Da Anne Wæhre skrev et motsvar til mitt første innlegg, håpet jeg, med tanke på rollen hennes, å endelig se et ordentlig motsvar på kritikken. Dersom det var intensjonen, kan det etter min mening ikke ses på som noe annet enn fullstendig skivebom.
La oss starte med pubertetsutsettende behandling. Jeg gikk over flere faglige argumenter for hvorfor det ikke er grunnlag for å anse slik behandling som utprøvende eller eksperimentell, eller å anta at det har langvarige negative bivirkninger. Spesielt det at pubertetsblokkere ble utviklet for og brukes til å behandle for tidlig pubertet hos cisbarn, og at all forskning rundt det bekrefter at de i overveldende grad er trygge.
Wæhre på sin side indikerer det motsatte ved å vise til en håndfull rapporter som viste et behov for mer forskning, og at mye av forskningen vi har i dag er av «lav kvalitet». Jeg erkjente i min ytring at det alltid er behov for mer forskning, men jeg viste også til at forskningen hittil indikerer at det er trygt å bruke som behandling hos transbarn og -ungdom, og har stor positiv effekt sammenlignet med å ikke gi behandling.
NBTK insisterer på at transbarn som regel bare bør få psykologisk rådgivning og oppfølging, og «tid til å reflektere over sin identitet før man vurderer medikamentell behandling». Det Wæhre ikke nevner, er at hensikten med blokkere er nettopp å gi denne tiden til refleksjon. Utvikling av kjønnstrekk som er i strid med ens egen kjønnsidentitet er en massiv, negativ påkjenning, og det burde hun vite. Pubertetsblokkere er måten vi kan kjøpe tid, og vi sørger i all sannsynlighet for at den psykiske belastningen blir lavere.
Wæhre har heller ikke svart på mitt argument om at blokkere i seg selv ikke har noen påviste langvarige bivirkninger eller irreversible effekter. For at Wæhres argumenter skal holde vann må man anta at å ikke gi pubertetsblokkere er harmløst, men fra mitt ståsted er det nettopp pubertetsblokkere som gir «størst mulig nytte og minst mulig skade».
Wæhre viser til et par rapporter i sin ytring, som hun ikke navngir. Det fremstår nokså villedende og diffust. Når hun lar være å navngi rapportene gjør hun det vanskeligere for leseren å finne frem til kildene selv. Det indikerer at hun er klar over at hennes argumenter er svake, og at de blir desto mindre holdbare dersom en vender et kritisk øye mot kildene hennes.
Disse kildene har blitt kritisert. Wæhre omtaler «en nylig evaluering» fra Storbritannia, som kan antas å være Cass-rapporten. Det er ingen andre tilsvarende «evalueringer» å vise til. Slik det fremstår kan ikke Wæhre ha lest min ytring særlig grundig, eller så prøver hun aktivt å skyggelegge forskningen hun bruker som grunn for argumentene.
Å eksplisitt nevne Cass-rapporten ville skadet hennes kredibilitet. Den har blitt fordømt av flere titalls helseorganisasjoner verden over, blant annet av legeforeningen The British Medical Association, som også skal gjennomføre en evidensbasert evaluering av den.
En slik evaluering har også allerede blitt gjennomført av flere erfarne fagpersoner i samarbeid med Yale Law School. Denne evalueringen var overveldende negativ. Ukritisk bruk av Cass-rapporten som kilde er ikke forsvarlig i vår nåværende situasjon.
Den andre rapporten er UKOM-rapporten Pasientsikkerhet for barn og unge med kjønnsinkongruens, som også ble dypt kritisert for å ha vært politisk motivert, full av faglige feil, manglende kontekst, selektiv kildebruk, manglende hensyn til nasjonale og internasjonale faglige standarder.
LES OGSÅ: Organisasjon klager på UKOM-rapport om kjønnsinkongruens: – Bærer preg av feil (+)
Wæhre snakker om forskning av «lav» kvalitet. Kvaliteten på vitenskapelige studier vurderes med GRADE-metoden, og det er bare randomiserte kontrollstudier som vurderes som «høy» kvalitet. Observasjonsstudier vurderes nesten utelukkende som «lav» kvalitet.
Dette betyr ikke at studier av «lav» kvalitet ikke har verdi. Teknisk sett er mesteparten av medisinsk forskning av «lav kvalitet» ettersom veldig mye ikke kan testes med randomisering og kontrollgrupper. Det er tilfellet med kjønnsbekreftende behandling, av etiske og praktiske grunner.
Cass-rapporten ekskluderte dusinvis av studier den vurderte som «lav» kvalitet, uten å erkjenne dette faktum, og vurderte mange studier som «høy» kvalitet til tross for at de absolutt ikke innfridde GRADE-kriteriene for en slik vurdering.
Wæhre skriver også at OUS har fått i oppdrag å utarbeide et forslag til en vitenskapelig studie rundt pubertetsutsettende behandling. Hun adresserer ikke kritikken av NBTKs tidligere uforsvarlige forskningspraksis, eller noen av bekymringene som pasienter og brukergrupper har uttrykt.
En av våre fremste bekymringer, som stammer fra Wæhres egen retorikk og hennes foretrukne kilder, er at studien vil være randomisert, noe jeg allerede har understreket at vil være både upraktisk og uetisk. Dette vil også føre til at transungdom blir fratatt sin allerede svake rett til behandling. I 2023 fikk bare 12 transbarn starte behandling med blokkere. Per i dag blir omtrent 200 transungdom henvist årlig til NBTK, og selv de mest konservative estimater vil indikere at det er langt flere enn 12 av de 200 henviste som har behov for denne behandlingen.
Hun skriver også at det vil være «viktig at både klinikere og brukere får komme med innspill i prosessen med å utforme studien». Dette er heller ikke betryggende. Da UKOM-rapporten var i sine tidligste stadier ble PKI vel og merke invitert til å komme med innspill, men vi opplevde da å ikke bli hørt.
Vi har gjentatte ganger forsøkt å få invitasjon til å komme med innspill til NBTK, men våre henvendelser har konsekvent blitt ignorert, til tross for at vi er Norges største og mest representative transorganisasjon. Men siden Wæhre nå sier at det er så viktig at brukere skal få komme med innspill, kan vi håpe at de omsider vil sende invitasjon til PKI og våre familiegrupper?
Videre skriver Wæhre at regionale sentre (RSKI) har blitt opprettet for å gjøre «hjelpen» mer tilgjengelig. RSKI er absolutt en verdifull tjeneste. Jeg var selv pasient der da det første senteret åpnet i Tønsberg. Men det er lite de kan gjøre dersom pasienter har behov for en behandling som utelukkende tilbys hos NBTK. Det er en skam at RSKI fortsatt ikke kan skrive resept for hormoner, til tross for at dette var nevnt eksplisitt i de nye retningslinjene som kom i 2020, og de har søkt om midler til å innføre dette flere ganger.
Jeg har vært med på flere gruppemøter hvor transpersoner, meg selv inkludert, har grått av håpløshet fordi NBTK nekter dem hormonene og/eller kirurgien de trenger for å behandle sin kjønnsdysfori. Lang utredning og tid til å «reflektere» gjorde dem ingenting godt. RSKI kunne ikke gjøre stort mer enn å tilby moralsk støtte, og hjelp til å skrive klage dersom de hadde kapasitet til det, hvilket de ofte ikke har.
Wæhre skriver at RSKI har en øvre aldersgrense på 23 år. Det er mange transpersoner med behov for hjelp og støtte over den alderen. Tønsberg og Kongsvinger har heldigvis ingen aldersgrense, og jeg ser ingen rimelig grunn til at de andre skal ha det heller.
Hun nevner også at RSKI tilbyr hjelp til ikke-binære, men hun unnlater å adressere mitt poeng om at ikke-binære ikke får behandling, altså hormoner og kirurgi hos NBTK. Som sagt er dette i strid med faglige retningslinjer.
Jeg vil avslutte med å takle noen mindre, men likevel viktige poeng:
Wæhre skriver i starten av sitt svar at antallet som søker kjønnsbekreftende behandling har økt betydelig de siste årene. Dette er ikke nødvendigvis usant, men formuleringen er misvisende. Fra 2014 til 2018 så vi en betydelig økning i antall henvisninger til NBTK. Siden da har antallet henvisninger vært nokså jevnt.
Økningen er noe Wæhre selv har skapt panikk rundt i mange år, men den kan lett forklares med økt oppmerksomhet og aksept rundt kjønnsinkongruens. Denne perioden var et vendepunkt for transpersoner i samfunnet. I 2013 kom Orange Is The New Black ut på Netflix og gjorde Laverne Cox til en av verdens mest kjente transpersoner. I 2014 var Født i feil kropp på norsk tv, og i 2015 kom Sense8 ut, for å nevne noen. Det er bare naturlig at flere kommer ut og søker behandling når de omsider ser at de ikke er alene i verden, eller føler at det endelig er trygt for dem å stå frem som seg selv.
Pseudovitenskapelige konspirasjonsteorier om at økningen skyldes «sosial smitte» står bak mesteparten av oppmerksomheten rundt kjønnsbekreftende behandling. Wæhres retorikk bidrar til disse teoriene. Hun erkjenner ikke mine argumenter om NBTKs selektive forhold til evidens, Cass-rapportens ubegrunnede spekulasjoner, at pubertetsblokkere brukes regelmessig og over lengre tidsrom på cisbarn uten langvarige bivirkninger, hvordan krav til Real Life Experience og ubehandlet kjønnsdysfori ofte gjør pasienter verre, hvordan transpersoner føler seg presset til å lyve for å få medisinsk behandling, og hvordan dette presset underminerte deres tidligere forskningsprosjekt.
Anne Wæhre, hvor er ditt forsvar?