hva om gutten din sier at læreren er en idiot? Eller at jenta di føler seg stygg? Risikerer vi ikke da å bekrefte noe vi ikke ønsker?
Her ligger en typisk felle: Vi blander ofte det å validere en opplevelse eller følelse, med det å bekrefte barnets tolkning av virkeligheten.
Vi tror at vi må si oss enig i barnets sannhet for å ta følelsen på alvor. Det må vi ikke.
Hvis barnet er redd for en hund som hopper og bjeffer ivrig, og du vet at den bare vil hilse, er det ikke særlig lurt å si: «Det er ikke rart du er redd, den hunden er dritfarlig.» Det er ikke validering – det er å bekrefte en tolkning.
En mer hjelpsom validering kan være: «Jeg skjønner at du ble redd nå. Den bjeffet høyt og hoppet mye, og det ble litt voldsomt.» Og så støtte og vise barnet at det er trygt. Da anerkjenner du opplevelsen uten å slå fast at verden faktisk er slik barnet opplever den i øyeblikket.
På samme måte kan du møte barnets sinne over karakteren det fikk, uten å slutte deg til at læreren er en idiot.
Og det er ikke særlig hjelpsomt å si: «Det er ikke rart at du føler deg stygg, når du ser slik ut.» Det er mer empatisk å si: «Det er vondt å gå rundt og ikke like hvordan man ser ut. Da er det ikke rart du er ganske lei deg nå. Jeg vil gjerne høre og hjelpe deg.»
Felle 4: Vi blir for opptatt av å fjerne følelsesmessig ubehag
En av hovedgrunnene til at mange foreldre i dag er opptatt av følelser, er ønsket om å hjelpe. Vi vil skåne barna våre for emosjonell smerte, ta dem på alvor og forhindre at de står alene i det som er vanskelig. Kanskje vi dypest ønsker å beskytte dem mot noe av det vi selv opplevde.
Utfordringen oppstår når oppmerksomheten på barnets følelser glir over i en impuls om å forhindre at ubehaget i det hele tatt skal få være der. Dette kan skje på flere måter. Så snart barnet kjenner frustrasjon, skuffelse eller uro, setter vi himmel og hav i bevegelse for at det skal få det bra igjen.
Dette kan vise seg på ulike måter. Noen ganger bruker vi ubevisst validering av følelser for å «fikse» eller «ta bort» følelser, heller enn å hjelpe barnet med det det føler. Vi glemmer at den eneste veien ut av en følelse, er gjennom, og at oppgaven vår er å hjelpe barnet med å kunne tåle det de kjenner på – ikke få dem ut av det.
Andre ganger prøver vi å redusere ubehag ved å ikke sette grenser, gjøre omfattende tilpasninger, eller til og med kreve at andre gjør det. Hvis barnet gruer seg til å holde en presentasjon for klassen, ringer vi læreren for å ordne det. Hvis barnet krangler med en venn, kontakter vi foreldrene umiddelbart for å rydde opp.
Kampen for å ta følelser på alvor kan tippe over i overdreven tilpasning – som i verste fall blir en bjørnetjeneste.
For barn trenger ikke bare å bli beskyttet mot ubehag. De trenger å erfare at de kan stå i det og komme gjennom det – med oss i ryggen, ikke foran som skjold.
Dette krever trygge og stødige voksne, som klarer å tåle at barnet føler på noe vanskelig, og skille mellom situasjoner der barnet faktisk trenger hjelp, og situasjoner som er en naturlig del av det å være menneske.
Felle 5: Vi fokuserer mer på ordene enn hva som sies med kroppen
Her kommer en selvavsløring: Av alle fellene i denne teksten, er dette den jeg selv har gått mest i. Vi lever i et samfunn som er svært opptatt av språk, kunnskap og presise formuleringer. Det gjør at vi lett overfokuserer på ordene når vi skal møte følelser.
For det første kan vi bli veldig opptatt av å si «det riktige». Vi leser, spør eksperter og leter etter hva som er «lov» å si og ikke. Og ja – jeg ser at jeg selv kan ha bidratt til nettopp dette, gjennom tekster og råd om hvordan man bør formulere seg.
For det andre kan vi risikere å snakke ting i hjel. Vi blir så opptatt av å sette ord på barnets følelser, analysere og forklare, at barnet til slutt blir drittlei.
Men den største utfordringen er at alt fokuset på ordene kan få oss til å glemme det aller viktigste når det kommer til følelser: kroppen vår. Blikket vårt. Hvordan vi sitter. Hvordan vi puster. Tempoet. Om vi faktisk tåler det som skjer, og ikke bare sier at vi gjør det.
Jeg tror at en noenlunde regulert kropp, et blikk som viser at jeg lytter, og en tilstedeværelse som signaliserer «jeg står i dette sammen med deg», er viktigere enn å finne de perfekte ordene.
Noen ganger trenger ikke barnet flere ord. Det trenger en rolig voksen som er i kontakt. Eller en klem.
Felle 6: Vi glemmer å ta vare på oss selv som foreldre
Sist, men ikke minst: Noe av det som gjør det å være en følelsesbevisst forelder så krevende, er at vi kan ha en tendens til å glemme oss selv underveis.
Vi blir så opptatt av å være gode, rolige, empatiske og tilgjengelige omsorgspersoner, at vi overser våre egne følelsesmessige behov.
Vi merker kanskje ikke hvordan vi går på akkord med egen kapasitet eller egne grenser, før det smeller.
Noen ganger kritiserer vi oss selv for i det hele tatt å ha følelser. Da kan hele følelsesfokuset bli en ekstra kilde til frustrasjon.
Selv har jeg flere ganger opplevd å si ting jeg vet at ikke er hjelpsomt eller bra til barnet mitt, og samtidig kjeftet på meg selv inni hodet for å ikke klare å stoppe. Men jeg var overveldet.
Derfor har jeg en siste oppfordring:
Hvis du ønsker å være en følelsesbevisst forelder, gjelder det også å være bevisst dine egne følelser.
Det betyr å kjenne etter hvor dine grenser går – og la dem få informere hvilke grenser du setter for barnet. Det betyr å sette av tid til hvile, og å lande i egen kropp, og akseptere at du ikke alltid kan være fullt ut tilgjengelig.
Det betyr å kunne møte deg selv med den samme varmen og forståelsen du ønsker å møte barnet ditt med, når det går skeis. Og husk – du kan alltids reparere.
Barn trenger ikke feilfrie foreldre
Går du tidvis i noen av disse fellene? Ikke vær for hard med deg selv.
Det å jobbe med hvordan du møter følelser i deg selv og andre, er ikke en kamp for å alltid få det til.
Barn trenger ikke feilfrie foreldre. De trenger voksne som viser at det er lov å føle – både når man er liten og når man er stor, og at det samtidig finnes grenser og forventninger.
At frustrasjon og ubehag noen ganger må gås gjennom, ikke rundt.
At verden ikke alltid møter deg perfekt.
At relasjoner ofte innebærer friksjon.
Og at det går an å reparere og finne tilbake til hverandre, når man tar ansvar for egne følelser.