Den 19. juni 2025 publiserte Norsk psykologforening en uttalelse, signert sentralstyret, om situasjonen i Gaza. Sist uttalelse fra foreningen var april 2024, den gang i fellesskap med Legeforeningen og Norsk Sykepleierforbund.
I uttalelsen 19. juni 2025 referer Psykologforeningen til FNs spesialrapportør som omtaler situasjonen som et pågående folkemord og etnisk rensning. Dette er tydeligere ordbruk sammenlignet med foreningens tidligere uttalelser.
Imidlertid opplever vi at innholdet i uttalelsen ikke står i proporsjon med alvorsomfanget 20 måneder inn i et folkemord. Psykologforeningen sin uttalelse blekner dermed under oppbrukte fordømmelser og manglende selvstendighet.
Det er etter vår vurdering ikke tilstrekkelig at foreningen kun stadfester at noe skjer. Når noe skal beskrives, er det også avgjørende å være presis og sannferdig i beskrivelsen.
Dermed er det også helt nødvendig å anerkjenne de faktiske forholdene og anvende språket og kompetansen deretter. Det er her vi mener at Psykologforeningen sin uttalelse svikter.
Om en tar utgangspunkt i Psykologforeningen sin uttalelse, er det lett å få inntrykk av en balansert krig der «overgriper» og «offer» er i en posisjon der de kan møtes som likestilte, og der de bærer samme ansvar for den enes frihet. Dette er ikke i tråd med forholdene på bakken. Derfor bekymrer Psykologforeningen sine formuleringer oss.
Foreningens vanskeligheter med å korrekt adressere realiteten, kan speile vanskelighetene i å tale sannferdig omkring okkupasjonen av Palestina og det pågående folkemordet. I en tilsynelatende redsel for å snakke ærlig blir Psykologforeningen en kanal som ureflektert gjenforteller et rådende – men fundamentalt skjevt – narrativ.
Når en forening med vår kompetanse velger å ikke stå stødig i sitt standpunkt, men skjule seg bak referanser til andres uttalelser og ty til vage oppfordringer i møte med et folkemord, reiser det grunnleggende spørsmål om hvordan vi forholder oss til vårt etiske og profesjonelle ansvar.
Språklig akrobatikk
Som psykologer vet vi hvor stor makt språk og begreper har – ikke bare i behandlingsrommet, men også for menneskers oppfatning av virkeligheten. Hvordan språk anvendes, bidrar blant annet til å tildele hvem som har ansvar, og hva som fremstår som virkelig og legitimt (og hva som fremstår som spekulativt og kontroversielt).
Når det språklige rammeverket som brukes om det aktuelle, konsekvent unngår ord som «folkemord», «okkupasjon» eller «apartheid», samtidig som det henvises til «humanitær katastrofe» og «krig», produseres et virkelighetsbilde hvor alvorsomfanget er redusert og tåkelagt.
Foreningen benytter sterke begrep og tydelig kritikk av folkerettsbrudd og krigsforbrytelser, men unngår de ordene som har betydning.
Etter 20 måneder med et folkemord, forventer vi mer enn språklige manøvrer som utsetter sannheten, vanner ut ansvaret og dekker over det reelle alvoret. Israels snart 80 år lange ulovlige okkupasjon – som for øvrig gjorde 2023 til det dødeligste året for palestinske barn på Vestbredden før 7. oktober – nevnes ikke.
En feighet i møte med realiteten
Den 17 år lange blokaden av Gaza, eller det veldokumenterte apartheidsystemet som er beskrevet av flere som mer gjennomgripende enn det vi så i Sør-Afrika, nevnes heller ikke.
I stedet serveres det et språk som gir inntrykk av tydelighet, men som i praksis lar maktforholdene forbli urørt.
Ved siden av at dette er en feighet i møte med realiteten, er det også et misbruk av språket: Psykologforeningen benytter en pseudo-presis språklig kamuflasje som bidrar til å akseptere fundamentalt skjeve og ulovlige maktforhold.
I forlengelse av dette ser vi det som problematisk at overgriperen, Israel, nevnes et fåtall ganger, og ikke adresseres som overgriperen i noen av de avsluttende punktene til Psykologforeningen. Den undertrykte part, palestinerne, refereres i all hovedsak til som partene, sivilbefolkningen eller gislene. Dette språket utydeliggjør og anonymiserer offer og overgriper, og blir et grep som nøytraliserer standpunktet til Psykologforeningen.
Bønner til en gud som er død
I likhet med språket, svikter også Psykologforeningen sin handlekraft. Psykologforeningen skriver at de ser på med «avmakt». Det er et sterkt ord – men også en dysfemisme, som tilslører det handlingsrommet foreningen faktisk har. Dette er urovekkende.
Når en organisasjon med faglig tyngde, profesjonell legitimitet og offentlig plattform omtaler seg selv som avmektig, samtidig som den unnlater å bruke de virkemidlene og posisjon den faktisk har, blir ordet «avmakt» en fornærmelse; både mot de som faktisk er uten makt, og mot det språket som finnes for å gi uttrykk for det.
I realiteten står ikke Psykologforeningen uten makt til å kreve tydelig handling fra norske myndigheter. Det er videre vanskelig å se for seg et klarere tilfelle der sanksjoner burde kreves. Derfor er det underlig at foreningen kun ber om at sanksjoner vurderes, og at de ikke krever dette. Vi ser på dette som en alvorlig svikt i vårt etiske mandat.
Ingen fred uten frihet
Psykologforeningen skriver at de ønsker en «varig våpenhvile med humanitær tilgang», og oppfordrer videre til «langsiktig, diplomatisk arbeid for fred i regionen».
I samme åndedrag insinueres det at palestinere fra Gaza skal få returnere til trygghet og verdighet. Flotte ord, og ved første øyekast gode ønsker.
Problemet er at de ikke tar stilling til realiteten når de ber så pent om dette. Psykologforeningen sier ingenting om hva slags fred de egentlig snakker om, eller hvilken trygghet og verdighet de mener Gazas befolkning skal returnere til.
Palestinas befolkning har levd under en ulovlig militær okkupasjon i over 80 år, hvor Israel systematisk har fratatt palestinere frihet, selvbestemmelse og likeverd. Når dette ikke adresseres, blir ønskene til Psykologforeningen utydelige og hule.
Å etterlyse fred og våpenhvile, uten samtidig å kreve frihet, bidrar til å akseptere at systematiske overgrep, folkerettsbrudd og undertrykkelse får fortsette i stillhet.
Okkupasjonen må ta slutt
Palestinerne på Gaza, Vestbredden, i Israel og i diasporaene trenger ikke kun en våpenhvile. De trenger at okkupasjonen tar slutt. De trenger at okkupasjonsmakten Israel flytter voldelige bosettere ut fra Vestbredden, at blokaden av Gaza oppheves, og at alle borgere av Israel får de samme rettighetene. De trenger at verden ikke lenger lar Israel slippe å følge internasjonale regler og resolusjoner, og at alle som har mulighet (les her: Psykologforeningen) er så tydelige som mulig i sine krav til myndighetene, og i sitt standpunkt for palestinernes rett til frihet.
At Psykologforeningen, etter så mange måneder der de har forsømt sitt eget fagfelt og vært tyste om overgrepene, plutselig tar på seg en ny faghatt som diplomatiske rådgivere, er paradoksalt.
Før Psykologforeningen skal veilede dem de omtaler som partene, i hvordan de skal løse et 80 år langt overgrep, må de tørre å ta sitt fagfelt på alvor og samtidig bruke sin posisjon som fagforening til å kreve handling av den norske regjeringen.
Dette som et etisk korrekt alternativ til deres nåværende posisjon som tilsynelatende er å be en bønn – med innestemme – og håpe at fredsguden hører dem. Det holder ikke.