Ifølge verdens helseorganisasjon lider 280 millioner mennesker globalt av depresjon, og kvinner har omtrent 50 % høyere forekomst av depresjon enn menn (WHO, 2023).
Kliniske definisjoner av depresjon har ikke alltid gjenspeilet den enkeltes opplevelse (Flynn, 2010). Humaniora kan derfor ha en betydningsfull rolle innenfor medisin, ved å undersøke de vitenskapelige fundamentene som medisinsk praksis hviler på.
Et av det viktigste spørsmålene i humaniora er: Hva vil det si å være menneske?
Å sette fortellinger og medisinsk teknologi i samtale med hverandre kan berike forståelsen av sykdom og velvære. Humaniora gjenspeiler troen på hva mennesker er og hva de streber etter å være.
En moderne definisjon av depresjon, hentet fra diagnosemanualen DSM-IV-TR, krever at symptomer som depressivt stemningsleie eller tap av glede og interesse i tidligere aktiviteter, har vedvart i minst to påfølgende uker.
I tillegg må minst fire av følgende symptomer være til stede: betydelige endringer i appetitt og/eller vekt, søvnproblemer, psykomotoriske forstyrrelser, utmattelse, følelser av skyld eller verdiløshet, vanskeligheter med å konsentrere seg og gjentatte tanker om selvmord eller død.
Samtidig sliter mange med å skille depresjon fra historien om sitt liv, og dette skaper usikkerhet om hvorvidt depresjon er en biologisk sykdom eller en naturlig respons på livssituasjoner.
Det er utfordrende å behandle depresjon ved enten å følge spesifikke retningslinjer eller fokusere på én årsak. Bruken av personlige fortellinger ser imidlertid ut til å være nyttig når deprimerte personer forklarer hva som har skjedd, mens visuelle hjelpemidler som kart og modeller synes å bistå dem med å forstå hvorfor det har skjedd (Kokanovic mfl., 2013).
Å finne ut hvem man egentlig er
Forskere som studerer depresjon, har grundig undersøkt de biologiske, sosiale og psykologiske årsakene til tilstanden. Det er en tydelig spenning i litteraturen mellom den biomedisinske forståelsen av depresjon som en tilstand, og opplevelsen av depresjon som en vanlig menneskelig reaksjon på livshendelser (Pilgrim, 2007).
Denne spenningen oppstår ikke minst fordi depresjon består av et innvevd nettverk av objektive og subjektive faktorer. Hovedtemaene som går igjen i de fleste fortellingene om depresjon, handler om en kombinasjon av tap, traumer, ensomhet og fremmedgjøring (Kokanovic mfl., 2013). Disse begrepene er svært subjektive, med flere betydninger som avhenger av sammenheng, og som er ofte sammenføyet.
Dessuten vil hver person oppfatte og formidle sine opplevelser gjennom en unik forståelse av sitt selv. Individer som opplever depresjon, beskriver enten et tap av selvet eller et desintegrert selv. Det handler om en endrende opplevelse av selvet, der både tid og sykdom fungerer som meklere for opplevelsen av livet.
Akkurat som tanker om fortiden påvirker hvordan vi ser på ting nå, kan sykdom føre til at vi opplever oss selv på en måte vi ikke har vært klar over tidligere. Når man sliter med å forstå denne endrede opplevelsen av seg selv, blir utfordringen å finne ut hvem man egentlig er (Flynn, 2010).
David Foster Wallace (1962–2008) hadde oppnådd betydelig suksess innenfor amerikansk skjønnlitteratur og sakprosa før hans død i en alder av 46 år. Hans selvmord kom etter kjente utfordringer knyttet til depresjon og rusmiddelavhengighet. Siden den gang har kritikere rettet oppmerksomheten mot temaene om mental sykdom i hans skrifter, i håp om å forstå hvorfor Wallace ikke klarte å overvinne sin egen depresjon, til tross for en språklig dyktighet som tillot ham å kunne beskrive den uforklarlige smerten ved depresjon (Defossez, 2018).
Selv om han aldri skrev selvbiografisk om sine egne kamper med depresjon, ga Wallace i sine romaner slående beskrivelser av den subjektive opplevelsen av den.
I Infinite Jest (Wallace, 1997), for eksempel, beskriver Wallace depresjon som en følelse av forgiftning som gjennomsyrer selvet på selvfølelsens mest grunnleggende nivåer. Som en konsekvens er det umulig for en deprimert person å formidle hvordan depresjonen føles, ikke engang til en annen deprimert person, fordi i en slik tilstand er man ute av stand til empati for noe annet levende vesen.
Å forstå seg selv
Å forstå seg selv er en viktig del av det å være menneske. Fortellinger gir oss en måte å styrke vår oppfatning av hvem vi er, ved å utforske våre opplevelser og relasjoner. Måten vi utvikler vår følelse av selvet på og hvordan vi uttrykker den, blir tolket og forstått (eller misforstått) i lys av historie, samfunn og kultur.
Det er interessant å merke seg at opplevelsene av depresjon har en påfallende likhet når man ser på dem over flere tiår. En forvrengt opplevelse av selvet er vanlig blant de som opplever depresjon i alle perioder, selv når teorier og behandling endrer seg (Jamison, 1996).
Innenfor humaniora kan vi finne svar på spørsmål om hvordan mennesker forstår, opplever og praktiserer sin egen menneskelighet gjennom språk, tro, kunst og sosiale institusjoner (Edgar & Pattison, 2006). Bruk av en narrativ tilnærming til depresjon gjør det mulig å gi mening til nåtiden ved å reflektere over tidligere livserfaringer.
Deltakere i studier på depresjon tilskriver ofte sin depresjon hendelser som skjedde for mange år siden, for eksempel negative opplevelser i barndommen. Noen knytter også starten og utviklingen av depresjonen til mer nylige, spesifikke og ofte traumatiske hendelser, som tap av familiemedlemmer, overgrep og vold, separasjon fra partnere og/eller barn, aldring, flytting til et annet sted eller arbeidsløshet (Kokanovic mfl., 2013).
De fleste beskrivelsene av depresjon peker imidlertid på dens evne til å isolere, og at depresjon virker uforståelig for andre som ikke lider av det. I fortellingene om depresjon kommer ofte frem at de deprimerte også er ensomme.
Selvets utvikling over tid
Når man skaper en sammenhengende livshistorie, fokuserer fortelleren på årsakssammenheng og kontinuitet i utviklingen av selvet over tid. Kontinuitet i selvet vises ved å forklare hvordan tidligere hendelser knytter seg til nåtiden og hvorfor de er relevante for historien.
Ved å evaluere hvordan spesifikke hendelser påvirker selvidentiteten, bruker fortelleren formelle diskursmarkører som fordi og siden for å tydelig vise til årsak og virkning i sin livshistorie (Thompson, 2012). En fortelling om depresjon er i bunn og grunn en kontekstuell fortelling som fokuserer på det skiftende forholdet mellom selvet og verden (Kangas, 2001).
Disse historiene kan fungere som beskrivelser av hva som er galt i samfunnet sett fra individets perspektiv. De gir innsikt i hvilke strukturelle og sosiale faktorer som skaper ugunstige forhold og miljøer.
En narrativ tilnærming til depresjon vil dermed bidra til å forstå depresjon ikke bare i lys av de psykologiske forholdene som påvirker en persons liv, men også de kulturelle, sosiale og strukturelle forventningene som plasserer individer i bestemte omstendigheter.
En slik forståelse vil kunne bidra til kunnskap om hvordan fortiden påvirker nåtiden og styrke fortellingen som kan forme fremtiden.
Kilder
Defossez, E. (2018). Unending Narrative, One-sided Empathy, and Problematic Contexts of Interaction in David Foster Wallace’s “The Depressed Person.” The Journal of Medical Humanities, 39(1), 15–27. doi:10.1007/s10912-017-9478-9
Edgar, A. & Pattison, S. (2006). Need humanities be so useless? Justifying the place and role of humanities as a critical resource for performance and practice. Medical Humanities, 32(2), 92–98. doi:10.1136/jmh.2006.000226
Flynn, D. (2010). Narratives of melancholy: a humanities approach to depression. Medical Humanities, 36(1), 36–39. doi:10.1136/jmh.2009.002022
Jamison, K. R. (1996). An unquiet mind: a memoir of moods and madness. New York: Vintage Books.
Kangas, I. (2001). Making sense of depression: perceptions of melancholia in lay narratives. Health, 5(1), 76–92. doi:10.1177/136345930100500104
Kokanovic, R., Butler, E., Halilovich, H., Palmer, V., Griffiths, F., Dowrick, C., & Gunn, J. (2013). Maps, models, and narratives: the ways people talk about depression. Qualitative Health Research, 23(1), 114–125. doi:10.1177/1049732312467231
Pilgrim D. (2007). The survival of psychiatric diagnosis. Social Science and Medicine, 65, 536–547. doi:10.1016/j.socscimed.2007.03.054
Thompson, R. (2012). Screwed up, but working on it: (dis)Oodering the self through e-stories. Narrative Inquiry, 22(1), 86–104. doi:10.1075/ni.22.1.06tho
Wallace, D. F. (1997). Infinite Jest. London: Abacus Books.
World Health Organization (2023, 31. mars). Depressive disorder (depression). Who.int.