Vårene er her. Isen smelter. Knoppene på trærne vil ut. Småfuglene synger, og gjessene kommer tilbake. Det kalde og mørke må vike for lys og liv. Det er som om noe vil frem.
Og det som vil frem er: alt det som vil være som det er. Nettopp fuglen som vil være fugl, og blåveisen som vil være blåveis. Alt vil være det det er ment til å være. Alt synger sin sang.
Inni oss alle er det en sang som vil ut. Bach og Beethoven hadde sine melodier. Alf Prøysen og Taylor Swift sine. Men ikke alle har en melodi-melodi. Bilmekanikeren nede i byen har det å være bilmekaniker som sin, gatekostebilmaskinføreren har sin, læreren har en annen, nyrepasienten en fjerde, og den lille jenta i barnehagen har sin.
Slik har vi alle vår egen sang. Og du har din, og den må synges. For hvis du ikke synger den, blir du ulykkelig. Slik en blåmeis ville bli ulykkelig hvis den prøver å være skjære. Blåmeisen kan synes at skjæra både er vakker, stor og intelligent, men blåmeisen kan aldri bli skjære.
Du kan synes sangen din ikke er vakker. Men den er det. Din indre melodi er det bare du som kan høre, og uttrykke. Og det er den vi andre vil høre. Vi vil ikke se en blåmeis som vil være skjære. Vi vil ikke se deg prøve å være en annen. Vi vil se deg være deg, og det vil du også.
Noen ganger liker du ikke den melodien du hører i deg selv fordi du er redd for hva de andre vil si, eller kanskje du ikke holder ut det den sier. Men du er forsvarsløs, for det er ikke du som bestemmer din melodi. Det er Livet som lager den. Og du må følge og lytte og sende den videre til oss.
Å lytte til din melodi og gi den videre til oss – det er din oppgave. Det er ditt kall i livet, enten du liker den eller ei. Du er hjelpeløs vakker, og verden vil ha din sang, den bare du kan synge for oss.
Syng din sang. Det er vår.