Med høsten kommer den årlige Verdensdagen for psykisk helse. I år handler det om at vi må snakke mer sammen. Om å «#gi8minutter» i form av en telefonsamtale.
Vi som jobber i elev- og i skolehelsetjenesten har delt undervisningsopplegg som skal bevisstgjøre barn og unge på skjermbruk, og bruke telefonen til det den faktisk er ment for.
En fin og viktig påminnelse.
Alle med tenåringer i huset vet likevel at det ungdom flest bruker telefonene sine mest til er SnapChat, Instagram og TikTok. Min egen svogerforskning blant elever jeg har undervist i psykologi de siste 12 årene, indikerer at skjermtiden øker år for år. I dag er det ikke uvanlig med opptil 10 timers skjermtid.
Pro det ene og anti det andre
Musical.ly, i dag kjent som TikTok, fremsto i sin spede begynnelse som en moderne mime-med-hårbørsten-foran-speilet-variant for alle barn som var privilegerte nok til å eie en smarttelefon. I dag brukes appen daglig av 73 prosent av alle unge i født mellom 1997 og 2012, også kalt generasjon Z.
Den franske filmen «Cuties», på norsk «Søtnosene», ble allerede før den ble sluppet på Netflix i 2020 møtt med kritikk og protester. Sylvi Listhaug mente filmen burde sensureres, og flere med henne hevdet at den fungerte som mykporno for pedofile.
I Aftenposten tok Katja Busuttil og Sarah Zahid «Cuties» i forsvar, og beskrev den som en viktig oppvekstfilm som rått og ærlig skildrer seksualiseringen av barn. I dag hadde vel knapt noen hevet et øyebryn over den digitale virkeligheten til barn og unge, slik den skildres i filmen.
Appen, som startet med miming til musikk og dans, fremstår fra et skole- og foreldreperspektiv som fordummende og splittende. Med stadig mer skreddersydde algoritmer fyller den opp unge, umodne hjerner med budskap som bygger opp under en oss-dere-mentalitet. Enten eller. For eller imot. Er du pro det ene blir du umiddelbart sett på som motstander eller anti alt annet. Er du venn med noen i den ene gjengen, kan du ikke være venn med oss. Og mens jentene har litt mer å velge mellom stilmessig, er det «soss» eller «ghetto» som gjelder for gutta.
Jeg vil gå så langt som å kalle TikTok en ytterliggående app som bidrar til å fremme ekstreme holdninger. En drøm, ikke bare for pedofile, men for alle som ønsker å tjene penger på barn og unges usikkerhet. En app hvor konflikter skapes eller opprettholdes, og som forvrenger synet på vennskap og kjærlighet. Som splitter en hel generasjon på måter vi aldri før har sett. De sosiale rammene er endret totalt, og tidsbruken har økt dramatisk. I dagens form er det en app jeg vil påstå at er i ferd med å ødelegge en hel generasjon barn og unges psykiske helse.
«Me fighting the urge to slap a specific person in my class»
Jeg tror ikke foreldre flest vet hva egne barn holder på med når de «scroller på TikTok». Hadde jeg ikke jobbet med det jeg gjør og daglig snakket med ungdom også i jobben min, hadde jeg sannsynligvis vært nokså intetanende selv. Og det man snakker om og ser på blir det, med dagens algoritmer (og mikrofoner som fanger opp hvert minste lille ord vi sier), som kjent bare mer av.
Hvor godt kjenner vi foreldre til barnets digitale identitet? Som de jobber på med inne på rommet sitt, ofte opptil en hel arbeidsdag målt i antall timer? Når tok vi sist praten om hva det er greit og ikke greit å dele? Jeg møter mange foreldre som fortsatt lar seg sjokkere når skolen eller andre instanser rundt ungdommen forteller om hendelser knyttet til mobbing, kriminalitet, seksualitet eller rus i sosiale medier.
En funksjon svært få voksne ser ut til å vite om er repost-knappen ytterst til høyre på profilen, med en pil som går opp og en som går ned. Her kan man dele videoer laget av andre, men som man på en eller annen måte synes er morsomme, identifiserer seg med eller relaterer til. Repostene sier noe om identitet, erfaringer, fokus og hva som rører seg i tenåringenes hoder – alt fra skjulte kjærlighetserklæringer til stikk og hint som kan få enhver utrygg tenåring til å lure på hvem det siktes til. Noen eksempler:
«Me fighting the urge to slap a specific person in my class»
«Me smiling at that one girl (I hate her with every bone in my body)»
«Me looking at that friend I wanna drop, but I know it will cause drama»
«Den verste slangen? Folk som snitcher til foreldre»
TikTok bidrar til splittelse, mobbing og negative holdninger. Og aldri før har vel barn helt ned i 10-årsalderen brukt to timer på å sminke seg før skolen, eller hatt som mål å kle seg som en «total slut» til Halloween i en alder av 13 år. Kjønnsstereotypiene har rykket flere tiår tilbake. Og blant alle russelåtene om noen «bitches som går ned på kne», og normaliseringen av å «dra noen linjer» finnes det en endeløs strøm av livesendinger som går rett inn i øyeeplet på tenåringen som bare skal slappe av litt etter fredagstacoen.
Psykisk syke voksne, rusa ungdommer med livesending fra Oslo S, psykiatri, hatkriminalitet, krigshandlinger i sanntid, og romantisering av rus, selvskading og spiseforstyrrelser. Det er mulig algoritmene mine er sterkt preget av temaene som inngår i arbeidshverdagen min, men med tanke på alt ungdommene selv forteller om av psykiske vansker, tør jeg ikke tenke på hva de selv får opp etter å ha havnet litt for langt ned i kaninhullene sine.
Algoritmene sørger for at du får videoer som er tilpasset hvordan du har det og det du allerede er opptatt av. Hvert sekund pøses det ut videoer fra folk som ikke burde ha publiseringsansvar for noe eller noen. Mens en endeløs strøm av barn og unge selv kjemper om oppmerksomheten på stadig mer ekstreme måter. Se meg! Hjelp meg!
Jeg orker og trenger ikke flere hjelp til selvhjelps-videoer, verken på Verdensdagen for psykisk helse eller andre dager. Jeg trenger drahjelp. Som mor og som ansatt i skolen. Jeg trenger politikere som tar innover seg at kursen må justeres før det er for sent. Barndommen er i ferd med å forsvinne.
Gi meg kinesiske tilstander
Hadde vi fått en voksen-data, og ikke bare ung-data-undersøkelse, er jeg ikke så sikker på om det står så bra til med foreldregenerasjonen heller. Foreldrerollen har aldri vært mer krevende. Men fremfor å hevde at dagens ungdomsgenerasjon er «helt fucka», bør vi vel heller rope høyt om hvor fucka samfunnsutviklingen og den digitale utviklingen er? Den er i ferd med å rive barn og familier i stykker, setter barn opp mot hverandre, barn og foreldre opp mot hverandre, og fører til en forsterkning av konkurransesamfunnet og polarisering på både på mikro- og makronivå.
I januar 2023 kom nyheten om at utdanningsetaten i Seattle skulle ha levert søksmål mot Google, Facebook, Snapchat og TikTok. I søksmålet hevdet de blant annet at de store tek-selskapenes handlinger er en vesentlig årsak til den store psykiske helsekrisen blant unge.
De viste også til hvordan dette påvirker de unge videre i livet, blant annet ved at de som sliter psykisk klarer seg dårligere på skolen. Noe som igjen gir skolene behov for økte ressurser og fører til ekstra kostnader. I tiden etterpå har flere titalls amerikanske delstater gått til sak mot Meta for å ha medvirket til en mental helsekrise blant unge. 13 amerikanske delstater og District of Columbia saksøkte nylig også TikTok for å bruke vanedannende teknologi som fører til psykiske skader, og for å ikke beskytte unge brukere. Særlig unge jenter har ifølge undersøkelser vist seg å være sårbare for innholdet de ser på de sosiale medieplattformene.
Etter at denne saken ble skrevet, kom Regjeringen med forslaget om en 15-års aldersgrense. Topp! Men for mange av dagens barn og unge kommer forslaget altfor sent. Tiden er overmoden. Foreldre klarer ikke dette alene. Skolen klarer det ikke alene. Politiet ser ut til å ha mer enn nok med ungdomskriminaliteten som skjer ute i gatene, og kommer til kort når det gjelder digitale lovbrudd. Gi oss heller kinesiske tilstander, med regulering av tidsbruk og egne barnevennlige algoritmer, enn flere gode råd for selvregulering av det totale frislippet vi nå er hjelpeløse vitner til. Alt jeg ønsker meg, som tenåringsmor og som skoleansatt, er et lovverk som fungerer, og som faktisk beskytter barn og unge.
Så er det på høy tid at flere foreldre til barn og unge logger seg på TikTok for å se hva det går i. Og etterpå ringer en voksen og snakker om det. I minst åtte minutter.