Psykiske problemer blir ikke tatt på alvor før det har gått for langt. Noen barn og unge får den hjelpen de trenger, men slett ikke alle. For eksempel de som sliter med angst: Det må gå så langt at man stenger seg inne og ikke går ut blant folk, før man får hjelp. Norge er bra når det er et akutt helseproblem som oppstår, men når det er kronisk, er det dårlig.
Hvis det ikke vises godt utenpå, så blir det ikke tatt seriøst. Og det er jo ikke alt som vises utenpå. Alt kan se bra ut, men inni seg kan vedkommende planlegge selvmord. Det er altfor tilfeldig hvem som får hjelp. Ei jente på 20 år planla selvmord, hun hadde til og med planlagt hvordan. Legen henviste til BUP, men BUP avslo søknaden.
Det kan også være sånn at man får innvilget hjelp, men så kan hjelperen komme med et forslag man har hørt og prøvd før, og ikke fått til. Og da avsluttes behandlingen. Men det handler om tid og tilnærming, at man trenger hjelp til å få det til. Et eksempel er eksponeringsterapi: Man vet jo at en må utsettes for det en synes er skummelt, men det er ikke noe man klarer å gjøre fort, man trenger hjelp for å få det til.
Kompetansen til hjelperen kan variere. De har kanskje ikke det tilbudet den enkelte trenger. Også er vi bare brikker i ett stort system. Noen vil bare ha oss ut av behandlingen igjen. Psykologen strekker rett og slett ikke til.
Hvis du eksempelvis er lærling, får du ikke samme kontakt med helsesykepleier og rådgiver som du gjorde da du gikk på skolen. Etter grunnskolen slippes du liksom løs. Da blir tilbudet borte. Man trenger mer forebyggende psykisk helsevern. Og man trenger møteplasser for barn og unge, ikke bare opptil 18 år, men også når man er over 18 år. Det er også forskjeller som går på hvor du bor, for eksempel mellom by og bygd. I byer er hjelpeapparatet større, så det er mer å velge i.
Man trenger flere ansatte i hjelpeapparatet, sånn at hjelperne får bedre tid til hver enkelt. Det trengs flere forskjellige typer hjelpere, for eksempel flere miljøarbeidere. Det må ikke være psykologer. Man skulle hatt tilgang på helsestasjon uansett hvor ung eller gammel man er. Og flere helsesykepleiere i skolen – på barneskolen, ungdomsskolen og videregående skole. Det bør være helsesykepleier til stede hver dag!
Konsekvensene når barn og ungdom ikke får den hjelpen de trenger, kan være fatale. De kan slite mer og begynne med for eksempel selvskading, og tenke negativt om seg selv og omgivelsene rundt seg. De kan føle at de er utenfor samfunnet fordi de ikke får hjelpen de trenger. De kan føle at de ikke blir sett på den måten de trenger. Slik faller de enda lengre bort fra samfunnet, ender opp langt ned i kjelleren, og prøver å finne andre måter å hjelpe seg selv på – som ofte har motsatt effekt. Dette kan i verste fall føre til flere selvdrap og rusavhengighet.