Det er valgkamp i Norsk psykologforening. Det merkes i spaltene til Tidsskrift for Norsk psykologforening og Psykologisk.no. Det har for det meste gått gemyttlig for seg, men det kjennes som det spisser seg til nå som det er i underkant av to måneder igjen til psykologene skal velge sin president, visepresidenter og nytt sentralstyre.
Jeg har meldt inn mitt kandidatur til sentralstyret og har blitt innstilt av valgkomiteen. Det er grunnen til at jeg vil klargjøre en sak som jeg ikke synes ble riktig fremstilt i et debattinnlegg skrevet av mine nære kolleger ved Universitetet i Oslo gjennom en årrekke. Jeg ønsker at de som skal stemme på kandidatene, har et informert grunnlag å gå ut fra.
Jeg ble overrasket da Torgalsbøen og Rund karakteriserte mine uttalelser i den såkalte evidenssaken som en avsporing fordi jeg trakk inn vår prinsipperklæring som Torgalsbøen og Rund mener ikke er relevant fordi «Psykologforeningens vedtak handlet om utdanning, ikke behandling.»
Jeg vil her kort begrunne hvorfor jeg mener dette er feil: Prinsipperklæringen vår er i høyeste grad relevant både når det gjelder utdanning, behandling, og egentlig alt vi gjør som psykologer. Dessuten, hva vi definerer som evidensbasert eller evidens i én situasjon – som i vedtaket i saken om psykoterapiutdanningene – har potensielt betydning også for andre situasjoner som vi ikke nødvendigvis rår over. Det er derfor jeg har engasjert meg i evidenssaken. Ikke fortrinnsvis på grunn av den aktuelle saken med spesialiteten i psykoterapi, selv om den er viktig, men aller mest på grunn av de vidtgående konsekvensene som kan komme av at Psykologforeningen definerer evidens så snevert som de her gjorde.
Som psykologer forplikter vi oss til å følge prinsipperklæringen om evidensbasert praksis i alle møter med brukerne av våre tjenester, og selvsagt hele veien ha den i bakhodet når vi utdanner psykologer eller videreutdanner dem i ulike spesialiteter.
Psykologforeningen har vært klare på at det det er rimelig å kreve at instituttene som har et metodespesifikt fokus i sin videreutdanning i psykoterapi overordnet kan vise til evidens av «sin metode» (for eksempel psykodynamisk terapi, emosjonsfokusert terapi eller kognitiv atferdsterapi). Det er jeg enig med dem i, og har aldri sagt noe annet. Men det er ikke tilstrekkelig, heller ikke når man utdanner spesialister i psykoterapi.
Vi må også legge til at metoden ikke har effekt i seg selv – isolert – men gjennom en kompetent og responsiv terapeut som tar hensyn til pasienters unike egenskaper, historie, kultur, interpersonlige, kognitive og emosjonelle behov, kapasiteter og begrensninger. Konsekvensen av dette er at utdanningene i psykoterapi må videreutvikle alle disse kapasitetene, ikke kun metodekompetansen.
Slik jeg ser det, må dette sentrale poenget fremkomme i formuleringer av evidenskrav som Psykologforeningen legger til grunn for godkjenning av en utdanning. Det er nemlig ikke slik at «metoden virker» uavhengig av pasienten, terapeuten og situasjonen for øvrig. Det å ta innover seg denne kompleksiteten i oversettelsen av kunnskap til praksis, er – etter mitt skjønn – psykologers fremste ressurs og varemerke.
Jeg mener at psykologer har en særskilt kompetanse i forståelsen av psykisk helse og behandling av psykiske helseplager som utvilsomt også må ligge til grunn når vi utdanner psykologer og spesialistkandidater. Med andre ord, det er meningsløst å skille mellom utdanning og behandling i dette spørsmålet.
Når vi definerer evidens i en gitt kontekst, må vi ikke glemme at bordet fanger og at en definisjon kan bli brukt (eller misbrukt) i en helt annen situasjon. Det er kjernen i fagpolitikk. Når Psykologforeningen formulerer evidenskrav til bruk for å vurdere videreutdanninger i psykoterapi eller i andre sammenhenger som ikke ivaretar kompleksiteten i vårt fag, kan det ha utilsiktede og negative implikasjoner, i form av ensretting, faglig reduksjonisme og et potensielt dårligere tilbud av helsetjenester til befolkningen.
LES MER:
Et spørsmål om medlemsdemokrati og åpenhet i valgprosessen
Valgkampthriller: Dette mener lokalavdelingene om presidentkampen i Psykologforeningen (+)
Dugnadsånd og politisk engasjement: Møt utfordreren i Psykologforeningen (+)