Empatien min forholder seg ikke til landegrenser. Hvis jeg skal bry meg om mennesker i Norge, må jeg også kunne bry meg om mennesker i Palestina.
I en tid der ytringsfriheten er underlagt visse rammer, og menneskerettigheter er verdier tildelt utvalgte, har jeg innsett at jeg ikke evner å ha selektiv empati.
Psykologer er eksperter på hele mennesket gjennom ulike faser av livet. Sammensetningen av fagene i utdannelsen vår har gitt oss dybdeforståelse for barnets ulike utviklingsstadier og betydningen av å ha trygge bånd til dem som skal være glade i oss og passe på oss.
I sosialpsykologisk litteratur har vi lært om dynamikk i grupper, viktigheten av å tilhøre en flokk, og hvor viktig det er at ethvert samfunn gjør plass for at de som mener noe annet enn storgruppa, får lov til å utfordre og bidra med perspektiv, og slik utfordre status quo.
Profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen definerer mål og innhold i samfunnspsykologi slik: «… å gi studentene kunnskap om hvordan psykologiske, sosiale, sosioøkonomiske, samfunnsmessige og fysiske faktorer samvirker i å hemme og fremme menneskers helse og livskvalitet gjennom livsløpet».
I psykologens historie har vi fått innblikk i viktige bidrag som påvirker vår psykologfaglige praksis i dag, i varierende grad.
Nå, under folkemordet på palestinerne, rammes hele mennesket, og opplevelsen jeg sitter igjen med, er at psykologene er altfor stille.
På søndag skrollet jeg forbi et norsk hverdagsaktuelt tema skrevet av en psykologspesialist. Jeg applauderer vanligvis hverdagsaktuelle temaer, men i disse uvanlige tider trenger vi å lese og høre om mer aktuelle tema.
Samfunnet trenger at psykologer mener noe sterkt om folkemordet på palestinerne. Samfunnet trenger at det skrives og snakkes om reaksjoner på og konsekvenser av å leve i ekstreme forhold der sult, kulde, smerte, utrygghet, tapt skolehverdag, depresjon, angst og sorg er hverdagsaktuelle temaer for enkelte.
Samfunnet trenger at psykologer sier noe om verdier som vakler, og om diskrepansen mellom egne følelser og reaksjoner på det man ser digitalt, og stillheten man erfarer i det virkelige liv.
Nå er tiden inne for å kritisere medienes samtidige stillhet og selektive nyhetsservering. Nå er tiden inne for å utfordre og ansvarliggjøre fagforeningen vår når vi observerer og tolker en tilbakelent positur der vi hadde trengt handling og tøffe debatter.
Nå er tiden overmoden for å opplyse, forstå og normalisere reaksjoner man får ved å ha førsterangsplasser i et grotesk liveshow der førskolebarn og spedbarn drepes i hopetall. Nå er tiden inne for å skape håp for alle borgere som har gått tusenvis av skritt i demonstrasjonstog i alskens vær, mens de har tryglet og ropt at barna må få sove og spise.
Vær bedre enn dine kollegaer som tiet under jødeforfølgelsen. Vær like omsorgsfull og medmenneskelig som dine kollegaer som jobbet aktivt for å opplyse og samarbeide om en bedre fremtid under andre verdenskrig. Da Norge var under tysk okkupasjon, ledet psykolog og professor Harald Krabbe Schjelderup den hemmelige gruppen Aksjonsutvalget ved Universitetet i Oslo, som en motstandsbevegelse mot nazifiseringen av universitetet.
Jeg tror de fleste psykologer gjør en svært god jobb på sine arbeidsplasser. Jeg vet at mange kollegaer tynges av en voksende arbeidsmengde, forventninger og krav fra ledelsen, et nedarvet kvanta fra politiske rekker.
Jeg har forståelse for at livet tar plass og tynger, som sykdom, sorg, utbrenthet og konflikter. Jeg har forståelse for dette, samtidig som det ikke gir fritak fra ansvaret vi har for å stå opp for menneskerettigheter og selvråderett der disse ikke eksisterer for mange.
Jeg er skuffet over mange psykologer. Har de blitt en del av den samfunnskonteksten som normaliserer og føyer seg for storgruppen?
Jeg forstår at sosiale medier ikke nødvendigvis er en målestokk for engasjement og handling, men det jeg har vansker med å forstå, er hva som skal være et mål for psykologers engasjement i dette pågående folkemordet.
Er det samtaler i lunsjen? Er det publikasjoner i psykologiske tidsskrifter eller via andre mediekanaler? Er det antall oppmøter i demonstrasjonstog? Er det private meldinger jeg får av dere på sosiale medier, eller er det kanskje likes man får på innlegg som deles på kollektive forum?
Hvor er dere?