Ole Jacob Madsen skriver i Morgenbladet 27. juni at drømmen om psykologi som ren naturvitenskap dessverre fremdeles lever i beste velgående.
Han savner entusiasme for samfunnsvitenskapene. Et eksempel på Madsens engasjement er debatten om ADHD-diagnosen og behovet for å se den i lys av samfunnsutviklingen.
Madsen viser til at kommentator Lena Lindgren i NRK P2s Ekko etterlyser engasjement fra filosofer, historikere og sosiologer for å forstå kontekstualiseringen av ADHD-diagnosen.
Han lurer på om savnet av psykologene i Lindgrens etterlysning kan skyldes denne yrkesgruppens kliniske og individualistiske behandlingstankegang, uten evne til å se barnet i kontekst.
Arven etter Wundt og Decartes
Madsen svinger så innom litt historie, der Wilhelm Wundts introspeksjon som metode, for å forstå fenomener som sansning, oppmerksomhet og assosiasjoner, på sett og vis har vunnet over Wundts senere sysler i «de høyere psykologiske prosesser», som språk og kultur.
Da tyngdepunktet i psykologisk forskning flyttet seg fra Europa til USA på begynnelsen av det 20. århundret, ble naturvitenskapene modell for psykologisk forskning, og videreførte Wundts individualiserte tilnærming. Individualpsykologien vant over samfunnspsykologien altså – en arv som, etter Madsens mening, psykologien sliter med i dag.
Man kunne supplere med historien om dualisme – den franske filosofen René Descartes sin lære om separeringen av sjel og legeme på 1600-tallet, og reaksjonen fra positivistene, med sitt opphav fra Rudolf Carnap og Moritz Schlicks Wienersirkel på begynnelsen av 1900-tallet; i dag videreført av atferdsanalytikerne, mens dualismen fremdeles lever i psykoanalysen og humanistisk psykologi.
Atferdsanalysen lever i beste velgående
I den forstand er psykologi, læren om sjelen, død som naturvitenskap. Men vitenskapen om menneskets funksjon og utvikling er ikke død som naturvitenskap, og det er ingenting å beklage.
Og den er ikke individualistisk.
Positivismens arvtager, atferdsanalysen, livlig debattert i Morgenbladet i det siste, studerer menneskelig atferd i sin kontekst – atferd i betydningen alle menneskelige funksjoner, inkludert skjulte fenomener som tanker, følelser, motiver, intensjoner osv.
Selv om de ikke alltid synes, er de like fullt av legemlig natur og må studeres som det.
Forståelsen av atferd ligger ifølge atferdsanalyse i kontekst, som inkluderer læringshistorien, de sosiale og økonomiske oppvekstbetingelsene, traumer og erfaringer og hva som opprettholder personens atferd.
Og på overordnet plan ligger nevrobiologisk kunnskap og læren om naturlig seleksjon av egenskaper og trekk som bidrar til analysen av årsaker til atferd.
Naturvitenskap og samfunnsvitenskap
Positivismedebatten på 1960–70-tallet, med filosofen Hans Skjervheim som sentral aktør, illustrerer de uforenlige posisjonene mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap på en utmerket måte.
Hovedkritikken gikk ut på at man ikke kunne bruke naturvitenskapelige metoder i studiet av mennesket. Forskeren blir da tilskuer som betrakter studieobjektet som en ting som skal kausalforklares.
Dagens kritikk av atferdsanalyse og positivisme er den samme. Det alternative vitenskapssynet var, og er, at mennesket er et fritt velgende og meningsfortolkende subjekt, som til forskjell fra dyr har evnen til å stille spørsmålet «hvorfor».
Menneskets handlinger kan derfor ikke kausalforklares, men man må analysere atferd ut fra individets tolkning av virkeligheten og man må forstå intensjonen med handlingen. Kausale forklaringer erstattes med intensjonale forklaringer.
Individualistisk psykologi
Naturvitenskap, med eksperimentet som bærende forskningsmetode, er den mest suverene formen for sannhetssøken, sier Madsen, fordi den tilfredsstiller vitenskapens mål om prediksjon og kontroll og krav til ekstern og intern validitet, som er forutsetninger for å løse problemer og skape nye metoder i for eksempel behandling av lidelser.
Samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning har imidlertid som mål å frigjøre mennesket fra påvirkning og begrensning i lys av mennesket frihet og frie vilje.
Dette kan være et relevant mål i individualistisk psykologi, men hvis man vil utvikle kunnskap og metoder for å påvirke enkeltmenneskets, grupper og samfunns atferd, er disse målene for forskning selvsagt utilfredsstillende.
Spørsmålet er hva samfunnet har mest bruk for, fra psykologien? Individuell frigjøring og selvrealisering eller kunnskap om å løse problemer i for eksempel skole, psykisk helsevern og barnevern.
ADHD-diagnosens utvikling i lys av samfunnsutviklingen, gjør ikke savnet av samfunnsvitenskaper eller psykologer påtrengende. Savnet av eksperimentell kunnskap om forandring av kontekst for hvert enkelt barn, er større.