Vi hadde installert nytt kjøkken, og dørene på kjøkkenskapene hadde skarpe stålkanter. Jeg hadde latt en av dørene stå åpen, og min mann slo pannen i skapdøren, hvorpå han rasende bannet og ropte.
I femten år, helt til vi igjen skiftet kjøkken for en par år siden, har jeg vært oppmerksom på å lukke den skapdøren når han har vært i nærheten.
Da kan vi forestille oss hvordan det er å leve et liv med vold og trusler, hvor hyperoppmerksom man blir, hvordan man lever med konstant alarmberedskap og blir særdeles innstilt på å avverge nye utbrudd.
Følelse versus handling
I stiftelsen Alternativ til Vold (ATV) legger vi til grunn Per Isdals definisjon av vold (Isdal, 2000): «Enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre noe den vil».
Man trenger ikke være sint når man bruker vold. Imidlertid er sinne ofte forløper for eller til stede ved bruk av vold.
I emosjonsfokusert terapi (EFT) skiller vi mellom det sunne selvhevdende sinnet (primært adaptivt), det avvisende eller destruktive sinnet (det sekundære sinnet), det instrumentelle sinnet og det gamle, maladaptive sinnet.
I arbeidet med vold er det viktig å jobbe med klientens forståelse av hvilken type sinne klienten kjenner på. Vi ønsker å hjelpe klientene med å få tilgang til og uttrykke mer av det adaptive sinnet.
Videre ønsker vi å hjelpe klienten til å være i kontakt med og gi mening til det destruktive, instrumentelle eller gamle sinnet, som er de tilstandene klientene ofte er i når de bruker vold.
Sinne er en følelse, mens aggresjon og vold er handlinger (Isdal, 2013). Uansett hvilke følelser klienten har, er ikke følelsene farlige for andre. Det er det de voldelige handlingene som er.
Mange opplever seg stemplet
Ingen ønsker å identifisere seg med en som bruker vold.
Den mannlige klienten som har tatt hardt tak i sønnens arm, og som i raseri kalte sønnen «taper», kjenner seg ikke igjen i å være voldsutøver.
Han forsvarer seg ved å gå til motangrep på hjelpeapparatet, partner eller å skylde på den umulige sønnen.
Behovet for å dele ansvaret for volden med partner, å argumentere for at det skjer sjelden, eller at det ikke er så alvorlig, blir mer forståelig når vi skjønner at han opplever seg stemplet.
Av de vi møter i ATV, er det flere som utøver moderat vold, enn som utøver den alvorligste volden. Vold favner bredt; det er alt fra mild via moderat til svært alvorlig og livsfarlig vold.
Nyansene kan av og til forsvinne for oss hjelpere. Mange som har utøvd vold, føler at de ikke får forklart seg, at deres versjon av det som skjedde, ikke blir lyttet til, og at de ikke blir informert om hva som skjer videre i prosessen med for eksempel omsorgsansvar og samvær med barna.
Dette skaper frykt og utrygghet hos klienten, noe som kan komme i veien for å ta ansvar og være aktør i eget liv, noe som gjør det enda vanskeligere å komme i posisjon til å hjelpe klienten.
Å bryte voldsarven
Vold går i arv. En studie utført blant ATVs klienter fra 2012 viste at de fleste fortalte at de hadde en oppvekst preget av omsorgssvikt og mishandling (Askeland mfl., 2012). Mye forskning dokumenterer det samme.
Risikoen for at barn som har vokst opp med omsorgssvikt, inkludert mishandling og vold, utvikler en eller annen form for dysregulering av følelser, er høy (Kuo mfl., i Normann-Eide, 2020). Det betyr at det i behandlingen av en som utøver vold, ofte er behov for et todelt fokus:
- Å stoppe voldsbruken
- Å behandle den emosjonelle skaden som den voksne med voldsproblemer har vært utsatt for
De fleste som bruker vold i nære relasjoner, er foreldre. Tall fra studien nevnt over viste at tre av fire menn som deltok i undersøkelsen, hadde barn, og de fleste hadde kontakt med barna sine.
I arbeid med familier hvor det forekommer vold, er det nødvendig både å forhindre at det skapes nye voksne med voldsproblemer, og å hjelpe klienten som en som selv er utsatt for vold, i de tilfellene hen er det.
Vi trenger å skape en allianse med klienten om å stoppe volden og å utvide handlingsrepertoaret i retning av å bli hørt og få dekket egne behov på andre måter enn ved å bruke vold.
De har mistet kontroll og brukt vold
De fleste klientene hos ATV har familie og jobb. Cirka halvparten kvalifiserer til minst to psykiatriske diagnoser (Askeland mfl., 2014), og omtrent 40 prosent strever med rusrelaterte vansker. Klientgruppen fremstår allikevel jevnt over som bedre fungerende enn gjennomsnittet for klienter vi møter i psykiatrien.
Alvorligheten i volden varierer, fra moderat til svært alvorlig, livstruende vold. Det kan være vold mot partner, barn, ett familiemedlem, eller mot alle.
Omtrent like mange kvinner som menn bruker mindre alvorlig vold mot sin partner. Når det gjelder den mer alvorlige volden, utsettes betydelig flere kvinner for dette av sin mannlige partner, og volden får mer alvorlige konsekvenser (Dale mfl., 2023). Like mange kvinner som menn bruker mindre alvorlig vold mot sine barn, mens mennene står for den mer alvorlige volden også når den rettes mot barn (Kruse & Bergman, 2014).
Mange av klientene jeg møter i ATV, har lite kontakt med egne følelser, og noen kvalifiserer også til diagnosen aleksitymi, som betyr at klienten ikke har ord for egne følelser. Sinne er den følelsen de er mest i kontakt med, og ofte den eneste følelsen de kjenner.
Når de kjenner på sinne, vet de ofte ikke hvorfor de er sinte. Mange blir skremt av sitt eget sinne. Sinne har blitt en følelse de frykter, som assosieres med aggresjon og vold. Det er når de er sinte, de har mistet kontroll og brukt vold.
Klientene Pablo, Peter, Ole og Mina
I min hverdag som voldsterapeut treffer jeg klienter som vi her kan kalle Pablo, Peter, Ole og Mina.
Pablo, 40 år, kommer til første samtale sammen med en kontaktperson i barneverntjenesten. Han setter seg ned i stolen med en oppgitt, irritabel mine. I det barnevernsmedarbeideren forteller om sine bekymringer for hans tre barn, himler han med øynene, avbryter og korrigerer. Han hevder hardnakket og med stram mine at hele saken er basert på misforståelser. Han opplever ikke selv å ha et problem, hverken med vold eller aggresjon.
Det er barna som ikke hører etter, og etter å ha gitt beskjed om leggetid gjentatte ganger må han gi beskjed på en måte som gjør at de skjønner. Da tar han hardt tak i sønnen, slenger ham ned i sengen og brøler at «nå er det faen meg nok!» Han har allikevel gått med på å bli henvist til ATV.
Peter kommer inn på terapikontoret. Lukten av frykt river i nesen min. Han setter seg ned i terapistolen, ser på meg med et redd og flyktig blikk før han sier: «Jeg trenger virkelig hjelp».
Peter bruker alvorlig fysisk og psykisk vold mot sin partner. Han har holdt henne hardt fast, tatt kvelertak på henne, slengt henne i veggen, slått henne med flat hånd og lugget henne. Han har også brukt vold mot tidligere partnere. Peter vet at det er vold han holder på med, og at dette er farlig og skadelig.
Ole er en ung mann, som ganske nylig ble far. Da han sjekket konas Facebook-profil, oppdaget han at hun googler hvordan hun kan komme seg ut av et voldelig forhold.
Etter denne oppdagelsen bruker han ikke fysisk vold, men driver i stedet utstrakt grad av kontrollering. Er hun ute, river mistenksomheten ham i stykker, og han bombarderer henne med SMS-er. Han kjører rundt og ser etter henne, på jakt etter å avsløre om hun er utro. Konen har gitt beskjed om at hun «blir kvalt» av denne oppførselen, men Ole klarer ikke la være.
Mina henvises fra barneverntjenesten. Hennes mellomste datter på syv år har fortalt helsesykepleier at mamma slår både henne og søsknene med en sleiv på rumpa.
Mina sier hun ikke har brukt vold mot barna sine. Der hun har vokst opp, innebærer det å være en god mor eller far, hard disiplin, og om dette ikke utøves, er du en dårlig forelder som ikke tar oppdragerrollen på alvor.
Hun har et annet syn på hva som kalles vold, enn hva vi har i Norge. For Mina er det ikke vold å straffe et barn som har begått feil, ved å slå med flat hånd, en sleiv eller belte. Om døtrene skal lære og forstå at det de har gjort er galt, og for at de ikke skal gjøre dette igjen, mener hun at slike konsekvenser er nødvendige.
Dette er et lite innblikk i noen typiske ATV-klienter. Hvert terapiforløp har bydd på ulike utfordringer. Noen av terapiene har ført til at klienten sluttet helt med vold, mens i andre forløp fortsatte volden. Noen av terapiene ble korte, andre varte over flere år.
Kilder
Askeland, I. R., Lømo, B., Strandmoen, J. F., Heir, T. & Tjersland, O. A. (2012). Kjennetegn hos menn som har oppsøkt Alternativ til Vold (ATV) for vold i nære relasjoner (Rapport 4/2012). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Askeland, I.R. og Heir, T. (2014). Psychiatric disorders among men voluntarily in treatment for violent behavior: a cross-sectional study. BMJ open, 4(4), e004485. doi:10.1136/bmjopen-2013-004485
Dale, M. T. G., Aakvaag, H. F., Strøm, I. F., Augusti, E. M. & Skauge, A. D. (2023). Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen (Rapport 1/2023). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Isdal, P. (2000). Meningen med volden. Oslo: Kommuneforlaget.
Isdal, P. (2013). Enkel og effektiv aggresjonskontroll. En treningsmanual. Oslo: Alternativ til Vold.
Kruse, A. E. & Bergman, S. (2014). «Jeg kan jo ikke kalle det noe annet enn vold …» En forskningsoversikt og en intervjustudie om mødres vold mot barn (Rapport 4/2014.) Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Normann-Eide, T. (2020). Følelser. Kjennetegn, funksjon og vrangsider. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.