Sverige oppdaterte ganske nylig sine nasjonale faglige råd for alkoholkonsum. På julaften ble både de svenske og Norges fremtidige faglige råd, som anbefaler null alkoholenheter, diskutert på rikskanalen.
I et nyhetsinnslag uttalte psykologspesialist og professor Fanny Duckert at hun var kritisk til disse rådene, samtidig som vi så henne dekke på middagsbordet til julekvelden med levende lys, fint servise og alkohol.
Den profilerte professoren gjentok de samme argumentene i en debatt på Helgemorgen lørdag 13. januar. Duckert understreker viktigheten av tydelige grenser og veiledende råd om antall alkoholenheter, men mener at de nye svenske anbefalingene er for strenge. Hun mener at Norges fremtidige faglige råd vil bli overdrevent strenge, og at mange nordmenn vil da defineres som å ha risikofylt alkoholforbruk.
Duckert hevder at den hyggelige rusen ligger mellom 0,3 og 0,8 promille, og at det er denne rusen vi bør jakte på. Videre mener hun at det er en logisk brist å forby alkoholkonsum når det ikke kan påvises absolutt helseskadelig effekt av alkohol.
Selv om Duckert fikk begrenset tid til å utdype sitt synspunkt på rikskanalen, antar jeg at hennes meninger er velbegrunnet i klinisk erfaring og vitenskapelig litteratur. Likevel er hennes synspunkter bygget på svake argumenter, og hun deler ikke de faglige begrunnelsene for sine meninger. Å forsvare en skadelig kultur eller norm uten solid logisk grunnlag er problematisk.
Duckerts argumenter bærer også preg av en misoppfatning. Det er ikke snakk om et forbud, men en nasjonal helsefaglig anbefaling om å redusere alkoholinntaket til null enheter. Slike forvrengninger skaper en illusjon om at det er strid og uenighet om hvorvidt etanol er skadelig for kroppens organer, vår somatiske helse og vår psykiske helse, eller om det ikke er det.
Skam er en følelse terapeuter ofte jobber med for å forstå og endre hos pasienter. Som andre følelser kan skam indikere behov og videre handlinger. Å argumentere for mindre alvorlighet rundt alkoholkonsum for å dempe skamfølelsen virker fornuftig, men det er en forsvarsmekanisme for en skadelig vane.
Vi må huske på at alkohol er et rusmiddel og et giftstoff for kroppen som kan gi psykiske plager både på kort og lang sikt. Å redusere terskelen for hvor alvorlig alkoholkonsum er for å redusere skammen, byr på feilopplysning.
I stedet for å forsvare alkoholforbruk, bør vi fremheve hva god helse innebærer og informere om skadevirkningene av alkohol. Dialog rundt verdiene knyttet til alkohol og helse er langt mer givende enn å forsvare overfladiske holdninger til alkoholkonsum, og fører således til opplyste valg hos befolkningen.
Argumentet om at en nullgrense for risikofylt alkoholkonsum vil føre til at flere vil ha et problematisk alkoholforbruk på papiret, kan virke gyldig ved første øyekast. Men historisk erfaring viser at lignende eksempler, slik som røykeloven, kan føre til positive endringer over tid.
Duckert ser ut til å forsvare alkoholkonsum på lik linje med røyking, en atferd som nå betraktes som helseskadelig med bred enighet. Alkohol bør forstås både som et problem på individnivå og som et folkehelseproblem. Redusert alkoholkonsum på samfunnsnivå vil redusere forekomsten av alkoholavhengighet.
Som nylig avgangsstudent kjenner jeg til alkoholbruk blant studenter og opplysningsarbeid rettet mot denne gruppen. Regler for «alkoholvett», slik som jakten på den perfekte promillen rundt 0,5, er fornuftige og kan også være relevante for andre rusmidler. Sammenligningen mellom alkohol- og rusvettregler understreker at alkohol, til tross for kulturell aksept, er et rusmiddel med betydelig helserisiko.
Retningslinjene bør anbefale nullkonsum av rusmiddelet alkohol, kommunisere helserisikoene ved alkoholkonsum og oppfordre til dialog med helsepersonell ved bekymringer om eget alkoholkonsum.
Jeg mener at debatten byr på kompliserte og interessante psykologiske, sosiale og kulturelle problemstillinger. Samtidig må vi som helsepersonell kunne si med tydelighet – fra et helsevitenskapelig perspektiv – at rusbruk, slik som alkohol, kan ha konsekvenser på kort og lang sikt.
Duckerts synspunkter utfordrer status quo, og det er viktig for å opprettholde en åpen debatt. Jeg oppfordrer Duckert til å utdype sine synspunkter for å gi et mer nyansert bilde av hennes standpunkt.